Sykling på panserskare

På sykkel.

Forlate våren i lavlandet og tilbringe natten på en snøkledd fjelltopp. Joda, nordmenn er født med ski på beina og alt det der.

Det opplagte hadde selvsagt vært å finne fram plankene og trampet opp fjellet med feller.

Men tenk å starte turen allerede ved husdøra hjemme? Pakke med seg det man trenger, rulle ut av en by kledd i grønt gress og nyutsprunget bjørkeløv, tråkke seg innover en trang sidedal og opp i vinteren, opp i snøen?

Her finner du flere saker om fatbike.

I starten av april er skaren endelig her. Hele vinteren igjennom har sosiale medier rent over av bilder av glade syklister på feithjulinger, cruisende langsetter skiløypene med brede glis. Med skarens ankomst dukker det nok en gang bilder opp, men denne gangen er de bredeste glisene utenfor skisporene.

Man kan sykle vilt. Sykle overalt.

Paradoksalt nok sammenfaller denne siste krampetrekning av vinter med et totalt fravær av tid til lek på skaren for vår del. I stedet snegler dagene seg avgårde i et stadig grønnere Kongsberg. Nattefrosten viker for plussgradene også i høyden, skaren faller sammen på Blefjell, og håpet om topptur svinner som skitten snø i sola.

Det ser ut til at det ikke går. At vi er for seint ute.

Men i slutten av måneden slår været om igjen og gir snø og topptursyklister nytt, forsiktig håp i høyden, da jeg ruller ut av Kongsberg by og oppover Jondalen på hardpumpete, tjukke dekk.

Med meg har jeg pakket telt, sovepose, liggeunderlag, en duggfersk værmelding som spår minusgrader igjen til natta på Blefjell og en solid porsjon optimisme.

Ligger verdens beste fatbikestier ved Lillehammer? Vi tror det. 

Formen kan ikke være helt gal, tenker jeg mens jeg sakte, men sikkert innhenter en ung kvinne som er ute og trener på landeveien.

Vi utveksler flyktige smil i øyekroken idet jeg tromler forbi på den tunge, feite jernhesten.

Bakkene opp til Nordstul er akkurat ikke brattere enn at jeg på letteste gir finner inn i en god rytme og jobber stålrør, overdimensjonert gummi, utstyr og mat opp stigningen.

Der bjørketrærne lenger nede i dalen lyste opp i grønt flor, står de samme trærne med svarte, krokete greiner pekende opp mot den grå himmelen her oppe.

MIKKEL BØLSTAD

Karakteriserer seg selv som en friluftsgal syklende forfatter, fotograf og deltidsansatt lærer, formelt utdannet lektor i zoologi og født under oljekrisa i '73. Sistnevnte er kanskje en medvirkende årsak til hans forkjærlighet for sykkelen som framkomstmiddel og det faktum at han fortsatt ikke har tatt kjørekort. Bølstad har tidligere gitt ut boka Vill Glede – om friluftsliv med barn. 

Lufta er varm og fuktig, så varm at jakka kommer av og bare en tynn ullundertrøye dekker overkroppen. Motordur bak meg viser seg å være Håkon. Et rødskjeggete ansikt kikker ut av vinduet og spør om jeg har sett værmeldinga. Ifølge rødskjegg har Storm værsenter meldt seks varmegrader på Ble i natt.

Det er ikke mulig. Det kan ikke være sant. Jeg satser hardt på at det er yr.no som får rett og at det blir kaldere igjen ganske snart.

Men det blir ikke kaldere.

I hvert fall ikke særlig mye. Da jeg møter Håkon igjen oppe på parkeringsplassen på Nordstul, har han allerede rukket å ta en tur i løypa. Det var bokstavelig talt ikke oppløftende.

Vi velger likevel å gi det et forsøk. Det kan jo være det blir bedre i høyden. Det må bli bedre i høyden.

Vi rigger det siste på syklene, gynger bortover grusplassen.

Ruller inn på den nakne bakken i den begynnende skumringen som samler seg mellom furutrærne ved starten av skiløypa. Jukker sykkelen over snøkanten. Svinger ned traseen. Ser forhjulet grave seg rett ned i snøen.

Og stopper. Dønn.

Fornuftige turfolk ville nå mest sannsynlig funnet en bar flekk i snøen, satt leir, sanket ved, tent et hyggelig, lite bål og fortalt røverhistorier under stjernehimmelen.

I stedet triller vi syklene langs en smal trebro over den svulmende Esperåa, skyver syklene opp skråningen på den andre siden og tråkker innover på sviktende skare.

Sola har gått ned, himmelen står blåsvart foran oss og den grovkornete snøen glitrer i det svake lyset fra de små hodelyktene våres.

Slik jobber vi oss møysommelig oppover de neste timene. Motet synker i takt med at vi vinner høydemeter, skritt for skritt.

Skritt som tråkker igjennom den spinkle hinna av fast snø. Gang på gang.

Etter å ha jabbet oss to hundre meter oppover og tre og en halv kilometer innover fjellet, kan vi konstatere at snøen ikke har blitt nevneverdig mer samarbeidsvillig da vi når fram til foten av Store Ble et godt stykke over midnatt.

Vi vet egentlig svaret allerede.

Dette kommer ikke til å gå.

Vi prøver likevel å overbevise oss selv om at det er et bittelite håp ved å la forsiktige fingre presse mot snøen og med påtatt godvilje konstatere at, joda, en tynn skare har begynt å vokse fram.

Med drømmer om panserskare strekker Håkon kroppen ut på et leie av granbar mens jeg kryper inn i teltet for to–tre timers søvn og hvile, før vi gjør et forsøk på toppstøt grytidlig neste morgen.

Vi våkner ikke til panserskare neste morgen. Det er nesten å overdrive å kalle det museskare.

Men kanskje det er bedre i høyden?

Vi forlater de siste, pistrete grantrærne og skubber syklene oppover fjellsiden mens det lyser rosa fra soloppgangen i øst.

Nå burde snøen blitt fastere, hardere, ja, kanskje snart begynne å nærme seg noe som kunne bære oss, men det er det motsatte som skjer.

Snøen blir bare løsere og løsere. I solsteiken oppe ved Vasshølet tar vi beslutningen. Vi snur.

Vi depper ikke av den grunn, for nå kan vi faktisk sykle både ti og tjue meter nedover før vi velter overende i den våte snøen.

Grav deg ned i tide, heter det. Og det er nettopp det vi gjør.

De brede hjulene jobber seg langt ned i snøen og lager dype plogfurer i restene av det som var en skiløype for en uke eller to siden.

Hele vinteren har jeg vært tilbakeholdende med å sykle i løypene, vil helst ikke tråkke noen på hverken tær eller ski.

Nå etterlater vi oss et kaos av meandrerende grøfter i snøen. Heldigvis tar de få skiløperne vi møter det hele med godt humør, antakelig hjulpet av det tragikomiske i vårt forehavende og de desimetertjukke dekkene på syklene.

Selv om det blir mest labbing på vei nedover i retning Nordstul, får vi likevel økt andelen sykling helt opp til minst fem prosent. O glede.

Vi kunne selvsagt dratt rett hjem nå, slikket sårene etter nederlaget og surmulet i sofaen, men denne vårdagen er for fin til surmuling.

I stedet gjør vi det vi burde gjort allerede første dag: Vi finner en bar flekk i snøen, setter leir, sanker ved, tenner et hyggelig, lite bål og forteller røverhistorier under stjernehimmelen.

Historien kunne sluttet her, ved det gnistrende bålet. Men den gjør ikke det.

For neste uke meldes det igjen kuldegrader på natta i høyden.

Om det skyldes dårlig hukommelse eller optimisme grensende til det naive, vet jeg ikke.

Det jeg vet, er at jeg bare må prøve en gang til og starter fra Kongsberg tidlig en solfylt vårmorgen mot slutten av uka. Alene. Håkon har ikke mulighet til å være med denne gangen.

Jeg har besluttet meg for å prøve meg fra nord, på tross av at det er en gedigen omvei via Flesberg.

Tanken er at sola vil få mindre tak oppe på platået fordi terrenget her heller mer mot nord.

Etter noen mil på asfalt og adskillige høydemeter oppover, kan jeg presse sykkelen opp alpinbakken på Fagerfjell tidlig på ettermiddagen.

Så ruller jeg innover Krøkla på Blefjell med møre bein og armer på stadig løsere skareføre.

Men det går. I hvert fall en stund: Jeg sykler på snøen!

Jeg jobber meg langsomt innover mot Store Ble mens jeg ser det bli lenger og lenger mellom de kortvokste, spinkle grantrærne. 

Jeg skal være ærlig. Det blir praktisk talt bare gåing opp de nakne fjellsidene av Store Ble på vei mot Bletoppen. Etter en dag med sol vil ikke snøen være med og leke her oppe i fjellet nå heller.

Mange timer og skritt senere kan jeg endelig rulle sykkelen opp på Bletoppen med utsikt til en kort natts søvn og håp om kuldegrader i løpet av natta. Gaustadtoppen ruver i bakgrunnen mens jeg setter opp teltet i solnedgangen.

Jeg skvetter til da en stemme bak meg gir seg til kjenne. En fjellskiløper har sett meg tumle rundt på fjellsiden med sykkelen da jeg fotograferte meg selv. Det var av gode grunner ikke helt åpenbart for ham hva jeg holdt på med, og nå har han kommet opp for å forsikre seg om at alt er i orden og at jeg ikke er skadet eller det som er verre. Jeg prøver å virke så normal som mulig.

Antakelig er jeg ikke særlig overbevisende, for han blir hengende litt, måler meg opp og ned med øynene.

Til sist hilser han likevel kort igjen, snur skiene ned bakken og forsvinner. Selv tar jeg kvelden i teltet.

Neste morgen våkner jeg til skare. Panserskare. Jeg pakker så fort jeg kan, vil ha et forsprang på sola, fester alt ekstra godt på sykkelen, snur meg og ser på fjellene rundt meg en siste gang.

Så setter jeg meg på sykkelen og lar hjulene rulle knasende over den harde, hvite flata, så hard at man kan sykle hvor man vil.

Jeg sykler hvor jeg vil. Og i stedet for fem prosent sykling og 95 prosent gåing, er det helt motsatt i dag.

Jeg smiler helt hjem til Kongsberg.