Ord og bilder: Emil Carlson
Så var det den tiden av året igjen: OsloEnduro er rett rundt hjørnet, og jeg har et par tradisjoner å opprettholde: 1. Jeg skal delta – slik jeg har gjort siden det første rittet i 2012, og 2. Jeg skal drodle litt rundt trening, forberedelser, og den generelle mangel på den slags. For de som ikke skjønner noe av hva jeg mener med tradisjon nr 2 – her er link til en artikkel fra i fjor: http://www.terrengsykkel.no/index.php?id=4767
I fjor var jeg altså en ganske sliten småbarnspappa som likevel klarte å skvise inn noen sykkeltimer som Lillolos og gladkar Terje Mork var så grei å dokumentere på film og bilder. Så hva er annerledes i år? Joda – man har fått et barn til. Ja, nå er det ikke slik at dette er barn nummer 5 eller noe sånt, altså! Ikke nummer 3 en gang. Jeg er blitt noe så gjennomsnittlig som tobarnspappa. Stasjonsvogna er blitt et år eldre, og selv er jeg vel blitt sånn omkring fem år eldre, tror jeg.
Årets oppkjøring til OsloEnduro preges i hovedsak av at veslejenta skal avvennes med natt-amming. For de uinnvidde kan jeg forklare at dette innebærer at når den lille våkner om natten og savner pupp, kos og nærhet, skal den av foreldrene som ikke har pupp forsøke å tilby kun kos og nærhet mens den lille skriker ut sin frustrasjon over verdens urettferdighet. Denne jobben har gått overraskende greit, og lille frøken aksepterer nå at det er pappa som tar henne opp hvis (når) hun våkner om natta. Problemet er bare at pappa er i full jobb. Og at pappa noen ganger tror han kan kombinere full jobb og halve netter med å fortsatt skulle leke sykkelhelt.
Nå som alenetidsbudsjettet er enda strammere skjønner jeg at jeg ikke har tid til å hooke opp med Terje eller noen annen fotograf: Det ville jo vært sosial omgang på fritid med et voksent menneske som ikke er kona mi. Den slags hører til sjeldenhetene! Nei – velgjort får vike plassen for selvgjort. Jeg har fått låne GoPro-kamera av brodern (takk, Dag!), og så får noen dagboksnotater stå for resten av journalistikken.
Her følger et lite utsnitt av døgnet 18. til 19. mai:
Søndag 18. mai
Kl 19:10 - Jeg har hatt ansvaret for å legge storebror, og nå som han sover hopper jeg i bilen for å finne en bensinstasjon så jeg kan få satt opp mitt slangeløse Schwalbe Hans Dampf. Det viser seg at stasjonen på Gjelleråsen ikke har pumpe som duger til den slags, så jeg må til Grorud for å få utført ærendet mitt.
Kl 20:07 – sykler hjemmefra på min grove stisykkel, Endurosykkel – kall det hva du vil: 160mm tilgivelse i begge ender, og en geometri som skriker etter å denges ned større fjellsider enn hva jeg har tilgang til i det daglige.
Kl 20:24 – står på toppen av Røverkollen. Mens jeg på sosiale medier har observert at mine barnløse venner og bekjente har benyttet helga til lange turer på støvtørre stier (joda – jeg ser hva dere driver med – jeg bare «Liker» det ikke), så er nedfarten på blåstien nordvest på Røverkollen nesten alltid litt våt og glatt. Også i dag. Jeg rekker to turer ned før både lys og overskudd begynner å fade ut.
Kl 21:03 - Hjemme igjen. Sola er forsvunnet bak skyene, men det er fortsatt varmt, så det blir tid til en øl på verandaen mens jeg bretter klesvask sammen med kona. Klarer å motstå fristelsen til å begynne å dille med GoProen. Samlivspoeng!
Kl 23:17 Hvor ble tida av?! Ligger endelig i senga. Eller det vil si: På madrass i stua. I forbindelse med nevnte amme-avvenning har vi voksne flyttet inn på gjesterommet, men siden kona nå er blitt forkjølet og har noen brutale nattlige hostetokter har jeg altså flyktet videre til stua.
Mandag 19.05
Kl 01:38 - Noen skriker i øret mitt! Babycallen! Veslejenta erklærer krig mot nattesøvn og restitusjon. Jeg snubler ned trappa, men før jeg rekker å åpne døra til soverommet blir det stille igjen. Etter et minutts nervøs venting åpner jeg døra forsiiiktig. Den lille terroristen har falt til ro igjen, og ser i grunnen riktig så fredfull ut. Jeg brer over henne, og finner tilbake til madrassen min.
Kl 04:51 - Nye krigserklæringer på intercomen! Jeg er nær ved å kapitulere, og ta med den lille inn til mamma, men jaggu sovner hun ikke etter et par omganger med byssing. Jeg derimot har nå startet dagen.
Kl 05:35 - Sniker meg stille ut døra og ned til garasjen. Den planlagte turen gjennom marka til jobb erstattes av en rooolig, halvt komatøs trilletur langs landeveien inn til sentrum.
Etter en jobbdag fylt av kaffe og tvilsom produktivitet sovner jeg foran Fantorangen. Dette til tross for storebrors gjentatte oppfordringer: «Sett deg opp da, pappa». Beklager, gutten min!
Så ja – slik går no dagan. I 2012 ble jeg nr 3 i OsloEnduro. I fjor ble jeg nummer 4. Alt tyder på at jeg ligger godt an til å fortsette denne flotte trenden i år.
Vi ses på startstreken! Hvordan har du forberedt deg..?
