Mye har skjedd på de første 15-20 åra med tjukkaser, og det var utstilt på Fatbike Expo i Anchorage, Alaska, siste helga i februar. Fatbikes har gått fra å være en hjemmesnekret farkost til å bli det raskest voksende segmentet innen sykkelindustrien.
Nina Gässler var i Anchorage for å delta på arrangementet Big Fat Ride som ble kjørt i forbindelse med Fatbike Expo, fatbikerittet Iditarod Trail Invitational og verdens største sledehundløp Iditarod. Gässler er imponert over innovasjonen og utviklingen som har skjedd i løpet av relativt kort tid.
Les også: Fett for de ekstremt eventyrlystne
Saken fortsetter under
Old School fatbikes fra 1980- og 1990-tallet. Foto: Nina Gässler
Nød lærer nøgen kvinde at spinde
Mye av utviklingen innen fatbike handler om å tilpasse utstyret til bruken. Derfor er det heller ikke tilfeldig at Alaska har vært et viktig arnested for prosessen. Alaska har mye vinter og mye natur, og er i stor grad bebodd av folk som liker begge deler.
– I starten var det folk som satte sammen to felger og sydde sammen to dekk for å få dem brede nok. De utviklet Pogies, store hansker som sitter fast på styret og holder hendene varme i 20 minus uten problemer, sier Gässler, som har skaffet seg slike hansker selv.
Saken fortsetter under
Med slike fast monterte hansker - Pogies - kan du fint sykle i 20 blå uten å bli kald på hendene forteller Nina Gässler, som sikret seg et par til å ta med hjem. Foto: Nina Gässler
Gässler er også generelt imponert over hvor vanlig fatbike er blitt i Alaska. I Anchorages, som har rundt 300.000 innbyggere, er det cirka 10.000 fatbikes. Tjukkaser er helt vanlig transportmiddel i Alaska, og til tross for snø og is, ser du folk ute på fatbike i bybildet på en helt annen måte enn andre steder.
– Folk bruker fatbike til å handle, til å komme seg på jobb og til og fra dit de skal, ikke bare som trening. Og de kommer i alle varianter, farger og fasonger, spreke og veltrente og tjukke og utrente, sier hun.
Kurv på styret er riktignok ikke det aller vanligste, men det finnes det også.
– Jeg har aldri sett så mange kvinner på fatbike, som det jeg så i Anchorage, sier Gässler.
Saken fortsetter under
Fatbike er helt vanlig i bybildet i Anchorage, og på Big Fat Ride kom 400 av dem sammen for å sykle deler av Iditarod traséen. Foto: Nina Gässler
Spirituelt og lidenskap
Selve Big Fat Ride hadde ambisjoner om å trekke 1.000 fatbikesyklister til å kjøre i hundeløpstraséen til Iditarod som går 1600km fra Anchorage til Nome, og er kjent som verdens hardeste og lengste hundeløp. Men grunnet den varmeste og mest snøfattige vinteren på flere tiår, ble det til slutt rundt 400 deltakere på fatbiketuren. Selv om 400 er et stykke unna målsettingen, var turfølget likevel et unikt skue.
– Det var nesten spirituelt å sykle ut fra Anchorage sentrum med så mange fatbikesyklister i alle farger og størrelser. Du blir helt rørt av synet. Det var stas, sier Gässler.
– Vi driver en idrett som er en lidenskap. Etter å ha reist til Canada og Alaska har jeg fått genuint gode venner fra hele verden, folk som har det akkurat slik som meg, sier hun, og legger til at hun opplever fatbikemiljøet som enda mer inkluderende enn terrengsykkelmiljøet generelt.
I år var det også 15-årsjubileum for ultrafatbikerittet Iditarod Trail Invitational, med distanser på 130 miles, 350 miles og 1000 miles, henholdsvis 210km, 563km og 1610km) gjennom samme villmark som hundeløpet med samme navn. Men Iditarod Trail Invitational er bare siste etterfølger av pionerarrangementet IditaBike fra 1980-tallet, som ble avløst av IditaSport på 1990-tallet, der også skiløpere og løpere var invitert.
Les også: Trugeturistene tråkker det til
Saken fortsetter under
Syklister og hundekjørere i skjønn forening like før start på Big Fat Ride 2016. Foto: Nina Gässler
FATBIKE’Ns HISTORIE
Sykling på snø har vært utført i Alaska siden gullrushet på 1890-tallet, men moderne fatbikes har utviklet seg siden terrengsyklene ble allemannseie på 1980-tallet.
I begynnelsen var fatbike en garasjeindustri, som utviklet seg parallelt i Alaska og New Mexico (tenk snø og sand).
Startet med IditaBike/IditaSport i Alaska på 1980- og 90-tallet der syklister la ut på tur og turritt i hundeløpsløypene. Da trengte de sykler som taklet dyp og løs snø bedre enn tradisjonelle terrengsykler. Entusiastene begynte å stripse og sveise sammen to-tre felger, sydde sammen flere dekk og modifiserte rammer.
1980-tallet: Ray Molina (El Remolina) fra New Mexico var av de første som lanserte rammer som kunne takle hjul som var opp til tre ganger så brede som standard. Mark Gronewald fra Alaska bygget videre på Molinas konsept og vant ultrarittene IditaBike og IditaSport på 350 til 1000 miles (500 til 1600km) mange år på rad. I 1999 traff de to hverandre, og i 2000 rullet den første fatbiken ut på IditaSport. Den hadde 80mm Remolina felger og Molinas berømte chevron-dekk.
2005: Surly lanserte sin første modell: Pugsley med 65mm Large Marge felger og 3.7” Endomorph dekk.
Cirka 2010: Andre produsenter kommer etter og det blir virkelig fart i produksjonen.
2016: Fatbike er den raskest voksende segmentet i sykkelindustrien
(Kilder: http://orbike.com/fat-bike-history-101/
http://www.fatbikeexpo.com/fat-bike-history/)
Å sveise sammen flere felger og sy sammen to-tre dekk var gjengs for de tidlige fatbikene. Foto: Nina Gässler
