Jeg har begrenset tro på flaks.
Religion? Høyst begrenset. Meldte meg ut av statskirka så fort jeg fikk sjansen.
Overtro? Kanskje enda mindre. Jeg har i det hele tatt rimelig lite tro på tilfeldigheter.
Men det finnes unntak.
Jeg har nemlig bursdag i dag.
Og i dag, 3. juni, er verdens sykkeldag.
De siste årene har det, faktisk helt tilfeldig, blitt sånn at bursdagen min, den har blitt feiret med å sykle. Bursdagen min er det ikke så nøye med. Det betyr ganske lite.
Den feires heller ikke voldsomt.
Sykkelen, derimot. Den betyr mye.
Den betyr nesten alt.
Har jeg en skikkelig god dag? Den toppes gjerne med sykling.
Har jeg en høyst middels dag? Den blir hvertfall ikke noe dårligere med sykling.
Og har jeg en rævva dag? Altså, hallo. I 9,5 av 10 tilfeller blir dagen bare bedre av å dra ut med sykkelen.
Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.
Sykkelen har forandret livet til mange. Også mitt.
Hvor jeg hadde vært i dag uten sykkelen, er sannelig ikke godt å si. Om jeg ikke hadde blitt med på den første stituren, og blitt fullstendig hekta.
Helt siden den gang, har sykkelen vært alt.
Den har vært hobbyen, den har vært yrkeslivet. Den har vært frustrasjon, den har vært glede. Den har vært avkobling, den har vært full fokus. Gjerne i sammenheng, og som en konsekvens av hverandre. Den har vært mestring, og den har vært terping.
Stisykkelen, BMX´en, landeveissykkelen og grussykkelen. Alle har de vært utgangspunkt for vennskap som har vart lenger enn syklene. Mine beste venner, og korte glimt av bekjentskaper fra hele verden.
Følelsen av å dundre ned en teknisk sti jeg aldri har sykla før, og navigere hjul, ramme og alle de andre komponentene mellom røttere og steiner.
De lange grusturene i Nordmarka, hvor man bare sitter og kverner, kommer rundt en sving på støvete grusveier og får øye på enda et fint vann med en bra teltplass i solnedgangen.
Vinden i ansiktet når jeg triller de 6,66 kilometerne til jobb, og kan suse forbi alle som står og stanger i kø i bilene sine.
Ikke aner jeg hva jeg hadde drevet med i stedet.
Men jeg tror nesten ingen ting kunne målt seg med denne tohjulingen.
Og alle de andre, da?
Folk som har fått bedre liv av sykkelen. Folk som i godt voksen alder har oppdaget sykkelen og fått livet snudd på hodet. Blitt fullstendig hektet. Eller dem som er flaska opp på sykkelen fra nesten før de kunne gå.
Få ting gjør meg så glad som å høre nevøene mine på fire år snakke om at de skal i sykkelparken for å «skreinse». Men så er det nesten like kult å ta med en ny kollega på Oslomarkas beste stier, og høre de samme euforiske gledesropene som fra nevøene mine.
Det beste er jo, som Rune Vanghagen en gang sa, å få andre til å rope i skogen.
Så i dag, 3. Juni, drar jeg ut for å feire. En sykkeltur i gode venners lag. Litt for bursdagen sin del.
Men aller mest for å feire verdens beste oppfinnelse.
Sykkelen.
