Den store Strava-skuffelsen

Å være syklist, det er min identitetsmarkør. Det har bare blitt sånn. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor, det bare ble sånn. 

Så når appen hvor jeg logger absolutt all sykling kunne meddele at nå var årsregnskapet mitt klart, ble jeg hvertfall engasjert, om ikke annet. Jeg må jo ha sykla mye? Eller i det minste mye fett? 

Jeg er en introvert Strava-bruker. Jeg er varsom med å dele ut kudos, og jeg gir egentlig litt beng i hva, hvordan eller hvor mye andre sykler. Det er ikke derfor jeg bruker Strava. 

For meg handler det først og fremst om å ha en slags oversikt. Og en slags bekreftelse på at identitetsmarkøren min stemmer.

At jeg sykler jævla mye.

Men slik ble ikke 2023.

Neida. Skuffende få timer. 

Hva var egentlig målet mitt? 

Jeg vet ikke. Jeg hadde ikke noe uttalt mål. Jeg ville bare sykle. Mye. Men det fikk jeg ikke helt til dette året. Det ble mindre sykling.

• Sommerferien forsvant i å ligge dausjuk på en sofa med Covid. 

• Det ble ikke noen bikepackingtur. 

• Det ble ikke noe sykling i Trollheimen.

• Ingen lange grusturer over 10 mil.

• Ingen streaks med flere dunketurer på sti i Nordmarka på rad. 

Strava forsøkte å gi meg en slags skryt for det jeg selv mente var helt middelmådige tall og statistikk. Jeg var redusert til en ussel mosjonist. Jeg ble sint.

Frustrert, følte meg mislykket. 

Men dette kunne ikke Strava fortelle meg noe som helst om: 

• Den støvtørre turen med Anders og Krister i Nordmarka.

• Den sleipe og litt kalde turen med Emil som jeg sykler alt for lite med, i Lillomarka.

• Den eksepsjonelt fete turen i Ringebu, til tross for at det var den våteste turen på flere år. 

• Den litt tilfeldige, første barfrostturen med Anders på Oppdal.

• Den helt nødvendige løpeturen som jeg måtte ta fordi at selv om jeg syklet lite, så var det fortsatt i perioder så mye at jeg holdt på å fly på veggen av ensidighet. 

Og kanskje var det nettopp det som gjorde at jeg i ren frustrasjon kledde på meg og dro ut på en grustur i -4 grader og blytungt føre rundt Ring 4 i Nordmarka. 

Alt for høy puls fra første tråkk. For lite klær, og bitende kulde ned mot Sørkedalen. Ensomhet i mørket. Svette. Tårer.

Sjelden har jeg vært mer fornøyd med meg selv.

Kanskje skal et nyttårsforsett være å tenke litt mindre på den appen. 

Les også

– Hvor ble det av knappene?

Snart må du ha en app for å i det hele tatt komme deg på sykkeltur. Har det gått for langt, eller er det slik vi ønsker framtiden skal være?

Om forfatteren:

Kristoffer H. Kippernes er journalist i Terrengsykkel.no. Utdannet fotograf, som har tatt bilder av- og skrevet om terrengsykling i snart 14 år, og har bred erfaring med testing av sykler og utstyr.