Tekst, foto og film: Jo-Inge MandtTilfreds og døsen har hodet for lengst skrudd av alle systemer i kroppen. Det er søndag kveld, klokken er 20.30, og jeg er klar for å ankomme drømmeland i løpet av de neste 60 minuttene. Brått forstyrres bekvemmeligheten av en durende telefon. – Være med ut og tråkke endurosti?Det er Emil Carlson som ringer. Emil er en av de som alltid har uendelig mye energi og godt humør. Og i tillegg er han en utforlegende og råskinn på to hjul uansett terreng. – Nå? Ehhhm, ja. Hadde nesten sovnet her, men jeg trenger litt bevegelse, svarer jeg delvis i søvne.– Fint, da sees vi oppi der om en halvtime da, bekrefter Emil. – Ja, jo, da gjør vi vel det, svarer jeg. Uten helt å vite hva jeg takket ja til.Klokken 21.00 er jeg klar. Truger, hodelykt, ekstra batteri, staver og vinterhabitt. Det føles overraskende riktig ut. Jeg rusler oppover mot stistart. Vel fremme ser jeg at Emil selvsagt allerede er godt i gang, et vaggende lys kommer i mot meg nedover stien. Skvisj, skisvj, skivsj er lyden fra trugene. – Dette blir nydelig. Det skal fryse på i natt, så i morgen har vi en supersti, forklarer Emil. Tre timer tar det. Tre timer med trugetråkk, og vi kommer hjem ved midnatt. Friskt og nydelig, sone 1-2 hele veien, en skikkelig fin alternativ langtur, vi småbarnsforeldre må ta de mulighetene som byr seg for friluftsliv. Vi har 3-doblet antall aktivitetstimer denne uken på ukens tre siste timer, vi har bygget en sti og vi hadde det ganske moro mens vi gjorde det. Kinderegg! Vi ble begge oppringt av koner som lurte på om alt var bra, og vi bekreftet at joda, her ute i skauen var alt helt topp. Kansje ikke helt normal aktivitetstid, men handler ikke enduro og sti om å oppdage ny grunn? – Pokker, dette ble bra, utbryter jeg når vi er tilbake i dagslys.Emil hadde rett. Dagslyset åpenbarer en sti klargjort for vinterenduro med fatbiken. Doseringer, flyt, bratter, småhopp. Perfekt for testpilot Carlson.– Jeg forsøkte å lage en liten lip ut av svingen her, kansje den neste dumpa kan gap-es?Emil snakker egentlig mest til seg selv. Som alltid ser han etter muligheter de fleste andre av oss unngår.Vel oppe er det bare en ting å gjøre. Komme seg raskest mulig ned. Emil har for anledningen supplert sin Trek Farley med et par lette flatties og piggdekk, samt pakket endurosekken med en lett full face-hjelm, googles og Gullbrød. Jeg har tatt med meg et mini-DSLR og en kompakt for å dokumentere stien vår. Emil smeller av gårde på sykkelen sin i en hastighet jeg ikke trodde var mulig. Tross alt er det enduro/utforsykling på en helstiv sykkel med styrevinkel satt opp for sti- og vintersykling. Det rister og slår, men utforlegenden svarer med mer fart. Det skal vistnok gi mer flyt. Han hiver bakhjulet inn i svingene, kjører manuals over kuler og forsvinner nedover vinterstien med kombinasjonen av små marginer og fantastisk kontroll. Som i seg selv burde være selvmotsigende.– Ha ha ha! Detta var moro!Emil kommer tuslende opp igjen. Latteren er av «dette var sinnsykt gøy»-typen, og smilet går spontant rundt hodet hans. Jeg slenger kameraet i sekken og får meg en tur selv. Stien er helt briljant, det er like moro som Emil sa. Selv om alt jeg gjør skjer i halv fart sammenlignet med han. Men tenke seg til så genialt at på sommeren må man søke grunneiere, skaffe redskap, timer og folk for å kunne bygge en kilometer nedoversti, men om vinteren kan to fyrer med ledig tid sent en søndagskveld lage løype på noen timer. Vintersti er ganske så knall!– Sykle i morgen, Emil?– Fristende, veldig fristende!Vinterstier går raskt å bygge, og forsvinner enda raskere når været snur. Det gjelder å ikke utsette ting!
Har du ikke fatbike, sier du?Ingen unnskyldning. Her er flere tips for vintersykling:
