Hvis du måler opplevelser etter antallet blåmerker er Trans Provence min største opplevelse noensinne. Måler du opplevelser etter hvor mange ganger du er redd, men gir faen, er Trans Provence min råeste opplevelse noensinne. Hvis du måler opplevelser etter hvor mange timer du får på sykkelen i løpet av en uke er det få ting som matcher Trans Provence. Hvis du måler en opplevelse etter hvor trygg og komfortabel den er bør du styre langt unna Trans Provence.
Trans Provence er endurorittet som er så eksklusivt at proffene trygler om å få være med. Rittets 73 plasser ble i år fulle under ett sekund etter at de ble lagt ut rundt juletider. I år har alle påmeldinger sendt inn innen 48 timer en mulighet til å bli med. Du må selv trygle om plass. Hvorfor det bittelille rittet som ikke byr på andre premier enn en flaske olivenolje og en strikkelue, tiltrekker seg terrengsyklister fra hele verden er kanskje et mysterium for alle andre enn de som har deltatt.
Rittet går av stabelen fra 20. Til 27. September i 2014.
Artikkelen fortsetter etter filmen
– Hi I am Fabien.
Verdens mest joviale superstjerne strekker fram hånda. Han smiler fra øre til øre. Tennene er kritthvite og skjeggstubbene akkurat passe lange. Fabien Barel er så blid og hyggelig at det nesten er litt overveldende. Jeg har syklet med ham for mange år siden, noe jeg minner ham på nå. Han husker det og smiler enda bredere. Den franske dobbelte verdensmesteren i utfor gleder seg til å komme i gang. Samtidig gleder han seg over å være blant likesinnede.
Under middagen samme kveld kommer Manuel Fumic bort til bordet sammen med en ung lagkamerat som jeg ikke kjenner igjen.
– Kan jeg sitte her, sier Fumic, beskjedent. Han tok tidligere i høst VM-bronse i rundbane. Nå er han klar for en uke med lek, moro og sosialisering. Han er like blid som Barel, og skravler i vei.
Kameraten heter Anton Cooper og tok VM-gull i junior-VM i fjor. I år er han en av verdens beste rundbanesyklister under 23 år.
En del av Trans Provence er kontakten med konkurrentene, som i stor grad er dine venner ute i fjellet. At disse inkluderer noen av verdens mest profilerte terrengsyklister forandrer ikke på den kameratslige stemningen.
Det er meldt regn på den første konkurransedagen og det lukter stresshormoner i teltleiren kvelden før rittstart. Sekken for neste dag er klargjort, antrekket for turen lagt frem. Ullsokker, knebeskyttere, Gore-Tex-jakke, ull-undertrøye, seleshorts, baggy-shorts, hansker, hel- og halvhjelm, briller og goggles, gel, energibarer og tax-free-Snickers. Dekktrykket er sjekket og dobbeltsjekket. Angsten over å ha for hard gummiblanding i bakdekket stjeler nattesøvn. Frykten for regn, glatte steiner og bratte stier på kanten av høye stup har skremt litt, men jeg aner ikke hva som venter dagen etter.
Vi klatrer alle inn i Cool Bus 01 klokka 07.45 den første dagen. Barel sitter midt foran. Den britiske enduroproffen Alex Stock sitter bak. Andy Waterman fra Privateer Magazine ved hans side. Gaute Reitan sitter ved siden av meg. Vi er nervøse begge to. Det er tett skydekke. Regn i lufta. Vi er i bølge to, som er besatt med proffer. Bølge en med 35 andre ryttere har dratt av gårde en time tidligere. Minibussene skal frakte oss fra teltleiren i Sisteron, til en fjelltopp. Herfra skal vi sykle og gå videre opp i fjellet til starten på den første fartsprøven på drøye 2000 meter.
– Det er vel bare å komme i gang, tenker jeg høyt til Gaute og gir tegn til de andre i gruppen at jeg tenker meg en plass i rekken. På stien foran oss flyr Fabien Barel gjennom lufta. Dagens første tryn er et faktum. Det skal bli flere. Fra de aller fleste. Den kanadiske rundbanestjerna Geoff Kabush setter fart. Jeg følger på. Starten på fartsprøvene går når jeg sveiper et kort mot en plastdings montert på en stolpe ved startstreken. Kortet har jeg i en strikk rundt håndleddet. Jeg skjelver litt. Gir Kabush de påkrevde 30-sekundene, selv om han garantert ikke trenger dem. Så kommer styrtregnet og haglene tett.
– Faen. Nå er det bare å komme seg av gårde. – Pip, sier det i plastdingsen. Jeg er i gang. Inn i tåka, gjennom regnet. Haglene slår mot cross-brillene. De skarpe hårnålene går skikkelig stakkato. Jeg sliter med slikt. Null flyt. Null rytme. Bare nerver og engstelse.
Jeg knoter meg nedover når jeg hører roping bak meg. Den smågale Sør-Afrikaneren Oliver Munnik kommer som en kule. I kortermet bomullsskjorte og en tynn vindvest. Rett bak ham kommer en småsur Anka Martin. Den raskeste jenta i felte. Oliver har ikke gitt henne nok forsprang og tvinger seg forbi. Chris Ball kommer også forbi i det jeg tryner ut i lyngen. Ingen orket å vente lenger i regnet på toppen. 30-sekundersregelen har falt allerede på førsteetappen. Vi krysser tørre elveleier som er i ferd med å komme til liv. Jeg løper, snubler, sykler feil, tryner. Det er kaos. På målstreken tar jeg igjen Mr Waterman. Jeg må vente på å stemple inn til han får fikla frem sitt kort. Enda flere sekunder renner unna.
Samtalen ved målstreken handler om hvor alle har sykla feil. Hvor dårlig sikten har vært og så videre. Det har vært en tøff start. Gaute kommer sladdende og vi triller videre mot etappe 2. En god del kilometer unna.
Transporten går fint. Og nervene er litt roligere på starten av andreetappen. Vi har fått varmen etter å ha båret syklene opp et fjell. Feltet er splittet. Arrangøren Ash Smith hadde advart om en skarp høyresving et stykke ned på andreetappen. Jeg kommer på det nå.
– I det dere kommer inn i skogen er det en skarp høyresving med et ganske stort fall rett frem, var beskjeden. – You will probably not die if you miss it, but it is not ideal.
Med sølevann i øynene og tett tåke er det ikke lett å se så mye, men jeg klarer høyresvingen og passerer samtidig en jente som akkurat ikke klarte den, uten at hun falt ned skråningen.
Resten av etappen er supermorsom, noe av flyten kommer tilbake. Og i det jeg skrenser inn til tidtagningsmannen som skal ta borti kortet mitt er jeg på oppadgående.
Min overmann på forrige etappe, Oliver Munnik er på sterkt nedadgående da han kommer inn sammen med Gaute. Han klarte ikke høyresvingen og er skjelven, forslått og sinna. I tillegg er han nedkjølt til beinet i bomullsskjorta si.
– I obviously got the wrong kit, stupid, stupid, stupid, sier han litt senere da vi sitter sammen med ham i en ambulanse for å få varmen. Han er maratonproff i Sør-Afrika, men ville ikke ta med trange klær til en enduro-konkurranse. I stedet valgte han en bomullsskjorte.
Den amerikanske enduro-kjendisen Ben Cruz dro også rett frem i høyresvingen sammen med flere andre rekker vi å høre på matstasjonen.
Gaute, Oliver og jeg pysker hverandre ut så godt vi klarer. Vi håper at resten av etappen blir avlyst, men innser til slutt at vi bare må ta oss sammen. Transporten fra mat, drikke og service-stasjonen begynner med vassing i gjørme til godt opp på ankelen. Slik fortsetter den også. Heldigvis klarer det opp i været. Regnet slutter og vi rutsjer ned gjørma på den tredje etappen og finner sånn passe god flytt på den fjerde og siste for dagen. En dag i sekken. Fem igjen. 1800 høydemeter oppover og 2800 nedover er forsert. Det kan bare bli bedre. Værmeldingen melder sol og opphold resten av uka.
Ikke bare nedoverbakker
De som var eplekjekke med at Trans Provence bare består av nedoverbakker fikk sine pass påskrevet allerede første dagen. Det hadde vært en tøff dag for alle. Og teltlivet som umuliggjorde tørking av klær gjorde ikke ting lettere. Dag to med ytterligere 1700 klatrehøydemeter ville også bli tøff.
De neste dagene går over i hverandre. Fabelaktig sykling i helt rått terreng blandes med hyggelig prat med både gamle og nye venner på de lange transportetappene. Følelsen av å sykle gjennom Frankrike på grov stisykkel vokser på oss for hver dag. Selvtilliten nedover likeså. En real tråkkeetappe avslutter dag to. Min beste etappe hele uka. God nok til at jeg etter dag to kan motta prisen for største klatring på sammenlagtlista fra en dag til en annen. En stor flaske med lokalt øl. Men mest av alt en deilig følelse av at flyten er litt på gang. Den vil senere forsvinne og komme tilbake igjen flere ganger.
Manglende doringer
Flere av campingplassene er kummerlige. Franskmenn har tydeligvis med seg sine egne doringer på camping, for de finnes ikke på toalettene på campingplassene vi inntar. Heldigvis er maten god og selskapet trivelig. Å sovne i den fuktige soveposen før ti er likevel ikke noe problem.
Dag tre er den korteste og enkleste. Men også her må vi klatre over 1200 høydemeter for å nyte utforkjøringene. Gruppa har etter hvert delt seg inn i grupper som sykler sammen. Gaute og jeg sykler sammen. Men vi sykler også ofte sammen med fjorårsvinner Nico Lau. Vi sykler også en del sammen med den amerikanske ex-rundbane, nå enduro-stjernen, Adam Craig. Hans lagvenninne Kelli Emmet er også hyggelig følge på transportetappene.
Syklinga er utrolig variert. Noen etapper går på sleip jordbunn med glatte røtter, andre går på hardpakka grusstier. Noen ganske rett frem, men de aller fleste med tett i tett med skarpe hårnålsvinger. Noen etapper inneholder litt klatring og noe tråkking. De aller fleste etappene inneholder en hel mengde muligheter til å sykle feil, og et par-tre muligheter til å falle til den sikre død. Du skal være bra konsentrert for å få med deg hvor løypa går til en hver tid og du skal være bra på hugget for å gi gass der det lar seg gjøre.
Stor fallhøyde
Flere steder tar jeg meg selv i å tenke at jeg ikke tør å tråkke mer, men at jeg vet at de virkelig raske gutta står og banker på pedalene når jeg griper etter bremsene. Jeg vet at de bare slenger sykkelen rundt de svingene som jeg jukker meg rundt. Jeg bryr meg egentlig ikke om resultatet, men banner likevel når jeg blir slått med noen sekunder av noen jeg håper å slå. Vi sykler ikke bare gjennom Provence, opp og ned fjellsider. Vi opplever også personlige opp- og nedturer hver dag. Med hjertet i halsen sykler jeg så fort jeg våger på fartsprøvene. Med begeistringene rallende i brystet og pannen nyter jeg mange av transportetappene som ofte består av like fine stipassasjer som fartsprøvene. Gjerne også med enda mer spektakulær utsikt også, eller det tror jeg i hvert fall. Jeg må innrømme at jeg ikke får med meg så mye annet enn stien på fartsprøvene.
Selv på den fartsprøven som jeg grua meg til hele natten i forveien. Den siste på dag fire. Rittets lengste. Her bli var advart om et realt dødelig dropp langs stien et stykke ned. Jeg tenkte på kone og barn. Underveis tenkte jeg bare at det egentlig gikk bra. At jeg hadde flyten. I hvert fall helt til jeg tok igjen en annen syklist som brukte tid på å flytte seg og som løp forbi meg da jeg tryna i første sving etter å ha passert ham. Da jeg tok ham igjen for andre gang kort tid etter ville han ikke flytte seg. Jeg endte opp med å kjøre ut av stien og falle ned en tre meters steinmur. Mildt sagt forbanna tok jeg ham etter hvert igjen enda en gang. Igjen måtte jeg krangle meg forbi, rett før mållinja. En fabelaktig morsom etappe ødelagt av uka eneste negative opplevelse når det kom til det sosiale. Alle de andre tilfellene med passeringer foregikk enten ved at jeg kastet meg ut av stien så fort jeg kunne, eller at den jeg tok igjen gjorde det. Selv arrangøren hadde aldri hørt om noen som ikke ville flytte seg for en raskere syklist. Men, pølser i slaktetiden.
Da den siste dagen nærmet seg slutten var jeg preget av blandede følelser. Jeg gledet meg til å bli ferdig med teltlivet, til å få hvilt litt, til å kunne sykle uten hjertet i halsen og til å fullføre Trans Provence. Samtidig så var det mye i meg som håpet det kunne fortsette. At jeg kunne få sykle nye fabelaktige stier hver dag. At jeg kunne sykle på tur, stoppe på kafe, drikke en øl i campen, se meg om i fjellene i Sør-Frankrike og gi bånn gass ned fra dem, noen dager til. Sliten og mørbanket var jeg likevel aller mest glad og stolt for å ha fullført, for å ha overlevd.
Den siste etappen sluttet et stykke oppe i lia over Menton. Vi måtte så orientere oss ned til strandpromenaden ved Middelhavet. Rotingen ble et antiklimaks. Men lettelsen og begeistringen over å ha fullført ble delt med de andre norske. Fire av oss, Ole Christian Fagerli, Tom Ole Haukom, Gaute Reitan og jeg syklet de siste etappene i følge. Gleden var mer enn stor nok til å dele på fire.
Trans Provence er en opplevelse for livet. Det har gitt meg et nytt syn på mulighetene til å drive med grov stisykling ned lange bakker uten behov for transport til toppene. Det har også gitt meg en real leksjon i hva verdens beste endurosyklister er gode for. Makan til imponerende sykling har jeg aldri opplevd. De to beste i Trans Provence 2013 lot seg bare skille med ett skarve sekund etter seks dagers knallhard sykling. Fjorårsvinner Nico Lau trakk det lengste strået i den vennskapelige, men knalltøffe duellen mot årets beste endurosyklist Jerome Clementz. De to syklet tilnærmet perfekt hver dag, hele dagen. I terreng de ikke har syklet i før satt de en helt ny standard for hva jeg trodde var mulig på terrengsykkelen. Samtidig var de begge til de grader sosiale og imøtekommende. Lau stod ofte i lyset fra Mavic-teltet og mekket på egen sykkel. Han flikket og skrudde og byttet dekk til langt på kveld. Clementz er sponset av rittsponsor Mavic og hadde mer hjelp, men også han måtte selvfølgelig sykle hver meter selv. Det mest utrolige var at de var blant de aller beste på alle etappene. Selv på de mer tråkketette etappene var de helt i front, kun slått av Geoff Kabush ved et par anledninger. På de mer rene utforetappene var de også i front, ofte foran hjemmefavoritten Barel, som har syklet mer i dette terrenget enn mange av de andre.
At det bare skilte ett sekund i mål på stranda i Menton kan bare skyldes at de to gutta i tet rett og slett syklet fartsprøvene samlet så fort som det er mulig å gjøre det. Verdenseliten i både utfor- og rundbane kan være glad for at disse gutta sykler enduro. Hadde de syklet en annen gren ville de hevdet seg i toppen der også.
Trans Provence stiller store krav til sykkel og syklist. Sammenlignet med andre etapperitt som TransAlp og Trondheim-Oslo 6-dagers er det først og fremst all julingen både du og sykkelen får som er annerledes. Jeg tryna minst en gang hver dag og hadde vondt overalt da uka var over. Sjansen for at et punktering kan ødelegge hele uka gjør at du bør velge bunnsolide dekk, med helt trygg slangeløs løsning. Jeg hadde et fordekk som lakk på siste dagen og gikk skikkelig på trynet samt tapte masse tid på grunn av dette.
Min sykke, en Ibis Mojo HDR 26",l var helt ny på starten av rittet, men så ut som den hadde gått en hel sesong når uka var over. De fleste dagene tilbragte vi mer enn fem timer på sykkelen. Mye av syklingen kan gå rolig, men flere av transportstrekkene er såpass krevende at de er skikkelig slitsomme de også. 32/42 som letteste gir på en sykkel med 26-tommers hjul holdt akkurat. Skal jeg delta igjen vil jeg satse på enda lettere gir. Det tyngste giret hadde jeg ikke bruk for.
Ha orden i sakene i teltet er viktig. Pakk med det du trenger, men prøv å unngå alt annet. Klær du ikke bruker er bare i veien.
Overraskende stort øyeblikk:
Da selveste Nico Vouilloz stod på starten av tredeetappen den siste dagen og heiet. Jeg ble dritnervøs for å ikke sykle bra foran terrengsykkelsportens kanskje største legende. Her satt han i skogen med armen i gips og ønsket oss alle lykke til.
Resultatene:
Tom Haukom ble beste nordmann med en 22. Plass totalt, noe som holdt til en 4. Plass i amatør-klassen. Ole Christian Fagerli fulgte på plassen bak både totalt og i amatørklassen. Øyvind Aas kom på 33. Plass totalt og en 13. Plass i amatør, mens Gaute Reitan kom på 36. Totalt og 15. i amatørklassen.
Tony Gjessvåg tok en 52. Plass totalt, 24. Amatørklassen.
