Birken på fatbike

Det er hva det kalles når vi kommer midt inn i en historie.

Rune er en sånn type. In medias res. Selv om du ikke har møtt ham før, er det som du har kjent ham hele livet.

Du treffer han alltid midt i et smil. og to smale øyne som poengterer det han skal si.

In medias res.

– Ja da skulle du sett Høydæ’rn fikk fart på beina!! Det gikk noe så jævlig unna vetu!Var det første han sa da jeg møtte han.

Resten av historien ble henvendt til Øyvind da han hadde ører som i øyeblikket så ut til å lytte bedre.

Rune Høydahl har alltid en historie på lur, og det er alltid et eller annet med en som fikk syra, noen som sykla jævlig fort, det var kaldt på skæven den da’n eller da skulle du sett Høydær’n!

Å være midt i en av historiene til «Høydær’n» er altså ikke uvanlig, men det som er litt spesielt er å sitte på et tog på vei til Rena.

Historiene til Høydær’n tatt i betraktning burde vi heller ha syklet opp, han er garantert raskere enn toget.

På vei til Hamar sitter altså jeg Rune og kollega Øyvind Aas, samt tre stykk fatbikes. 

– Åhh, hørte du det eller, lite ikke bra da! sier Rune.

Med humøret til Høydær’n er det lett å skaffe nye venner, og konduktøren på toget som akkurat annonserte over hele toget at vi skal sykle birkebeinertraséen på fatbikes, er en gammel kjenning.

Midt i påsken er det stort sett langrennsski med klister, forelskede tenåringer på vei hjem til sine midlertidige kjærester og pensjonister om bord på toget.

Og oss, tre karer med fatbikes. 

På Hamar og togbytte møter vi Anders Mathisen.

Han er lokalkjendis i Lillehammerområdet, og har vært i avisen flere ganger for sin sykling på fatbike.

For et par uker siden testet jeg langrennsløypene på Sjusjøen med fatbikes i bursdagslaget til Ole Christian Fagerli, og flere av langrennsgutta undret om det var jeg som var nevnte Anders Mathisen.

Konduktøren på dieseltoget til Rena bryr seg fint lite, han synes alt som har med ekstraarbeid å gjøre er et sabla mas.

En krokrygget kropp som erklærte falitt en gang tidlig på 80-tallet fnyser rullingsånde gjennom en gulsmusset konduktørbart når vi skviser fire fatbikes inn på et stappa påsketog.

Konduktørlua var prikken over i-en i glansdagene, nå fungerer den mest som dekke over en flasset isse mens konduktøren oppgitt tar ekstra betalt for syklene våre.

Det mumles noe om påfunn mens han trasker videre i toget. Kulturkræsjen mellom hans og vårt aktivitetsnivå er like stort som kulturkrasjen på caféen på Rena.

Alle har vi vært her under Birken, nå er det bare vanlig Rena som gjelder.

BygdeRena.

– Det må jo være her løypa begynner, det ser jo veldig slikt ut?! Rune tramper til ut på et jorde. 

– Joda, bekrefter han, i det vi ser et trettitalls skispor side ved side. For en uke siden sloss 15 000 skiløpere om plassen her. Nå er vi alene. 

Traséen smalner raskt til, før det stiger til værs.

Foran oss ser vi lange og slake stigninger.

Bak oss ser vi absolutt ingenting. Ikke antydning til spor fra syklene.

Det tar langt over en time før vi er på fjellplatået og det flater ut, før vi møter skiløpere. Lenger opp blir det flere av dem.

Det er jevn maling på pedalene som må til. Følelsen er spesiell. På ski flyter vi bortover glatte skispor.

På fatbike flyter vi oppå underlaget mellom skisporene. Det er litt løst i dag, og noe tyngre enn vanlig. Hjulene oppfører seg omtrent som treningsballene på SATS.

Ruller rolig bortover, men kan fint brukes til å hoppe rundt på, om barnet i deg vil leke. 

– Om du er i dårlig humør en dag, er det bare å ta en tur på fatbike i skiløypen, sier jeg.

Resten av ensemblet nikker enig. Det er nesten komisk hvor blide folk blir når vi kommer. Syklene ser unektelig ut som en doning Donald Duck kunne brukt i en sydpoleskapade som Onkel Skrue har tvunget ham ut på. 

– Hæ? Funker det? Hva koster det? Hvor kjøper man det? Shit, hvor store er de hjulene egentlig?

Forbipasserende har nok av spørsmål. Og 99 av 100 smiler og ler.

Ingen har noe i mot oss i skiløypene. Jeg vil tro det er jeg som er i dårligst humør i hele birkentraséen, jeg har nemlig en ekstremt dårlig dag.

Det bør en IKKE ha når en er ute med Redacteuren, Anders Mathiasen og Høydær’n. 

Les også: Utemagasinet har testet topptursekker for langtur

– Ja fy fader, det stemmer det, husker du det eller! Ja da var Høydær’n tørst da! sier Høydær’n.

Han har in medias res-fjeset på, og skrøner sammen med en forbipasserende han tilfeldigvis kjenner godt. De gamle bussene forteller historier de har ervervet siden sist.

Høydær’ns historier oppgraderes mens de fortelles. Gode historier lever godt bak de hvite Essobrillene han har kjøpt inn for anledningen.

Gutta triller videre, mens jeg sliter etter. Dårlig dag. På Røde Kors’ hytte ved Midtfjellet stopper vi og kjøper en Cola. 

– Ja husker du det eller! Da var Høydær’n sliten! Høydær’n har møtt nok en gammel kjenning.

Denne gangen er det ingen ringere enn Randi Bolstad fra Birkebeinerkontoret. Repertoaret er stort. Ferden fortsetter i motvind over lange sletter.

Skibirken på fatbike er noe helt annet enn Birkebeinerrittet på terrengsykkel. Da sykler vi lite på store vidder, men heller litt nede i skogen.

Her er det bare endeløse vidder så langt øyet rekker. Og masse motvind, en skyfri, bøå påskehimmel.

Samt tre karer med i overkant gode ben, ledet av en eksproff på høygir med Essobriller. 

– Ja da skulle du sett Høydær’n! Hører jeg foran i toget.

Øyvind og Anders smiler og ler bekreftende på utpust.

Ny bakkekul. Ny vidde. Slakt oppover, og slakt nedover. Endeløse, sugende sletter. Påskesol, trikkeskinner og usynlige spor etter fatbikes.

Langrennssløpere som smiler over Donaldfarkostene. Og Høydær’n. 

Rett før Sjusjøen kommer det noen lange knekkere, så vi bestemmer oss for å ta en liten rast.

Påskefjellet kunne ikke vært finere. Det er ikke en sky på himmelen, de få som fortsatt er på fjellet nyter dagen til fulle.

Treningsskiløperne er flere nå som Sjusjøen nærmer seg. Noen av skiløperne er programforpliktet bitre, både til syklene og livet generelt.

Det er vellykkethetens pris å lide seg gjennom all denne treningen og se ned på alle som ikke gjør det samme.

Grattulerer, tenker jeg med dobbel t. Vi setter oss i gropen til en heiagjeng fra sist helg. Da gikk nærmere femte tusen skiløpere forbi, mens noen satt her dritings og heiet.

Vi har ingen planer om å følge i promillefotsporet fra sist helg, men Høydær’n har korrekt nok tatt med seg en pinne. 

– Gutta, se her’a, se hva Høydær’n har tatt med seg!

Rune trekker en liten flaske Jägermeister opp av hatten. Han holder tross alt til i Drammensområdet tenker jeg.

Med et par brødskiver og en liten piff innabords graver vi oss opp til Sjusjøen. Folk ser på oss med undring.

Treningsdisiplene som er ute og følger treningsprinsipper blir enda bitrere når barna deres vil avvike fra treningsregimer for å leke med lekesyklene våre.

Men 99 prosent av hyttefolket smiler og ler og ønsker oss velkommen når vi kaster oss nedover utforkjøringene. 

– Vær forsiktig, det kan bli for mye frisk luft også, smiler Høydær’n i utforkjøringene.

Øyvind og Anders svarer på utpust og holder hjulet nedover.

Jeg har hammern og lurer på om det går oppover selv om det går nedover. Det smalner til gjennom skogen.

Doningene flyter fra side til side. Litt som å kjøre en blodtrimmet lastebil?

Ekstremt retningsstabilt, ekstremt marktrykk. Hangarskip kanskje? Luftputebåt, vil jeg heller tro.

Det flyter nedover, behagelig fra side til side. Spretter. Litt som å hoppe i sengen da jeg var liten. Vi tar mer og mer fart, en naturlig gang når vi nærmer oss birkebeinerstadion.

Vi kan hoppe metervis på kulene. Sette stor fart i svingene. Det sitter pokker meg uansett.

Snart fremme.    

– Vi må jo ha spurt da, proklamerer Øyvind.

Vi finner noen rekvisitter etter sist helgs eskapader og rigger til for avslutningen.

Jeg har så dårlige ben at jeg ikke gidder å prøve en gang, mens resten av gutta anført av Essobrille-Høydær’n gjør seg klar til en spurt.

Jeg føler det mest som jeg har blitt dratt over fjellet på ren nåde. Tre blide karer på pionértur i birkebeinertraséen for ski, på sykkel.

Og meg da, på slep. Norges mest beskrevne skitur.

Målestokken for mellomledere og finanselite. Presterer du ikke her, presterer du aldri på børs heter det.

Gode ski er alt, og uten Cera og annet hvitt pulver finanseliten måtte finne på å benytte seg av er det vanskelig å prestere. 

– Hva smurte du med sa du? Hæ? Gummi? Sykkel? Fatbike, hva i heite er det? Ser jeg for meg finansgutta vil spørre når jeg kommer hjem.  

– Det young corporate advisor, det gutten min, er det vi akkurat har benyttet til å kjøre birkebeinerrennet på sykkel. Jeg har aldri vært spesielt armsterk, men dårlig skiteknikk har jeg alltid hatt. Derfor faller det seg mye mer naturlig å bruke en sykkel denne dagen.

Fatbike altså.

Jeg gleder meg til å ringe kompisene mine jeg vet gikk på BI. 

– Nå synes jeg Høydær’n har fortjent seg en øl! Sier Rune.

Anders vant spurten, men Høydær’n har vunnet nok og vil heller ta en øl før toget går.

Peppes Pizza er nærmeste vannhull. Store, uknuselige turistglass med gyllenbrun, boblende drikke smeller tungt i bordplaten.

Det smaker godt.

Omtrent som en kald øl etter en veldig lang skitur.