De siste dagene gjennomførte han på Paracet og viljestyrke.
– Det er veldig tungt å sykle i løs snø. Det er litt som å sykle i sand, og det sliter mye mer på kroppen enn jeg trodde, sier Itkin.
Russeren, som er forsker på meterologisk institutt i Tromsø, kjørte halve løypa til hundeløpet Finnmarksløpet, fra Alta til Kirkenes. Det gjorde han helt alene og uten støtteapparat.
Saken fortsetter under
Det ble lange dager i løs snø, men vel verd strevet, sier Mikhail Itkin etter åtte døgn i Finnmarksløpsløypa. Foto: Privat
Selv om Itkin var godt utstyrt med mat og utstyr, GPS og satellitt-tracker, hadde han en omfattende episode av å gå seg bort og miste løypa, og den opplevelsen står igjen som en av de sterkeste fra turen.
– Etter at jeg dro fra Levajok ville jeg opp i fjellet i stedet for å sykle nede i dalen langs elva. Men der hadde noen fjernet løypestikkene og det var vanskelig å se terrenget. Det var tungt å sykle, så jeg begynte å gå, men det var egentlig for tungt og bløtt å gå også. Men jeg fortsatte å gå. Etter hvert oppdaget jeg at jeg gikk i vann, og jeg sjekket GPSen. Jeg var midt på en innsjø og slett ikke på vei dit jeg trodde, forteller Itkin.
– Egentlig burde jeg ha snudd lenge før. Likevel fortsatte jeg videre, gjennom et landskap som bare var hvitt og helt uten holdepunkter. Jeg hadde mest lyst til å gi meg og droppe resten av turen. Men og plutselig så jeg en løypestikke. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Men så var det en til. Og enda en. Jeg var tilbake i løypa, og selv om jeg var mutters alene så hylte jeg av glede. Humøret og motivasjonen var tilbake, sier han.
Les også: Finnmarksvidda - til å grine av
Saken fortsetter under
Det var ikke alltid like lett å finne fram når alt går i hvitt. Foto: Privat
Soloprosjekt
Å sykle Finnmarksløpsløypa har vært en drøm for Itkin i lang tid, og han hadde planlagt prosjektet i detalj. Itkin gjorde turen alene, og traff ikke mange underveis med unntak av noen få steder der han kjørte i løypa samtidig som hundekjørerne. Han hadde lagt opp turen slik at han skulle forstyrre løpet minst mulig, så han kontaktet arrangøren på forhånd for å høre når de forventet hundene på de ulike sjekkpunktene. Men noen krysningspunkter ble det likevel.
– På sjekkpunktet Levajok kom jeg inn rett etter at de tre første kjørerne hadde vært der, så der var det mye folk og liv, selv om det ennå var lenge til de neste var ventet inn. Og på Neiden, som er nest siste sjekkpunkt før Kirkenes, kom jeg fram mens arrangøren holdt på å rigge til campen der, så da traff jeg en del folk. Men ellers var jeg mutters alene, og det bidro til å gjøre turen unik, sier Itkin.
Saken fortsetter under
Mikhail Itkin var opptatt av å ikke forstyrre deltakerne i Finnmarksløpet og hadde lagt opp ruta slik at han ikke traff mange hundekjørere i løpet av de åtte døgnene, men syns det var spennende med de han møtte.
Knaster og kompromisser
Det å finne en egnet sykkel var første prosjekt. En kar som er over to meter lang og veier drøyt 110 kilo har ikke all verden å velge i om han ikke skal få det spesialbygget, og det lå ikke i budsjettet. Men i fjor kom Itkin over det tyske merket Maxx Bike, som spesialiserer seg på sykler til store ryttere. Han fant en kjempestor fatbikeramme på 22 tommer. I tillegg er rammen raus nok til å gi plass til de beste vinterdekkene: Snowshoe XXL. Eller nesten i hvert fall.
– Jeg måtte kutte av halvparten av knastene på dekkene, for de gnisset mot rammen. Det gikk litt utover veigrepet, men så brede dekk gir skikkelig bra flyt, og det trenger en stor gutt som meg i løyper med masse løs snø. Det ble noen kompromisser, men dette var helt klart de beste dekkene for en slik tur, sier han.
Endelig lå alt til rette for å komme seg på hjul og ut på drømmeturen. Og den innfridde på alle plan.
Saken fortsetter under
Sykkelen, en Maxx Bike med Snowshoe XXL dekk, greide seg fint gjennom vintereventyret. Foto: Privat
Tøffere enn forventet
Totalt ble det åtte netter i villmarka, seks av dem under åpen himmel eller bivuakk, og to netter på sjekkpunkter langs løypa.
Russeren, som kommer fra Pevek øst for Sibir og er vant til å klare seg ute en vinternatt, logget til sammen 483km på turen, og en god del av dem til fots. Han hadde fått seg noen nordlysopplevelser, et solbrent fjes og ganske kalde tær.
Det å ta vare på seg sjøl og kroppen ble en større del av turen enn han hadde forventet.
– Jeg hadde sagt til meg sjøl at jeg skulle komme tilbake med alle lemmer i behold. Under slike forhold må du konstant sjekke fingre og tær, og ta vare på muskler og sener slik at du ikke får overbelastninger, sier han, og forklarer at det var ingen enkel sak.
– Uten klikkpedaler mister du veldig mye kraft, og du må endre teknikken radikalt. Og når du bare får framdrift av å trampe ned og ikke kan trekke opp, sliter du på muskler og sener på en helt annen måte, forklarer han.
Dessuten var både sykkel bedre tilpasset raske turer og trening enn lange dager på ekspedisjon.
– Sykkelen var nok satt opp med litt for aggressiv sittestilling, og det er ikke optimalt for kroppen når du sykler så lenge dag etter dag, sier Itkin, som kommer til å justere på det neste gang han skal på langtur.
Saken fortsetter under
Mange av kilometerne over vidda måtte Mikhail Itkin dytte sykkelen gjennom snøen. Foto: Privat
Mersmak
– Dette var min første soloekspedisjon, og det var alt i alt en ganske smud tur, men fysisk var det ekstremt krevende, sier Itkin, og legger til at han har fått smaken for mer.
– Jeg har lyst til å gjøre dette igjen neste år. Men nå har jeg gjort det i ekspedisjonsstil, så neste gang har jeg planer om å pakke litt mindre, benytte meg mer av sjekkpunktene og se om jeg kan klare å komme i mål raskere.
Flere bilder fra turen
Reingjerde. Foto: Privat
Hundeløpsløypa. Foto: Privat
Mikhail Itkin. Foto: Privat
