Med elsykkel på sti i alpene

Luften er så frisk at den burde vært solgt på boks. 

Det eneste som ikke stemmer helt, er at jeg føler meg som en nybegynner på sykkelen. Jeg finner ikke ut av alle knappene på styret, og sykkelen føles klumpete og svær. De jeg sykler med, Tobias Woggon og Greta Weithaler tråkker lett oppover, mens framhjulet mitt letter hele tiden.

Jeg får ikke noe flyt, og tvinges til å sette foten i bakken fordi jeg mister momentet. Det høres kanskje ut som en beskrivelse av noen som prøver terrengsykling for første gang, og det stemmer egentlig ganske bra;

Det er min første tur på elsykkel.

Tross at dette er de råeste syklene penger kan kjøpe, så føles det uhørt frustrerende. Gleden i all frustrasjonen er at jeg har selskap av to sykkelproffer som har lang tid på elsykkel. Pedagogiske kommentarer hjaller i fjellet. 

– Sitt mer på setet og la framhjulet vandre! Vær mer aktiv, ikke sitt så statisk på setet! Stol på sykkelen Mattias! 

Stien avtar og blir til en bratt grusveg opp mot Madritschhütte, 2820 meter over havet. Vi befinner oss ved den lille skidestinasjonen Sulden am Ortler, som ligger ved foten av Ortler-massivet i italienske syd-Tyrol.

Den smale vegen opp mot hytta er hugget ut i fjellsiden og når jeg ser til høyre for styret er det bare ei bratt steinrøys ned mot en bekk. Det er med andre ord ikke rom for å miste balansen og vingle.

Løfter man blikket litt, ser man opp mot de spektakulære fjellene Ortler, Königspitze og et knippe andre spisse topper på snaut 4000 meter. For et par dager siden sank temperaturen, og det kraftige regnet gikk over til snø. Vi våknet til snø ned til 2000 meter.

Det er heftige kontraster med høstfarger på trærne og snø på toppene rundt.

Greta peprer meg med gode råd om hvordan jeg skal håndtere elsykkelen som jeg har fått låne av Tobias. Sakte men sikkert begynner jeg å få kontroll på hvilket effektnivå jeg skal bytte til i ulike situasjoner, og det begynner å føles mer naturlig. 

23-årige Greta er oppvokst i Naturns, noen mil lenger nede i dalen, og hun er godt kjent i området.

Allerede når hun var ni år gammel tok foreldrene henne med på en klatring opp til den høyeste toppen i området, fjellet Ortler på 3905 moh. Som tenåring var hun en av verdens mest lovende rundbanesyklister, med seks seiere i det italienske mesterskapet og to verdenscupseiere som meritter.

Da hun var 17 år gammel, rett etter hun hadde vunnet sin andre verdenscup, sluttet hun brått å sykle. Hun hadde utviklet anoreksi, og kroppen orket ikke mer. Etter ett år uten noen som helst sykling og en dalende form, tok en kompis henne med på en elsykkeltur som forandret livet hennes.

Nå har hun blitt en av de første elsykkelproffene i verden, og funnet igjen gleden i syklingen. Hun tilbringer tid både foran og bak kamera i markedsføring, og hjelper til med produktutvikling. Vi skal bruke noen dager på å utforske bakgården hennes i fjellene.

Det skal vi gjøre på elsykkel, noe som er langt utenfor min komfortsone.

La meg bare med en gang innrømme at jeg tilhører den gamle skolen.

Jeg er en person som har veldig tungt for å gi slipp på det gamle og gjennomprøvde, og adoptere nyheter.

Om jeg har et par gamle sykkelsko som nesten faller fra hverandre, så tar jeg heller dem enn de flunkende nye som står rett ved siden av. Jeg bruker dekkene mine helt til de er helt utslitt, i stedet for å bytte til de nye som venter i garasjen. Til tross for at jeg var ung fotograf brukte jeg analoge kamera helt til jeg var hundre prosent overbevist om at digitale kamera var bedre.

Jeg kunne fortsatt i evigheter, men du skjønner poenget.  

Fra å tidligere ha vært en tydelig motstander, har min holdning til elsykler sakte men sikkert endret seg. Ikke minst etter å ha lært meg mer om syklene og forstått de mange positive effektene de kan ha på et menneskes liv.

Etter å ha prøvd forskjellige pedalassisterte sykler et par ganger ville jeg gjøre en skikkelig felttest på en litt lengre tur, noe som er grunnen til at jeg har møtt Greta og Tobias i Syd-Tyrol.

De siste fem til ti årene har interessen for kondisjonsidretter og eventyr som terrengløping, vandring, klatring og sykling stadig økt i store deler av verden. Mange flere har et ønske om å være aktive, både hjemme i hverdagen og på ferie.

Samtidig har mange begrenset fritid, som gjør at vi hele tiden ser etter hvordan vi kan effektivisere tidsbruken. I takt med dette har bruken av elsykler i hverdagen kommet for fullt, og det har satt fart på produktutviklingen. De seneste årene har det kommet eller blitt flere produsenter som utelukkende jobber med å lage elsykler.

I Tyskland, verdens største elsykkelmarked, finnes det fire rendyrkede elsykkelmagasin. Produktutviklingen har gjort at syklene er lettere, billigere og bedre, Dessuten har mange varemerker fått bedret integreringen av batterier og motorer, som gjør at man knapt ser at det er en elsykkel.

Om det skulle spille noen rolle.

Tilbake i fjellet og en lunsjpause senere, klatrer vi videre opp mot et pass over skiheisene i Sulden. En snøkanon står og spruter snø et stykke lenger opp, så vi gjør en liten omvei for å unngå en kalddusj. Når vi tråkker oppover slår det meg hvor lett det er å få opp farten når underlaget er jevnt og ikke for bratt.

Jeg stopper fortsatt av og til opp på grunn av sviktende teknikk, men flyten i syklinga begynner å komme. På toppen av klatringen kommer vi til et platå med utsikt ned mot Sulden og den bratte dalen som ligger rundt alpebyen. Det er ikke lenge siden vi parkerte bilene langt der nede, og når har vi allerede klatret drøyt 1000 høydemeter.

Du kan si hva du vil om elsykler, men det er umulig å se bort i fra at de er utrolig effektive. Ikke minst en slik kald dag er det godt å komme raskt opp i høyden og nyte sola som varmer. 

Når elsykler begynte å komme, var det med skeptiske øyne jeg noterte deres tilstedeværelse. Det er sikkert en ganske vanlig reaksjon om man, som jeg, har syklet terrengsykkel i snart 30 år. Litt motvillig prøvde jeg likevel en elsykkel første gang under en fotografering sommeren 2016.

For å effektivisere turen vår på Sunnmørskysten kjørte vi bil så langt opp som mulig for å laste av sykler og utstyr. Jeg kjørte deretter bilen min ned igjen, og syklet opp med en elsykkel.

Klatringen som sikkert ville tatt 40 minutter med en vanlig sykkel, tok bare ti minutter.

Selv om min første opplevelse for så vidt var positiv, drøyde det nesten tre år før jeg satt på en elsykkel igjen. Flere av mine fotograf-kolleger i sykkelbransjen omfavnet elsykler som arbeidsredskap helt fra begynnelsen.

Selvfølgelig er det praktisk, kamerasekken veier jo en hel del, og så skal man i tillegg forsøke å holde tritt med en gjeng veltrente syklister. Personlig liker jeg slitet og belønningen som en skikkelig klatring gir, noe som egentlig har vært en av de største grunnene til at jeg har avstått fra å skaffe meg en elsykkel.

Jeg påvirkes også sikkert av mine elsykkelskeptiske kompiser som syns dette er sykler for de svake og utrente som skal hjelpe dem med å klare ting som vi trener hardt for å få til. 

Med tiden har jeg hørt og lært en hel del om elsykler. Ikke minst i sammenheng med fotograferinger for produsenter som satser stadig mer av markedsføringsbudsjettene på elsykler. Jeg har også møtt elsyklister på stiene hjemme i British Columbia der jeg bor, og på reiser rundt om i verden.

Sakte men sikkert har min tidligere bombesikre holdning til disse syklene blitt endret. Fra å være en motstander, er jeg nå mer nysgjerrig og interessert i hvordan elsykler kan hjelpe flere mennesker å oppdage terrengsykling og hvordan disse syklene kan fungere som et trinn i den utviklingen.

Elsykler for en uvant syklist er nok litt som en firehjulsdrevet bil med bra piggdekk er på en dårlig vintervei – det kjennes litt tryggere og hjelper mindre vante førere å ta seg fram.

Når jeg prater om dette med Greta, som har mye mer erfaring og som møter mange flere syklister av ulike slag, blir det enda tydeligere.

– Elsykkel er et fantastisk bra alternativ for dem som vil komme seg ut i skogen og sykle sti, men som kanskje ikke er så teknisk dyktige ennå. Du får opp farten lettere, som skaper moment og flyt som ofte kreves for å komme over røtter, bakker og tekniske partier. 

Akkurat det hun sier om moment og fart blir tydelig når vi gjør det siste pushet mot passet i ettermiddagssolen.

Her er stien litt brattere og mer teknisk. Svingene er smalere, grusen er løsere, og steinene større. Med en tradisjonell terrengsykkel hadde terrenget vært et problem, men elsykkelen gir ekstra fraspark, og med stor overraskelse klarer jeg sving etter sving.

Jeg har kommet i gang, og stoler litt på sykkelen, så med hjelp av fart, selvtillit og moment sykkelen gir meg, henger jeg på Tobias og Greta hele veien opp. 

Vi har klatret drøyt 1400 høydemeter på en time og førti minutter, inkludert lunsjpause. Og dette er dagens andre tur. På morgenturen ved Stelviopassset, på den andre siden av Ortler massivet, møtte vi en hel gruppe meg tyske elsyklister. Flere av dem på flerdagerstur med guider.

Det er betydelig vanligere med elsykler i alpene enn både Skandinavia og Nord-Amerika. I alpene er det faktisk nesten vanligere med elsykler enn tradisjonelle sykler.

Og her er et viktig poeng for min del: effektiviteten. Det har blitt tydelig for meg på et par turer i alpene. Elsykler har definitivt sin plass, og ikke bare fordi du kan gjøre betydelig lengre dagsturer enn med vanlige sykler. Elsykler gir en annen dimensjon til syklingen, spesielt om du har begrenset med tid.

På en langhelg i Alpene(og andre steder selvsagt) med elsykkel kan du rekke å gjennomføre lengre og mer opplevelsesrike turer. Typografien med seige klatringer og lange avstander, ikke sjelden på grusveier gjør også at elsykler er mer logisk og naturlig her.

Med samme fysiske innsats som du tidligere gjorde en tur på flat mark, kan man nå sykle opp et fjell og ned igjen i terrenget. Resultatet sier seg selv; opplevelsen blir større, utøverne blir det flere av, og interessen for sykling øker.

Elsykkel-kontroversen er snodig.

Til syvende og sist er det enkelt; om du ikke er interessert i fenomenet, kan du bare stå over og fortsette å sykle som før.

Om du er nysgjerrig på å prøve, kan du oppleve det herlige det er å lære noe nytt: Det er nesten som en annen sport. For mange handler elsykler om å gjenoppleve gleden det er å sykle i skogen og på stier. Kanskje noe i livet gjorde at treningen stoppet opp, og til slutt ble det for tungt å komme tilbake, for eksempel en skade, forandringer i jobb eller familie. 

Solen begynner å gå ned bak de høye fjellene, og det begynner å bli kaldt. Vi får på oss dunjakker og får i oss litt varm te. Før vi skal begynne på turen nedover igjen, bytter Tobias batteri på sykkelen.

Han har med seg ett ekstra som vi deler på. Mitt viser fortsatt femti prosent, men hans begynner å gå tomt etter ekstra mange runder foran kameraet.

På vegen ned bruker vi mindre batteri, men noen klatringer er det, og det er like greit å være forberedt.

Tobias setter utfor først, Greta følger etter, og jeg til slutt. Sammenlignet med min vanlige stisykkel, føles elsykkelen omtrent som en utforsykkel- stabil og trygg, men ikke så leken.

Akkurat nå er det helt OK.

På veg ned tenker jeg egentlig ikke over at dette er en elsykkel, det føles som den gamle utforsykkelen min. Og når flyten kommer, øker også selvtilliten. Vi hopper over stokker og steiner, gjennom snøflekker og tekniske partier.

Sykkelen som jeg bannet og sverget over for et par timer siden, er nå mer som en kompis. Tanken slår meg – kanskje skulle jeg utvidet sykkelstallen med en elsykkel? Greta nevner at hun av og til tar med foreldrene sine på tur, til tross for at de ikke sykler så mye.

De kan ha det morsomt på tur med henne, selv om de ikke er syklister. Kanskje kan jeg også få med min partner Elle på dobbelt så lange turer som vi drar på nå, om hun får prøve en elsykkel?

Ingen annen sport har et liknende hjelpemiddel eller produkt som elsykler, som gjør at personer med helt ulike fysiske forutsetninger kan dra sammen på tur og like en aktivitet sammen uten store kompromisser.

Det er noe helt unikt som gir elsykler en fordel.

En familie. Et par, eller en kompisgjeng kan plutselig dele en mye lengre eller teknisk vanskeligere tur og gjøre mer sammen. 

Det jeg har sett i min forandringsprosess, er at veldig mange har en oppfatning om elsykler uten å egentlig vite mye om dem, eller enda verre, knapt ha prøvd dem selv.