Jeg har en kompis.
Det vil si, jeg har flere kompiser. Ganske mange. Men jeg har én, én som gjør en ting jeg ikke liker.
Jeg og denne kompisen, vi sykler sammen. Ikke så ofte, men ikke sjelden heller. Passe ofte, vil jeg si. Vi sykler slik som to kompiser gjerne gjør.
Vi drar på tur til både nye og gamle stier for å sykle. Vi er passelig flinke begge to, og gjør derfor slik som kompiser gjerne gjør. Vi girer opp hverandre, vi stopper ved crux og konkurrerer. Helt vennskapelig altså, ingen kasting av dekkspaker.
Vi hoier, herjer, hyler og skriker når utforkjøringene blir lange og sammenhengende. Vi banner og sverger når cruxene blir vanskelige.
Men så er det én ting kompisen min gjør. Én ting, som irriterer meg så grassalt. Én ting, som er så irriterende at det kan legge en skikkelig demper på en ellers bra tur i skogen.
Han bremser ikke nok.
Jeg skal ikke si at han ikke bremser. Han bremser. Bare ikke tilstrekkelig. Og det er selvfølgelig når vi møter andre folk i marka jeg mener. Og det er ikke mye om å gjøre. Han senker farten, men ikke nok.
Selv har jeg en ganske bestemt oppfatning av hvor mye man bør bremse. Jeg er kanskje i overkant opptatt av det. Derfor pleier jeg selv å senke farten helt, ofte helt til lavere hastighet enn gangfart. Ikke fordi jeg må, men bare fordi jeg vil være på den sikre siden. Og så hilser jeg.
Men ikke kompisen min. Han senker farten, men triller forbi, akkurat fort nok til at det kan virke som om han ikke viser hensyn. Altså, han gjør jo det. Viser hensyn, mener jeg. Men ikke nok. Ikke i min bok. Det er akkurat slik at jeg merker at andre skvetter litt. Akkurat nok til at jeg ikke får noe svar når jeg selv passerer noen sekunder etterpå ( i det jeg mener er korrekt fart) og sier ”hei!”
Og hver gang, hver gang denne kompisen min gjør dette, klarer jeg ikke å la være å tenke på ordet ”konflikt”. Konflikter i marka som tema synes jeg er kraftig overdrevet, men kompisen min er en sånn som kan gi de sterkeste røstene vann på mølla. Som en direkte konsekvens av det, har jeg utviklet en teori om at man bør være overdrevent flink til å bremse, og gi andre folk i marka en god opplevelse.
Jeg har slitt litt med å si fra til kompisen min, fordi jeg er litt redd for å virke nesevis, eller blande meg for mye i hva han gjør. Nå fremover tror jeg at jeg skal bli flinkere til å si fra. Og det bør du gjøre også, hvis du har en sånn kompis.
Kjære medsyklister: vis hensyn i 2020, det koster så himla lite. Begynn med å stramme opp kompisen din.
Kristoffer H. Kippernes er fotojournalist i Terrengsykkel, og lever og ånder for terrengsykling og nye opplevelser på to hjul.
