Fatbike i Lillehammer

I mørket manøvrerer han snøskuteren mellom trærne. Skifter vekten forsiktig fra side til side. Vrir skuteren slik at det store beltet får vinkel mot underlaget, og presser snøen opp i svingene.

I den blå eksosen bak skuteren sitter Svein Sagbakken oppå en rigg av metall og gummi, og lener seg like atletisk fra side til side. Farkosten presser underlaget hardt, og i snøkaven som står bak skuteren etterlates det en sti utenom det vanlige. 

–  Forskjellen fra Hafjell er at dette er ren dugnad og egeninteresse. Nå tar jeg det bare rett etter jobb, og det er bare kos. Vil du se de forskjellige redskapene? Vi har dem liggende her borte. 

Det er flere år siden Snorre sluttet i jobben som leder for Hafjell Bike Park, og som ansvarlig for løypebyggingen der. 

Nå leies han inn Hafjell av når det trengs, i tillegg til at han har blitt en ressursperson når det bygges stadig flere løyper og pumptracker rundt om i landet. På Birkebeineren skistadion tar han i mot oss sammen med Svein Sagbakken og Ole Henrik Illenberger.

Nysgjerrig på hva en fatbike er, og hva den brukes til? TV-serien Fatbikefeber har 12 episoder med alt du trenger å vite om sykler med feite dekk.

Ved kanten av skisporet ligger det tre forskjellige drag. Stiprepping kan nemlig gjøres veldig enkelt, eller ganske avansert.

Snorre, Ole Henrik og Svein befinner seg definitivt i sistnevnte ende av skalaen. Svein jobber som mekaniker, og har tatt sveiseapparatet fatt. En stor metallramme med en aksling gjennom og tre bildekk side om side, skal ta den viktigste jobben.

– Dette er valsen vi bruker for å tråkke ned snøen etter et stort snøfall, på den måten får vi pakket stien slik at den setter seg, forklarer Svein.

Bak de tre hjulene i rammen, henger en kjetting, og i enden av den ligger et bildekk flatt, med en slags plate på. 

– Her kan en person sitte for å tråkke stien ekstra flatt, forklarer Svein. 

– Både Ole Henrik og jeg har noen timer bakpå der med frossen rumpe for å si det sånn. 

Litt bortenfor ligger en annen konstruksjon. 

– Dette er en del av skjæret fra ei veiskrape, forklarer Svein ivrig, og peker på et snaut meter bredt metallskjær med riller i. 

– Hva brukes det til?

– Det er hvis det for eksempel har gått lenge siden forrige prepperunde og det har fryst på, det har falt kram snø fra trærne, eller hvis noen har gått til fots i sporet før det rakk å fryse på, slik at det har blitt hullete og fælt. Da bruker vi denne for å høvle ned og jevne ut. Og så har vi et bildekk her også da, som en person kan sitte på slik at vi får presset ned, glattet og pakket snøen godt. 

Den siste kreasjonen er i motsetning til de to andre først og fremst lag av impregnert tremateriale.

Tilsynelatende en kladeis med treverk, men når jeg tar den i nærmere betraktning ser jeg trefjøler i forskjellige dimensjoner som nennsomt er formet som en plog rundt et lite lastebildekk.

Den er en prototype, som har blitt justert og optimalisert i to vintre og som Snorre nå er i full gang med å bygge en ny utgave av i stål.

Sola ligger lavt over Birkebeineren stadion når vi tråkker fra speakerhuset. Helt i utkanten ved en bro, kan det så vidt skimtes en smal sti i snødekket som forsvinner inn i skogen. Hadde man rast forbi på langrennski, hadde man knapt lagt merke til stien. Det er her vi svinger inn. 

Stien er ikke mye mer enn en halv meter bred, det føles hvertfall ikke sånn når farten tar seg litt opp. Hadde man spurt hvem som helst om å beskrive vinter, så er det denne stemningen som ville vært malen.

Lufta er akkurat så skarp at det river litt i nesa, og trær og landskap er pakket i et lag med fjærlett hvitt. Jeg rekker ikke tenke så mye på verken stemning eller landskap før jeg må begynne å konsentrere meg. Første sving kommer nesten umiddelbart, og følges av den neste.

Små kneiker møter meg, og jeg rekker bare å tenke at jeg har mistet stedssansen allerede, før motbakken brytes av en berg- og dalbane-aktig utforkjøring.

Dette er gøy. Skikkelig gøy.

– De første årene gikk vi opp nesten tre mil med løyper. Da gikk vi seks-sju personer etter hverandre. Vi gikk med truger, sele og bildekk og tre i bredden, så vi fikk en bra trasé. Helt til Mesnasaga og tilbake, forteller Svein. 

Svein har vært med i det lille, men entusiastiske fatbike-miljøet på Lillehammer helt siden begynnelsen. Det er ikke bare de tre syklistene som selv bruker stiene.

Nå har de ei Facebook-gruppe som teller over 90 medlemmer, og selv om den store fatbike-bølgen er over på landsbasis så er det fortsatt ivrige syklister som bruker stiene på Birkebeineren skistadion. Det er faktisk stadig flere ivrige vintersyklister som oppdager og begynner å bruke stiene her.

Syklistene ved NTG har også benyttet seg av stiene når det har passet seg. 

– Det er skikkelig fett når det fryser på og blir skikkelig hardt. Da blir det sånn KOM-føre. Det har vært ganger jeg nesten ikke har klart å dra herfra. Vi har lagt vekt på at det skal være rytme og flyt her, forteller Svein. 

Og hvis du nå har rukket å tenke at det ikke er lov å kjøre snøskuter hvor man vil i Norge, så har du helt rett. Men alt er gjort etter boka. Løyve til å kjøre skuter i det som nå har blitt til en utvidelse av løypenettverket på stadion har vært opp til kommunestyrebehandling, og alt er godkjent. Nå er det rundt 10 kilometer med stier preppet for sykling vinterstid.

– Det hadde ikke blitt noen løyper uten stor velvilje fra Olympia-parken og grunneiere. Olympiaparken legger alt godt til rette, vi kan låneverkstedet på skistadion og i Bobbanen for å bygge og fikse ting på utstyret vi bruker, de holder oss med bensin til scooteren og er behjelpelige på alle mulige måter, sier Snorre.

Å si at denne prepareringsjobben har blitt en hobby, er en sterk underdrivelse. Nå følger de med på værmeldingene, og drar ut så snart snøværet melder seg. Avhengig av typen snø og temperatur, tråkker de enten ned snøen, eller kjører plogen for å fjerne den. 

– Nå har vi hatt tre snøfall med lett snø, da slår vi fort gjennom. Så da bruker vi plogen så vi kommer ned på den faste sålen igjen. Det er generelt som med ei skiløype, får det stå over natta blir det stort sett bra, forteller Svein.

En skulle kanskje tro at det var nok med et relativt fast underlag, men med en av landets beste doserings-konstruktører på laget har det blitt tatt et nivå opp. Svingene i skogen her har doseringer. Skikkelige doseringer.

– Vi kjører skuteren opp i kantene og pakker disse til doseringer. Plogen har også blitt ett skikkelig løft ved at vi nå kan fjerne snøen hvis den er kornete og ikke fryser til.  

– Forrige vinter hadde vi skikkelig bra føre hele vinteren. Vi har ikke laget fres ennå, men jeg har tenkt på det faktisk. Noe tilsvarende det som brukes i alpinbakker og langrennsløyper, men i stibredde. Man blir jo helt skada, forteller Snorre.

– Vi har vel vært inne på tanken med å bruke hoppetusse med større plate under. Det blir en lidenskap, dette. De siste vintrene før Ole Henrik og Snorre ble med, bodde jeg vel i skogen for alle andre. Jeg dreit i om jeg fikk sykla sjøl, for jeg ville lage strøkne løyper så folk kunne sykle. Men de siste vintrene har vi heldigvis blitt tre som holder på.  Det er både sosialt og mer effektivt, sier Svein. 

Vi har vært gjennom stiene og sola har for lengst gått ned, når vi møter en syklist på skistadion som er innom for å se hvor disse stiene er.

Ryktet har nådd han om at det finnes vinterstier her, og han er innom Lillehammer på jobb og har med seg fatbiken. Han får de svarene han trenger og vil komme tilbake i morra. 

Skiløperne er ferdig med sprintdragene sine, og pakker ski i skiboksen. Snorre fyrer opp snøskuteren, Svein setter seg bakpå, og sammen kjører vi ut i mørket for å preppe stien før nattekulda setter seg.

Slik blir det klart for de som vil sykle neste dag, og vinteren ut.

STIER PÅ BIRKEBEINEREN SKISTADION

Stiene som er omtalt i denne artikkelen ligger ved Birkebeineren Skistadion, rett utenfor Lillehammer. Du finner stiene ved å parkere ved anlegget, og ved en stor bro ikke langt unna parkeringsplassen går stien inn.