Årets skuffelse

Jeg er ikke bare litt skuffa, men skikkelig skuffa.

Avgjørelsen om at Utflukt måtte avlyses gikk inn på meg. Inn på meg, i den forstand at jeg ble nedstemt.

Ikke sjokkert, ikke på noen måte. For det lå i kortene at det kom til å bli vanskelig å arrangere norges største stisykkelfestival i 2020. Men skuffa, fordi Utflukt er et av årets desiderte høydepunkt på sykkel for min del.

I motsetning til hva mange tror, har ikke jeg som redaktør så mye med Utflukt å gjøre. Det er Tonje Sameien som er festivalsjef, som sørger for at dette megatrivelige treffet går av stabelen hvert år. Men jeg er deltaker og ivrig, på lik linje med mange av dere andre.

Det har jeg vært i mange år. Jeg hadde gleden av å være med noen av de aller første årene på Skeikampen rundt 2005 en gang, når det ble arrangert av kompisgjengen som den gang drev terrengsykkel.no. Det var gjennom Utflukt at jeg i stor grad ble formet som stisyklist. Det var der jeg møtte opp, sammen med broren min, og opplevde å bli inkludert i verdens triveligste gjeng. 

Det var der jeg møtte opp, sammen med broren min, og opplevde å bli inkludert i verdens triveligste gjeng. 

Ingen spørsmål var for dumme, ingen var redd for å dumme seg ut i forsøket på et crux. Utflukt var for meg det vi så ofte skriver om – en av de mest inkluderende aktivitetene man kan holde på med. Jeg fikk like mange tips om hvilke deler jeg burde oppgradere, som hvilke steder jeg bare måtte komme meg til sporenstreks for å sykle.

Det ble noen opphold på meg de årene Utflukt ble arrangert i Kongsberg, men så i takt med at jeg fikk jobben som redaktør i Terrengsykkel, ble jeg igjen deltaker i Trysil. Jeg var spent det første året jeg dro dit. Hvordan hadde det blitt? Hva hadde forandret seg fra den gangen i 2005 på tunet blant hyttene på Skeikampen med 30-40 personer, nå som det var blitt flere hundre, og magasinet Terrengsykkel hadde tatt over?

Det jeg opplevde, var at alle påstander om «gjennomsyra av sponsing» og «overkommersialisering» ble gjort til skamme. På Utflukt gikk det fortsatt an å dukke opp med et gammelt rakleverk av en sykkel, og bli tatt vel i mot. Fellesskapet jeg møtte den gangen på tunet på Skeikampen var like sterkt.  Og nye minner har blitt skapt. Lørdagstradisjonen med stitur med et knippe fjerne og nære sykkelvenner med påfølgende afterbike i solsteiken utenfor Sweet (med påfølgende ufrivillig rød panne og nese) har blitt et slags ritual. Sykling er noe jeg godt kan gjøre alene, men aller helst vil jeg dele opplevelsen.

Sykling er noe jeg godt kan gjøre alene, men aller helst vil jeg dele opplevelsen.

Det blir ikke Utflukt i år. Det gjør vondt. Jeg hadde sett fram til et av sesongens høydepunkt i slutten av juni.

Utflukt betyr en del for Trysil også. Jeg leste nylig at til tross for den formidable suksessen med vinterturisme, har innbyggertallet sunket med 1000 personer i løpet av noen år. Syklingen er helt sentralt i utviklingen av helårsturisme, og Utflukt har bidratt til at stisyklister fra hele landet har blitt kjent med tilbudet i Trysil. 

Men jeg har satt meg et mål, i god Utflukt-ånd, skal jeg i det minste besøke Trysil en gang i sommer, og ha min egen lille Utflukt.

Hva blir din Utflukt i 2020?