Dette intervjuet stod først på trykk i Terrengsykkel 54
Les også: Bildebonanza fra LusterEnduro
– Jeg tror jeg fortsatt ville ha sluppet ut litt luft og så gitt´an et par klikk på kompresjonen, altså.
– Ja men blir den ikke alt for myk da?
– Jo, det føles kanskje sånn, men du må huske at det er mid-stroke´n som skal gi deg den følsomheten når du er nede i vandringen vet du.
Selv med snart fem års erfaring som sykkeltester er jeg tilbake på skolebenken. Espen Johnsen oppdaterer meg på om lufttrykk i dempere. Som en vrang 8-åring som helst ikke vil gjøre som læreren sier, slipper jeg ut 8-10 psi trykk, og justerer inn tre klikk på høyhastighetskompresjonen. Små detaljer.
– Vil du kjøre først eller?
– Neinei, bare kjør på du, sier Johnsen.
Allerede 20 sekunder etter vi har kastet oss utfor neste utforkjøring, kjenner jeg forskjellen. Mer kontroll, bedre flyt.
Spol fram 6 dager, og vi sitter på Norwegians rute DY1785 fra Funchal, Madeira til Gardermoen, Oslo. Vi er seks syklister, og vi drar ned snittalderen på flyet betraktelig blant alle pensjonistene på vei hjem fra varme i februar. En liten kjerne i det norske enduromiljøet har vært på ferietur til den relativt ukjente sydhavsøya. Og selv om det har vært en ferietur, har praten om endurosesongen, trening, og ”enduropreparations” florert med en spøkefull tone. Eller har det det? Mens vi andre har dannet en bedagelig baktropp, har Espen Johnsen hele tiden pushet i front, tilsynelatende upåvirket av tempoet. Utforkjøringene – vel – det sier seg vel selv.
– Litt fleiping skal man alltid drive med. Men at jeg drikker rødbetsaft? Joda, jeg gjør det. Jeg gjorde det hele sesongen i fjor, fordi jeg ville sjekke effekten på det, og se om jeg fikk utviklet oksygenopptaket. Jeg fikk dessverre ikke testet det, selv om det var planen. Så det utgikk, sier Espen mens vi mottar to pulverkaffe fra flyvertinnen.
VANT MED VÅTT: Sleipe og gjørmete forhold under sydenturen til Madeira var ikke mye problem for Espen Johnsen fra Bergen. Foto: Kristoffer H. Kippernes
For ti år siden var han Norges utforhåp. Nå sykler han sti for moro skyld. Men han er fortsatt ikke helt som andre stisyklister.
– Jeg kjører intervaller, bakkedrag og legger inn treningsøkter hver uke. Men at jeg trener spesifikt for enduro? Det er ikke tanken min. Tanken min er at jeg skal kunne gi maks gass når jeg sykler på sti. Jeg syns bare det er jævlig moro å være i god form, sier han kontant.
– Jeg syns det er et helvete når jeg er i dårlig form, for da får jeg det mindre kult på stien. Det å legge inn noen intervaller og kjøre tyngre økter i perioder, syns jeg bare er helt ideelt.
– Har du alltid vært så systematisk?
– I de tidlige årene jobbet jeg mye mer systematisk enn det jeg gjør nå. Da hadde jeg et treningsopplegg som jeg fulgte til punkt og prikke. Da var det morgenøkter, kveldsøkter, styrkeøkter, gjerne intervall med styrke etterpå.
Moren til Espen Johnsen holdt på å gå i bakken da hun innså at sønnen hadde brukt alle konfirmasjonspengene på en terrengsykkel. Han markerte seg i rundbane, blant annet med tredjeplass i et norgescupritt. Der oppdaget han utforsyklingen. Bergenseren gjorde et virkelig seriøst forsøk på å nå verdenstoppen i den grenen.
– Det var i noen år jeg var i veldig god form. Jeg har alltid jobbet alene, hele veien. Jeg har aldri fått noen utenforstående hjelp for å finne ut hvordan jeg skal spisse treningen, eller hva jeg bør trene på. Jeg har alltid jobbet intenst mye selv med å finne ut hva jeg trenger. Jeg satte meg ned etter alle utforløp og analyserte meg selv, for å finne ut hva jeg kunne bli raskere på.
– Skriftlig?
– Det også, men først og fremst i hodet. Jeg analyserte hvordan jeg kjørte teknisk, hvordan kroppen føltes og så alt opp mot det totale. Måtte jeg ha mer av den biten, eller mer av den biten. Det har nok gjort til at jeg i perioder har slitt med å holde motivasjonen oppe.
– Er systematikken noe du synes er moro også?
– Ja, litt. Det å kunne holde en viss strukturert form for trening, gjør at man ser resultatene raskere. Jeg var mer sånn før, nå drar jeg heller ut og sykler med kompiser for den sosiale biten. Hvis jeg har tid til overs trener jeg heller mer spesifikt når jeg er alene. Jeg vil ikke at det skal være slik at når jeg er ute og sykler med andre så ligger treningen i fokus, da skal det være så gøy som mulig.
Les også: Framtiden i Hafjell Bike Park er spikra
Som utforsyklist kan Espen Johnsen se tilbake på flere verdenscupstarter og en haug topplasseringer i norske og nordiske mesterskap. Han var med på å bygge et voksende miljø av utforsyklister, på en tid da heisbasert sykling kom for fullt både i Norge og internasjonalt.
– Miljøet var lite, men så hadde vi en vekst på 2000-tallet hvor det økte veldig, og det tror jeg skyldtes samholdet. Det var det som var med å drive meg og mange andre. De siste årene derimot har vi sett at det har dalt veldig. Hva det skyldes vet jeg ikke. Tilrettelegging av løyper og reise og utstyr har vel noe å si, sier han.
Da Johnsen stilte til start for første gang sommeren 1996, het heltene Tom Haukom, Øyvind Østvedt og Morten Jemtegård. Sistnevnte hadde sjuendeplass fra VM året før.
– Alle de var hakket eldre enn meg og mer etablerte. De var ryttere som var sponset og satset, de visste hvor de ville. Jeg skjønte at jeg måtte sette meg noen mål selv , og gjøre som de. Finne ut om jeg skulle satse på dette 100 prosent eller ikke. Jeg kjørte mot de og sammenlignet tider hele veien.
PÅ HJEMMEBANE: Espen fikk kjøre Masters-VM på "hjemmebane" i Hafjell i 2014, hvor han tok sølv. Foto: Kent Murdoch
Men selv om Johnsen etter hvert ble best i Norge, havnet han stort sett på side to eller tre på resultatlista når han møtte de beste i verden. 25. plassen i Champery i Sveits er den beste plasseringen.
– Det jeg føler jeg har fått ut av de årene jeg har syklet nå… det har gitt meg sykt mye, jeg har reist hele verden rundt og syklet så mange forskjellige steder. Blitt kjent med vanvittig mye kjekke folk. Jeg fikk nettopp en bok av stefaren min Roger Thomsen, som har hjulpet meg mye. Han har gått gjennom alt av avisutklipp, blader osv, og satt sammen til en bok som en oppsummering av disse årene. Når jeg fikk se den, satt jeg igjen med en følelse av at «fy faen, jeg har fått til ganske mye». Og jeg er stolt av det jeg har fått til. Jeg skulle kanskje ønsket at jeg grep sjansen enda mer, gjorde enda mer ut av verdenscupsatsingen min.
– Begynt tidligere mener du?
– Nei, for så vidt ikke. Jeg kom ganske tidlig i gang, men jeg var litt reservert med å tørre å satse enda hardere på det. Når jeg reiste over til USA og kjørte i California i 2007, fikk jeg en indikasjon på at jeg var på rett spor når jeg kjørte mot Gee Atherton og Kyle Strait. Da følte jeg at ting var på gang, og kjørte tre løp som sa meg at jeg hadde gjort noe riktig tidlig i sesongen. Det ga meg en motivasjonsboost, så dalte det litt, og så slet jeg litt med å klare å komme tilbake til det nivået igjen. Det var mye mental jobbing for å komme meg opp igjen.
– Fortsatt alene?
– Fortsatt helt alene. Jada. Det som jeg har hatt med landslaget har vært veldig av og på. De har stilt så jævlig høye krav at det har vært nesten umulig for meg å være på det nivået alene. Det er det som har vært tungt.
VERDENSCUP: Av større ritt han har kjørt, ser Espen Johnsen tilbake på verdenscup på hjemmebane i Hafjell. Foto: Kristoffer H. Kippernes
Der Espen ikke fikk hjelp av andre, tok han grep selv. Han oppsøkte BMX-trener Petter Dalen i Stavanger, hvor han fikk gjort fysiske tester og fikk arbeidsoppgaver som gikk både på styrke og kondisjon. Den samme treneren har nå i senere tid vært med på å hjelpe Isak Leivsson og Kristoffer Haugland mot nye nivåer.
– Jeg føler at med erfaringen min, og alle de årene jeg har holdt på, er det den psykiske biten jeg har lært mest av. Det var det jeg ble mest satt ut av selv. Da Kristoffer begynte å satse, tok jeg kontakt med Petter for å få ham (Kristoffer, red.anm) ned til dit og gjøre det samme. Snakke med han, se hvilket nivå han var på, og hvor han ville være. Da fikk Kisse øynene opp for at han måtte gjøre mye. En del bmx-ryttere trente tre ganger så mye som både meg og han. Det var gøy å få lov til å hjelpe han litt inn på riktig spor.
Etter å ha tråkket seg gjennom en sykkelkarriere stort sett med seg selv som eneste følgesvenn, har Espen både en trang og en plikt til å følge opp andre. Gjennom seks dager med sykling på Madeira har han velvillig delt tanker om sporvalg, teknikk og lufttrykk i dempere med oss andre.
– Jeg syns det er kult, det er en historie som man har bak seg... Jeg klarer ikke helt å sette ord på det, jeg syns bare det er gøy å formidle av det jeg har opplevd. I sporten generelt har jeg prøvd å være en bra ambassadør for sponsorene mine, fronte det jeg gjør på en positiv måte, og være ærlig med tilbakemelding på produkter.
– Når begynte du å trappe ned?
– Trappe ned? Jeg har vel egentlig ikke trappet ned syklingen, i den forstand. Jeg trener når jeg har tid til det. Nå har jeg kone og to unger også, og de har førsteprioritet hele veien. Det å være med på fotballtrening til eldstemann er også kjempegøy. Jeg har ikke hatt den store oppfølgingen på idretten selv fra mine foreldre, jeg har først og fremst bare reist rundt selv.
Les også: Film fra NesbyEnduro
Eldstesønnen var til stede da Espen Johnsen tok sitt siste av sju NM-gull i utfor i 2010. Samme sesong startet han i verdenscupen for siste gang.
– Da jeg bestemte meg var det plutselig jævla tomt. Litt sånn «hva skal jeg gjøre nå?«. Det er en sånn ting som jeg kjenner på, at syklingen er noe som sitter i blodet mitt. Det gir meg så sykt mye, det er det som gjør det så jævla vanskelig å slutte også, ikke sant.
Blikket og takten i uttalelsene hans levner ingen tvil om at han mener alvor. Alvoret varer ikke lenge.
– Så det at enduro kom til Norge nå, gjør det bare enda vanskeligere å slutte helt å kjøre konkurranser, sier han og sprekker opp i et smil.
– Jeg har fått masse venner i utformiljøet, og flere av disse er jo med på enduro også. Hvis man skal kutte helt, mister man mange venner og kontakten med de. Bare det er jo en grunn til å fortsette å dra på ritt.
– Du kunne dratt dit bare for å henge i piten?
– Ja, ja! Bare for å være med kompisene liksom.
I 2014 var Espen bare med på to enduroritt, OsloEnduro og TraktorEnduro. I Oslo vant han med god margin foran Zakarias Blom Johansen, mens TraktorEnduro endte på siden av stien med tekniske problemer. Akkurat det tar ikke seiersvante Johnsen så veldig tungt.
– Da jeg syklet utfor, bestemte jeg meg for at jeg skulle levere 110 prosent av det jeg kunne yte, og gikk for å vinne hvert enkelt ritt. Da jeg begynte med enduro, var det ikke tanken min å komme inn å vinne løp. Det som lokket meg var å få sykle nye steder, på nye stier, og treffe nye folk. Jeg føler at jeg har vunnet sykt mange ritt og det utrolig morsomt å vinne. Å kunne finne ut at – denne dagen her, var du den raskeste gjennom alle etappene, det var en ny og givende følelse, sier han.
– Det er ikke det at jeg må stå øverst på pallen lenger. Tanken på at jeg skal yte det jeg kan er mer motiverende. Hvis det ikke holder, holder det ikke. Du må faktisk være i bedre form neste gang, legge om kjørestil, det motiverer meg.
Den største oppturen sist sommer var andreplassen i Masters-VM i Hafjell. Espen Johnsen vil fortsatt prøve å komme raskest til mål. Men det er det å være i sykkelmiljøet som er det viktigste nå.
– Du liker å sykle bak folk?
– Det å sykle fremst er en kul greie, da er det du som styrer stien. Men det å sykle bak noen, og se hvordan de løser oppgavene på stien, se hvordan de leker med terrenget, og ikke minst hvordan de håndterer sykkelen er minst like givende. Man får sånne øyeblikk hele veien nedover som bare gir en klikk, og topper hele stemningen. Og så syns jeg at det er lærerikt å se hva andre gjør, og gi tips, om hva de kan gjøre bedre. Skuldre, hode, blikk og sånn. En del av de jeg sykler med vil ikke at jeg skal sykle bak, for da blir de superstresset og tenker at de må levere 110 prosent hele veien. Jeg blir nesten sur når jeg hører sånt, det er jo bare kult å sykle sammen med noen. Det blir fort sånn at jeg sykler jækla mye aleine, og da blir det lite kult å sykle fremst når jeg endelig får sykle med noen andre.
– Går du inn i endurosesongen for å vinne sammenlagt?
– Jeg går inn i cupen med den innstillingen at jeg har lyst til å vinne etapper. Jeg skal gjennomføre hver etappe så godt som mulig, og så blir det som det blir. Gleden skal være der hele veien. Gleden av å kjøre en ny sti, den skal jeg ha hele veien.
Les også: Bildereportasje TraktorEnduro
