Omtrent to år med pandemi fikk mange av oss til å tenke nytt om både sykling og livet.
Når jula nærmer seg er det greit å huske på at den beste julegaven du kan gi dette året ikke nødvendigvis koster penger.
Sykling er en utstyrssport så god som noen.
Selv om alle vet at man klarer seg med ganske basic utstyr, altså sykkelen, er halve moroa med hobbyen å nerde på utstyr og deler, og lete etter oppgraderinger.
At et bakgir tar kvelden eller et dekk blir utslitt er noe man skulle tro utløste frustrasjon både på et emosjonelt og økonomisk plan for de fleste.
Men sånn er det ikke.
Vi kan finne uproporsjonalt stor glede i keramiske lager, karbonstyrer og anti-squat. Sånn sett er det lett å handle julegaver til en syklist. Det er alltid noe som kunne vært oppgradert, noe som burde vært byttet ut.
Men for min egen del er sykling mye mer enn SLX, XX1, Wide Trail, økt small bump sensitivity og karbonfelger.
Det er gjennom sykling jeg har møtt flere av mine beste venner, og formet vennskap som har fulgt meg nesten hele livet.
Det vanskeligste eller kanskje tøffeste med nedstengninger og restriksjoner gjennom pandemiårene var å ikke kunne møte vennene mine. Det vil si, en og annen tur ble det, men å dra til nye steder for å sykle, og møte gamle venner ble det fint lite av i perioder.
Når jeg selv summerer opp de siste årene er det savnet av venner på tur som har vært det tøffeste. Det hjelper lite med kashima coating og triple compound technology.
Jeg begynte med sykling fordi det er sosialt.
Fordi det ikke er noe som er fetere enn å komme ned mot slutten av en feit utforkjøring og kompisen står klar til å gi deg en high five.
Når jeg kom meg av gårde på noen sykkelturer tok jeg meg selv i å reflektere over at det var ikke så nøye hvor vi syklet, eller hvordan vi syklet.
Det var at vi gjorde det sammen.
Det var mange jeg ikke fikk syklet med, som jeg gjerne ville ha syklet med.
Det fikk meg til å tenke.
Kanskje kan det være den fineste julegaven, å avtale en sykkeltur sammen neste år?
