– Hvordan var stemningen under rittet?
– Stemningen på EWS er veldig god. Noe av det som er kult med internasjonale ritt er jo nettopp at det er en god del publikum i løypa. Folk står gjerne i de mest tekniske partiene og stiller seg ofte der det er mest hårete. Og de er veldig positive. De roper og heier deg fram selv om de ikke aner hvem du er eller har sett deg før, og de oppmuntrer deg når du tryner eller gjør åpenbare feil også.
– Hvilke forventninger hadde du på forhånd?
– Jeg hadde jo aldri vært med på noe slikt før, så målet var først og fremst å gjennomføre. Jeg sa vel at jeg ville bli blant de topp 25 bare for å sette et mål som var langt over grensa for hva som var realistisk eller sannsynlig. Men hovedpoenget med rittet var å få en god opplevelse og samle erfaring fra det å være med i en slik type ritt. Samtidig virket det helt sprøtt at jeg skulle være med på dette, sammen med de aller beste i verden.
– Hvordan sto rittopplevelsen til de forventningene?
– Jeg kom meg greit gjennom selve rittet, men jeg syntes det var veldig krevende forhold i løypa. Det ble fysisk veldig tøft på grunn av været og de våte løypene. Og jeg lurte på om jeg hadde lyst til å gjøre dette igjen og om det var verdt å være med på flere. Men totalt sett var det verdt turen. Vi fikk syklet mange dager i fine løyper før det begynte å regne, og vi møtte masse nye, hyggelige folk.
– Var det noe du ble negativt overrasket over?
– Nei, egentlig ikke annet enn dårlig vær, og det kan jo ikke arrangøren noe for. Også hadde vi innkvartert oss litt langt fra rittarenaen. Det var en mil å sykle for å komme bort dit før konkurransen og vi hadde den etappen i beina allerede før rittet startet. Men det er heller ikke arrangørens feil.
– Hvordan får man startplass i et Enduro World Series-ritt?
– For min del var det litt flaks den første gangen. EWS har et lotteri der alle som vil kan søke om å få startplass innenfor et visst tidsvindu, og jeg ble trukket ut i den prosessen. Andre gang jeg var med, hadde jeg kvalifisert meg på forhånd gjennom andreplass i Nesbyen Enduro 2017, som var kvalifiseringsritt for 2018-sesongen. Så da påmeldingen til 2018-sesongen åpnet for de forhåndskvalifiserte, kunne jeg velge og melde meg på til så mange av EWS-rittene jeg ville for den sesongen.
– Hva bør man tenke på hvis man skal delta i et Enduro World Series ritt?
– EWS-rittene har lengre transporter og lengre etapper enn de norske rittene, så EWS-rittene er hakket mer fysisk krevende. Det er også to rittdager på EWS-rittene, så det blir også flere treningsdager i forkant, og mer fysisk krevende av den grunn. Og så koster det jo litt ekstra. Jeg vil si det er fint å reise sammen med noen, så har man noen å alliere seg med på alt det praktiske rundt rittet og reisen.
– Hva er den største tabben man kan gjøre?
– Siden rittene er mer krevende fysisk, er kanskje den største tabben å komme til start med for lite overskudd. Du bør ikke komme dit med tunge bein, så det kan være lurt å ikke trene altfor hardt inn mot konkurransen. Derfor er det viktig at man tar det rolig på gjennomkjøringene i dagene før rittet. Sykle så rolig du kan på transportene da og ikke sykle hardere på etappene enn at du så vidt får fartsfølelsen. Det er også viktig å tenke på å få i seg mat og drikke, så du kommer best mulig forberedt på rittdagen.
– Hvordan må man forberede seg annerledes enn til et norsk enduroritt?
– Treningen for EWS-rittene er jo den samme som du gjør ellers i året, og etappene har ikke vært så mye hardere enn de norske rittene teknisk selv om de er lenger. Så jeg gjør egentlig det samme som vanlig selv om jeg skal på et EWS-ritt. Det handler om å få syklet mest mulig nedover i godt tempo, og stadig utfordre deg sjøl på nedoversykling.
– Hva kan norske arrangører lære?
– EWS-rittene er veldig proffe på alt av logistikk og rammer rundt arrangementene, og de er gode på resultatservice, informasjon før, under og etter rittene. Det er nok der de norske arrangørene har mest å hente.
Se filmen fra tidenes første enduro-vm
