Det skulle bare mangle

Saken har vært omdiskutert, helt siden forslaget først kom på bordet. Det er ikke så rart. Østmarka er et av landets desidert fineste, men også viktigste friluftslivområder.

Det som blir vedtatt om ferdsel og vern her, berører mange tusen mennesker i deres daglige liv. 

For min egen del, har dette definitivt påvirket turene jeg har hatt i Østmarka de siste årene. 

Selv om Nordmarka er min nærmeste nabo, trekker jeg gjerne østover for å oppsøke de nå smått ikoniske svabergryggene, de tilrettelagte partiene i Pioneren, og kaffe og kake på Sandbakken. 

På disse turene har tanken flere ganger slått meg:

Skulle det bli en realitet at jeg ikke kan sykle her lenger? 

Men når det først blir vedtatt at det skal bli nasjonalpark i Østmarka, er det i form av en kjempeseier for syklistene. 

Gjennom alle høringsrundene har sykkelmiljøet engasjert seg, og det har ikke vært forgjeves. 

Viktige, prinsipielle seiere

De sentrale punktene vi kan trekke fra Regjeringens egen pressemelding er: 

• Sykling på sti er tillatt både med vanlig sykkel og el-sykkel. El-sykkel er ellers generelt forbudt i andre nasjonalparker, og vanlig sykkel kun tillatt på få utvalgte stier.

• Organisert trening er tillatt uten søknad

• Stier og løyper kan legges om etter søknad

• Skirenn i eksisterende løyper, terrengløp på sti, Terrengsykkelrittet og o-løp er gitt egne unntaksbestemmelser

Det ble vedtatt allerede i 2016 i en Stortingsmelding at det moderne friluftslivet skulle hensyntas når det er snakk om å verne naturområder.

Fortsatt opplever syklister at dette kanskje ikke i realiteten virker å være tilfelle. 

Syklistenes, og kanskje spesielt stisyklistenes problem, har vært at sykling i stor grad er en individuell aktivitet, med liten grad av organisering.

Derfor har kampen som spesielt IF Frøy og NOTS har stått i bresjen for, vært uvurderlig. 

Prosessen har avdekket at det er ulike meninger, også innad i sykkelmiljøet. 

Det skulle bare mangle. 

Noen har ønsket nasjonalparken velkommen, så lenge ferdselsrettighetene har blitt ivaretatt.

Andre har vært kraftig imot forslaget om nasjonalpark i sin helhet. Noen har engasjert seg sterkt i at elsykling fortsatt burde være tillatt, andre har ment at de som sykler med motor helt fint kan holde på andre steder. 

Derfor har kanskje mer enn noen gang, spesielt NOTS vist at stisyklistene både kan og bør ha en interesseorganisasjon for å fremme interessene sine. 

Logikk som i at en eventuell nasjonalpark skal kunne trekke flere titusener av turister til Oslo hvert år, samtidig som man er kjempebekymret for slitasjen fra noen syklister (som på ingen måte utgjør titusener) har virket helt ubegripelig.

Folkehelse blir dyttet foran som argument i mang en kamp.

Og at flere hundre unge, lovende syklister for eksempel ikke skulle kunne bruke Østmarka i fremtiden til både trening og rekreasjon, har derfor virket noe absurd. 

Les også

NOTS: – Vi må bli flinkere til å organisere oss

NOTS har slått kreftene sammen for å nå fram med sine synspunkter om syklisters rettigheter med nasjonalpark i Østmarka.

Kampen er over, det langtekkelige slaget gjenstår

Mange syklister kan nå puste lettet ut. 

For det aller meste betyr dette at man kan sykle som før, med unntak av de områdene hvor det fra før også har vært forbudt å sykle.

Dette er en viktig seier, som både kan og bør skape presedens når det er snakk om vern i andre områder i fremtiden. Skal man stenge ute en hel gruppe mennesker fra å drive aktivitet i et område, skal det ligge tungtveiende årsaker til grunn.

Men hva vil skje når det er snakk om å verne et område langt ute i fjellet eller marka, som ikke har hundrevis av engasjerte syklister i nærheten med lokalkunnskap og interesser? 

Som vil engasjere seg i høringsrunder, skrive høringsuttalelser og dytte på for at også sykling skal hensyntas? 

Hvem skal da ta tale syklistenes sak?

Etter som sykling bare vokser som aktivitet, vil engasjementet i slike saker bli bare viktigere, all den tid vi ikke ønsker å bare bli forvist til tilrettelagte løyper i anlegg. 

For vern er nemlig ikke kult.

Saken om vernet av Østmarka ble raskt dyttet nedover på forsidene til de ledende nyhetsmediene i landet.

Det til tross for at den påvirker friluftslivet til mange tusen mennesker i landets hovedstad. 

Greit, i skrivende stund er det opptil flere kriger som pågår og langt viktigere ting å ta tak i, men tendensen er likevel ganske lik året rundt.

Snakker man om vern, snakker man ofte om byråkrati, regler, prosesser, forskrifter og høringer.

Sånt som gjør at folk mister interessen ganske fort. 

Men samtidig har Østmarka også vært et eksempel på at det er mulig: tilrettelegging, kanalisering i form av egnede stier, og holdningsarbeid har vært med å bidra positivt.

Nå gjenstår det bare én ting; nemlig bevise det de aller fleste i sykkelmiljøet har kunnet samle seg bak; at det er mulig å verne gjennom bruk, tilrettelegging og godt holdningsarbeid. 

Om forfatteren:

Kristoffer H. Kippernes er journalist i Terrengsykkel.no. Utdannet fotograf, som har tatt bilder av- og skrevet om terrengsykling i snart 14 år, og har bred erfaring med testing av sykler og utstyr. 

Les også

Flere bryter loven uten å vite det

Strenge regler for sykling i nasjonalparker gjør mange syklister til lovbrytere uten at de selv er klar over det. Forvalterne ønsker å nå ut til flere med regelverket.