Med sykkel til Pyramiden på Svalbard

For meg var det på en måte som å ta neste skritt: jeg hadde allerede syklet i flerdagsturer på snø i kalde områder.

Det som var nytt denne gangen, var at jeg kunne treffe isbjørn på veien. Det gjør at turen blir litt tyngre i seg selv. I tillegg til mat og vanlig utstyr, måtte jeg ta med beskyttelse mot dyret: gevær, signal pistol, skudd og snublebluss for å sette rundt teltet.

Pyramiden er en forlatt gruveby fra Sovjettiden på Svalbard. Nå bor det noen få mennesker der som driver et hotell som tar imot turister både sommer og vinter. Det ligger rundt 115 kilometer unna Longyearbyen (Spitsbergen), hvor jeg har bodd i ett år.

Det blåser ofte på Svalbard og det kan blåse hardt. To dager før jeg dro på turen tok jeg en liten tur med alt utstyret for å sjekke snøforhold, og for å se hvordan det gikk å sykle mot vind med så mye vekt på sykkelen.

Etter å ha syklet fire timer og fått en frostskade mellom øyebrynene, bestemte jeg meg for å snu og sykle tilbake. Jeg lærte to ting av den turen. Det var kjempefine snøforhold for å sykle, og det var absolutt nødvendig å vente til vinden roet seg litt.

Jeg lærte to ting av den turen. Det var kjempefine snøforhold for å sykle, og det var absolutt nødvendig å vente til vinden roet seg litt.

Jeg tok med nok mat for å være på tur i seks dager. Jeg regnet med at det skulle ta meg minst fire dager, men mesteparten av terrenget var ukjent for meg, og jeg visste ikke hvordan det ville gå å sykle på isbreene jeg skulle forsere.

Uten turister på grunn av karantene var det veldig lite trafikk. Etter tre timer med drømmeforhold hadde jeg ikke sett noen andre. Midt i Adventdalen fikk jeg se de første. Det var venninnen min Astrid og en gutt som kjørte to hundespann etter å ha vært seks dager på tur. Vi snakket litt sammen og ønsket lykke til hverandre.

Jeg møtte tre andre snøscootere med masse utstyr på sledene. Nesten alle hilste og heiet livlig på meg med armen. Adventdalen ble smalere og smalere med fine fjell både på venstre og høyre siden og tankene gikk mot hva jeg kunne møte når jeg kom nærmere sjøen og breene.

Hele veien prøvde jeg å være flink til å drikke og spise hver time, selv om jeg ikke var sulten. På andre turer hadde jeg vært alt for ivrig og spiste for lite. Denne gangen bestemte jeg meg for å følge en rutine fordi kroppen trengte mye energi. Temperaturen var alltid rundt –20 og jeg regnet med å tilbringe mange timer på sykkelen siden sola skinner er oppe nesten hele døgnet på denne tiden av året.

Etter Adventdalen begynner Eskerdalen og her sykler man litt og litt nedover til én kommer til Sassendalen. Sassendalen er en kjempestor dal. Det er rundt sju kilometer bred og typisk for Svalbard, enorme snødekte overflater omgitt av vakre fjell.

Her måtte jeg ta veien mot nord-vest for å komme til Fredheim i Tempelfjorden. I Fredheim er det flere hytter. En av dem med masse historie fordi det var her Hilmar Nøis, en fangstmann, overvintret mer enn 30 år. En annen hytte tilhører Sysselmannen og det brukes som overnattingssted av dem som er på jobb i området. Og så, en nødhytte. Planen min var å spørre om det var greit å bruke den i tilfelle jeg ville sove i nærheten.

Noen kilometer før jeg kom dit så jeg to snøscootere som kjørte mot meg. De var på jobb for Sysselmannen. De ville vite om jeg hadde det bra, hvor skulle jeg til, hva jeg het, når jeg ble født, om jeg hadde nok erfaring, nok utstyr, om jeg hadde kontakter i byen, om jeg skulle sende dem minst en melding hver dag på samme tidspunkt.

De ville vite så mange ting at jeg lærte et nytt ord på norsk: å skjelve.

De ville vite så mange ting at jeg lærte et nytt ord på norsk: å skjelve. De var veldig hyggelige og passet på at alt skulle gå fint med meg. Jeg spurte om det var OK å sove i nødhytten i tilfelle jeg bestemte meg for å ikke fortsette derifra. De sa at det gikk fint.

Det er ekstremt vakkert på Fredheim i Tempelfjorden. Fjell laget av forskjellige sedimenter i ulike høyder skaper en veldig spesiell utsikt. Jeg hadde vært i Fredheim bare en gang før. Den gangen var det med snøscooter. Men herifra var alt nytt. Langt borte på høyresiden Tunabreen med sin turkise is. Foran meg Tempelfjorden helt frossen med et lite spor jeg skulle sykle på. Åtte kilometer med sjøis for å komme til andre siden, hvor jeg allerede kunne se den første isbreen: Murdochbreen.

Det var første gang at jeg syklet på sjøen, og for en følelse! Det å sykle gjennom en så mektig natur, på sjøen, alene, med fint vær, vindstille, sikte av isbreer, imponerende og vakre fjell var en uforglemmelig opplevelse.

Jeg tok mange bilder. Samtidig så jeg overalt etter isbjørn. De pleier å være på sjøis på letting etter sel. Jeg var ikke redd, men måtte være oppmerksom. Når jeg hadde nesten syklet over hele fjorden begynte jeg å føle meg litt sliten. Jeg kunne fortsette, men så begynte jeg å tenke slik: jeg vil ikke sove i telt i nærheten av sjøen, hvor det er enklere å treffe bjørn. Det betyr at jeg må komme fremm til kysten og begynne å sykle opp på Murdochbreen minst en eller to timer før jeg kan sette opp teltet, snubleblusset, smelte snø.

På den andre siden kunne jeg bare sykle tilbake til Fredheim og sove i nødshytta. Da ville jeg spare tid, sove varmere med ovn og ikke å tenke på dyr. Jeg syklet tilbake.

Morgenen etter var det blå himmel, vindstille og –22C. Jeg syklet igjen på fjorden og gledet meg til å komme til Murdochbreen. Jeg hadde hørt at det var mye is i Murdochelva og at det var overvann noen steder. Det stemte: nesten en kilometer av transparent is og litt vann. For meg var det ikke noe problem siden jeg hadde piggdekk. Ved elvas munning ble det plutselig en smal tunnel med mange svinger, et perfekt spor i midten.

Murdochbreen begynte å bli bratt, så veldig bratt og til slutt alt for bratt. Jeg visste at det kunne skje og at jeg måtte trille sykkelen. Jeg var ikke bekymret for det, men lurte på om jeg kunne gjøre det i tilfelle snøen var alt for løs. Det gikk bra. Snøen var løsere enn på flatere områder, men ikke noe å bry seg mye om. I tillegg var det bare de siste tre km av breen, så det var bare å ta det med ro. Så langt kunne jeg fortsette.

Når jeg kom til toppen var det bare å kose seg med utsikten. På venstre siden lå Boltonbreen, hvor jeg skulle sykle ned mot Gipsdalen. Breer og fjell overalt. De to første snøscooterne den dagen: de heiet på meg. Jeg syklet ned forsiktig fordi på denne breen var det også litt løsere snø enn på dalene, men det gikk helt fint. Siste delen av breen så ut som en annet planet, gammel nesten svart is, merkelige fjellformasjoner og svinger mellom berg.

Gipsdalen er vakker, mektig, rå og ensom. Jeg hadde fått beskjed om at det her vanligvis finnes masse snø som ble samlet av vinden. Dette, i tillegg til mindre trafikk, kunne bety at det ikke var mulig å sykle. Jeg syklet to eller tre km uten problemer, men noen ganger begynte sykkelen å synke til det stoppet. Det skjedde flere ganger i et lite område, men etterhvert var det det igjen kjempeforhold.

Jeg nærmet meg Florabreen, den andre og siste før Pyramiden. Jeg var veldig glad for å kunne oppleve det. Litt og litt syklet jeg opp på dalen som ble smalere og smalere. I nærheten av Florabreen møtet jeg to jenter på en snøscooter. Vi snakket litt og de sa til meg at for to timer siden hadde de sett en binne med to unger foran Nordenskiöldbreen. De var cirka ett kilometer unna sporet jeg fulgt, «så du vet det», sa de til meg.

Vi sa farvel og jeg forsatte mot Florabreen. Det skjedde det samme som tidligere den dagen, jeg kunne sykle hele veien bortsett fra de siste 3-4 kilometerne av breen. Denne isbreeen var brattere og toppen lå høyere: 500 m.o.h. Når jeg begynte å sykle den dagen var planen å sette opp teltet der oppe. Men jeg følte meg sterk og tenkte at jeg kunne komme til Pyramiden den kvelden: jeg måtte sykle ned cirka åtte kilometer på Nordenskiöldbreen og så de siste 14 over Billefjorden.

Jeg kan ikke forklare hvor fint det var å sykle på Nordenskiöldbreen. Så imponerende stor, med så fine farger, med så rare former. Turkis, grønn, blå, grå, svart. Men isbjørn så jeg aldri.

Jeg møtte så hyggelige folk i Pyramiden. Jeg kom til hotellet for å spørre om det gikk greit at jeg satte opp teltet mitt hvor som helst. Det var flere av hotellets ansatte utenfor og røykte. Når de så meg var de ikke helt sikre på hva som skjedde der.

– Hvor kommer du fra på sykkel?
– Longyearbyen, what?!
– Hvor mange timer tok deg å komme?
– To dager, what?!
– Får jeg lov til å håndhilse deg?

– Får jeg lov til å håndhilse deg?

Jeg spurte dem om det gikk an å sette opp teltet mitt noe sted og de sa at vi kunne bry oss om det senere, at jeg måtte komme inn og drikke te og nytte varmen. Te fikk jeg og brød med smør, og to-retters middag og en vodka-shot. Alt som skjedde rundt meg minnet meg om en sykkeltur jeg tok i Jakutia (Russland) rett før jeg flyttet til Spitsbergen: gjestfrihet, mat, språk.

Det ble ikke noe av å sette teltet. Jeg fikk sove på en sofa om jeg ville. Jeg spiste også frokost hos dem og hadde hyggelige samtaler med de som jobber der og fortalte meg hvordan det var å leve der, hvor de hadde vært før, hvordan hotellet ble forsynt. Jeg hadde velig lyst til å minst tilbringe der en dag med dem. Kroppen min, helt knust,. Men jeg sjekket værmeldingen og det så ikke veldig bra ut. Veldig sterk vind ville komme og bli der flere dager på rad. Jeg bestemte meg for å dra.

Det er merkelig hvordan kroppen fungerer. Når jeg viste at om jeg ble der kunne godt hende at jeg ikke klarte å sykle tilbake, var jeg ikke lenger sliten. Jeg sa farvel og i tillegg til noen klemmer fikk jeg også brødskiver og sjokolade.

Planen for den dagen var å rekke Gipsdalen. Jeg visste at det var der en hytte uten dør som i hvert fall kan brukes som beskyttelse mot vinden. Det var ikke en så lang etappe, men det var bare å komme seg vekk fra Pyramiden, fordi det er veldig lokale værforhold. Det kan blåse opp til 20m/s der mens 20 km unna i luftlinje er det vindstille.

Jeg ble igjen imponert over Nordenskiölbreens skjønnhet og tok mange bilder mens jeg drakk te og spiste noe. Det kjørte forbi to grupper snøscooterne mot hverandre og det var veldig gøy fordi jeg kjente noen I hver gruppe og de visste ikke at jeg var der, på et så uvanlig sted for en sykkel.

Jeg måtte trille igjen sykkelen de siste kilometerne på breen, men samtidig fikk jeg nyte et av de fineste landskapene jeg noensinne har sett. Dagen før, når jeg syklet i motsatt retning, var det litt overskyet og derfor ikke mulig å se fjellene som ligger på andre siden av isbreen. Det var utrolig fint! Landskapet var så rått, så mektig og jeg var så heldig at jeg kunne oppleve det uten vind og med blå himmel.

Jeg syklet ned Florabreen og vinden som var meldt begynte å blåse. Noen svinger mellom turkis og blå is og jeg allerede var mellom de imponerende fjellene i Gipsdalen. Jeg så at det hadde blåst litt i løpet av natten og sporet var ikke i så god stand som dagen før noe steder. Jeg syklet heldigvis med vind og det gjorde at det ikke var så vanskelig å sykle hvor løs snø hadde samlet seg.

Jeg rakk hytta jeg ville overnatte i og så at selv om det ikke hadde dør, var det der nok materialer for å tette hullet slik at om en isbjørn kom, hadde jeg tid til å reagere.

Dagen etter var det litt kaldere om morgen, men igjen herlig vær. Jeg syklet mot Boltonbreen. På vei opp traff jeg igjen Anne Marie fra Sysselmannen som var på tur med to andre jenter. Vi snakket litt og spiste sjokolade og sa at vi skulle møtes igjen senere. Når jeg kom til toppen av breen, viste jeg at det var bare å kose seg til Longyearbyen selv om det var 65 kilometer igjen. Jeg sang hele veien ned til jeg kom til Tempelfjorden. Det å sykle ned en så bratt isbre, alene var helt unikt.

Jeg syklet over sjøisen igjen og kom til Fredheim. Jeg bestemte meg for å komme til Longyearbyen den dagen, selv om det var litt sent og det var den fjerde krevende dagen på rad på tur, mange timer hver dag. Jeg begynte å tenke på turen, som om det allerede hadde skjedd.

Jeg nærmet meg hjemme.

Sliten, kald, glad og full av minner.