Jeg er egentlig glad i hunder. De er fine dyr, som det går an å snakke til, og som (til en viss grad) hører etter.
Jeg har ingenting imot hunder.
Når jeg møter dem i marka er de som regel like gira på å være ute som jeg er, og ofte mer enn eieren sin.
De vimser, så jeg ofte må hugge på bremsene. Men det går bra.
De kommer som lydløse prosjektiler ut av skauen, så jeg nesten blir torpedert. De bjeffer, og skremmer meg.
Bæsj ligger på stien, og bæsjposer ligger helst ved siden av stien.
Og de biter (ja, det har skjedd), om enn vennskapelig, selv om ikke alle vi som ikke har hund setter sååå stor pris på det.
Men så kommer november, og så kommer desember, og til slutt januar. Og vipps, for alle oss som ikke sykler fatbike eller gidder å bruke timesvis på å tråkke løyper med truger, bildekk eller andre innretninger, er utfordringen – hvor skal vi sykle med stisyklene våre?
Hvis vi ikke kan sykle der det er bart, blir utfordringen med snø ofte ganske uoverkommelig.
Men ikke helt.
Vinteren er nemlig tiden for bot og bedring for dem med hund. Det er da vi syklister bare skal bite i oss alt av frustrasjon, sinne og bannskap, og bare være evig takknemlige for at disse hundene og eierne deres tråkker opp kilometervis, ja kanskje milevis med stier til oss.
Det er alltid lett å følge etter. Men jeg lurer sånn på hvem første person og hund ut er? Hvem basker gjennom løssnøen og tråkker opp disse sporene som flere og flere følger, og til slutt har man en dødsmorsom vintersti?
De smale stiene blir både enklere og vanskeligere om vinteren. Enklere, fordi alt av røtter og steiner jevnes med snøen. Vanskeligere, fordi en centimeter for mye til høyre i en sving betyr at du beveger deg fra en sti hard som armert betong, til snø løs som en sakkosekk. Og du blir kastet som ei filledukke over styret.
Men mest av alt blir stiene morsommere, fordi det revitaliserer hver eneste løpemeter av stien, overalt. Et nytt hopp der, en ny linje der. Der stiene ellers ville vært dekket av løs, ufremkommelig snø (med mindre du har fatbike, selvfølgelig), er de nå friluftsopplevelser av ypperste klasse.
Så hundeeiere, takk!
Takk til deg med tweedjakka og fem genetisk perfekte engelsksettere ved Vettakollen.
Takk til deg, senior med gåstaver og en liten silky terrier ved Nedre Blanksjø.
Takk til deg, sprekingen med piggsko og en bamse av en elghund ved Store Åklungen.
Takk til dere, familien med tre store hjortehunder som var så svære at de nådde meg til hofta selv når jeg satt på sykkelsetet, ved Pilegrimsleden i Bærumsmarka.
Takk til dere to venninnene med hver deres goldendoodle ved Grinda som syntes jeg var skikkelig rar som syntes det var så morsomt å sykle her.
Takk til ekteparet som beklaga så innstendig at hunden hoppet og bjeffet på meg fordi den er valp ved Gardlaushøgda.
Tusen, tusen takk!
