– Vi burde gjort mer greier rundt rittene

Terrengsykkel dro til Nesbyen hvor alt begynte, og stilte dem 10 spørsmål:

– Hva er det beste minnet fra 80/20-serien?

Knut: – 80/20 på Kaupanger. Naturen, været som var, alt var helt konge. Før Sogndal ble «forbudt».

Ove: – Molden, for da tok jeg igjen Espen (Johnsen, red.anm.), fordi han hadde punga! Men det var fint vær, fjord og fjell, snø på toppene.

– Hva er dere mest fornøyd med å ha oppnådd?

Knut: – At vi har bygd opp enduro i Norge. Vi har vært med helt siden det første rittet som vi hadde her på Nesbyen før 80/20 ble en greie. I all beskjedenhet så har vi nok bidratt ganske sterkt til å bygge opp enduro-kulturen.

– Hva fikk dere ikke til?

Ove: – Kanskje litt mer greier rundt rittene. Litt som i EWS, at det ikke bare er konkurransen som står i sentrum.

Knut: – Mosjonsklassen, eller explorerklassen. Når vi startet den så var det for å få med flere som var nysgjerrige på enduro, og ha det litt mer lavterskel. Men det slo ikke helt an. Det var positive tilbakemeldinger når vi introduserte det, men når påmeldingene kom var det ikke så mange som stilte. Jeg vet ikke hva vi skulle gjort annerledes der.

– Hva er det beste ritt-minnet?

Knut: – For min del er det som tidtaker. Når vi underveis har hatt trøbbel med tidtakinga, men før målgang på siste etappe har dratt inn og ordna det og alt har gått bra. Deltakerne har jo ikke merka det, men for meg har det kokt rimelig hardt noen ganger. Det er gode minner.

Ove: – Beste rittminnet er på Nesbyen. Når vi hadde monster-etappen fra Klevarudnatten, enduroflata og helt ned. Vinnertida var vel på 11-12 minutter. Jeg tryna nesten nederst fordi jeg var så sliten at jeg ikke klarte å holde i styret lenger. Jeg kom på fjerdeplass eller noe, men det var en god rittopplevelse.

– Hva er det dårligste ritt-minnet?

Knut: – Det ferskeste minnet er vel Beitostølen Enduro i 2019. Det var skikkelig dårlig vær. De hadde uflaks som arrangør når det ble sånn første gangen. Folk meldte seg på i siste liten på grunn av været, så det ble ikke så mange. Og det var første gangen vi måtte avlyse en etappe på grunn av værforholdene.

Ove: – Jeg må trekke fram Nesbyen igjen. Det var et år Knut ikke kunne være med å arrangere, men jeg bestemte meg for å gjøre det likevel. Og så ble det krøll med tidtakinga. Det meste gikk bra, men så klikka den jævla tidtakinga. Folk var jo selvfølgelig misfornøyde. Hele rittet gikk bra, men tidtakinga, som vi har slitt med flere ganger, fikk vi tyn for. Jeg skjønner det, man er jo med for å få en tid. Men det toppa seg der.

– Hvilken herre-rytter har utmerket seg?

Ove: – Espen (Johnsen, red.anm.) er jo imponerende, men han er jo veldig dedikert, og man forventer at han er god. Men jo, Petter Fagerhaug imponerte. Han er rundbanesyklist og stilte her og kjørte fletta av mange.

– Hvilken dame-rytter har utmerket seg?

Ove: – Jeg vil si Stina Bondehagen. Hun var stabilt god, og hadde ikke sykla så mye før hun begynte å konkurrere i enduro. Den uredde stilen hennes imponerte meg.

Knut: – Det er vanskelig å si noen navn både for damer og herrer, men jeg vil slå et slag for dem som bare stilte opp gang på gang. Dem blir jeg imponert over. De kommer igjen og igjen, og er «bare» listefyll. De er ikke med for å vinne, men er med for å ha det gøy.

– Hva kunne ha gjort at dere hadde drevet serien videre?

Knut: – Flere dager i måneden. For meg er det tiden som gjør det. Vi har begrenset med tid med jobbene vi har, og 80/20 ble for mye. Det var ikke noen økning i antall deltakere heller. Hadde vi vært der svenskene er, med 3-400 deltakere per ritt, så hadde det vært mer aktuelt. Da hadde det også vært økonomisk bedre å holde på med det.

– Hvordan ser dere for dere at enduro utvikler seg videre i Norge?

Ove: – Det er kanskje like mange som sykler enduro, men utfordringen er kanskje at det er for mange ritt i forhold til antall deltakere som faktisk melder seg på.

Knut: – Østafjells er flinkere til å lage den stemningen rundt rittet som vi snakket om, men jeg tror fortsatt mange ritt-arrangører har mye å gå på der. For alle dem som slenger seg med for moro skyld, så tror jeg de hadde fått litt mer igjen av å ha noe som skjer rundt rittet.

Sykkelforbundet er mer interessert nå. Det er jo snakk om å starte en norgescup på sikt, men det er fortsatt helt opp til miljøet og lokale arrangører hva det blir ut av det initiativet. Det hjelper ikke så mye at NCF åpner armene. Og så er det kanskje skummelt å lage noe som heter «cup», men det er de bevisst på. Kanskje kalle det «serie». Det høres litt mindre skummelt og seriøst ut.

Gjennom årene har 80/20-serien vært rundt i store deler av landet, her fra Oppdal enduro i 2016:

– Kommer dere til å sykle mer enduro selv, nå som dere ikke arrangerer?

­Ove: – Kanskje. Ja, jo. Jeg vet da søren.

Knut: – Jeg kommer nok ikke til å gjøre det. Jeg synes nesten det er mer morsomst å arrangere.

– Vi klarte ikke dette med ti, her er spørsmål elleve: noen siste ord om 80/20?

Ove: – Det var moro så lenge det varte. Det var givende, og folk syntes det var kult.

Knut: – Synd at ingen ville ta over. Jeg synes det hadde vært veldig bra hvis noen tok det videre, men slik blir det ikke.

Se også: Bildene fra sesongavslutningen for 80/20-enduro i Trysil

Vi har testet tre av markedets råeste endurosykler. Les testen av Pivot Firebird, Yeti SB150 og Scott Ransom her.