Mine tanker var motsatt. Jeg ønsket å starte et ritt som jeg selv ville delta på, og som gjorde det kult å drive med terrengsykling igjen. Terrengsykkelritt skal være krevende, ikke bare fysisk, men også teknisk og taktisk. Tøffe terrengsykkelritt krever utstyrsmessige vurderinger grusrittene ikke fordrer. I tillegg hadde jeg en ide om at dyktige terrengsyklister skulle få heder og ære, samt at en utforpris skulle gjøre det mulig å sammenligne seg med landets beste, ikke bare på slutt-tiden i mål, men også å et kort strekke underveis, der teknikk var minst like viktig som fysikk. Jeg ønsket å lage et ritt som ikke passet for tusenvis av deltagere, men som var desto morsommere for de hundretalls deltagerne vi fikk. Takket på antallet deltagere ble tidlig satt på under 1000, for å sikre opplevelsen for deltagerne og minimere påvirkningen på terrenget.
Jeg vokste opp på Bøler og startet med terrengsykling i Østmarka i 1991. For meg var Haraløkka et naturlig utgangspunkt som start- og målsted da den første løypa skulle settes sammen. Ønsket var en rundløype som forenklet logistikken, men som var lang nok til rittet i seg selv ble en spennende og variert tur gjennom skogen på stier og grusveier.
Oppstarten av Terrengsykkelrittet kom samtidig med at NCF jobbet med å felle ned noen regler for hva som skulle til for å være norgescupritt i terrengsykkelmaraton. Terrengsykkelrittet ble med på denne diskusjonen og tilpasset løypa og distansen som ble syklet for eliten etter dette. Det er bare sykkelklubber som har lov til å arrangere sykkelritt i Norge, og IF Frøy var det naturlige førstevalget som samarbeidspartner, både fordi de sogner til området, og fordi det var klubben jeg har vært medlem i siden 1992.
Ris og ros
Rittet vakte ganske umiddelbart interesse hos alt fra elite-syklister til stisyklister som vanligvis ikke syklet ritt. Etter den første utgaven fikk vi en del kritikk for at løypa hadde vært for vanskelig, samtidig som vi fikk vesentlig mer ros for at rittet hadde vært spennende og morsomt.
Vi valgte å lytte til rosen, selv om påmeldingen gikk noe tregere enn forventet de neste årene. Burde også vi gjøre løypa vår mer folkelig? Verken vi eller Frøy hadde råd til å arrangere et ritt som gikk med underskudd, og vi måtte få dekket inn utgiftene vi tok på oss i jakten på et bra arrangement. De siste årene har rittet blitt fulltegnet før påmeldingsfristen har utløpt.
Rittet har siden start blitt arrangert i mai. En tid på året da Oslo-marka våkner til liv og sykkelinteressen er høy. Men været er ofte ustabilt. Dette var vi klar over. Vi så på datoer senere på året også, men fant få ledige helger og opplevde at syklistene satte pris på å få et mål å trene mot tidlig på sesongen. Flere ganger var vi likevel nervøse når snøen fortsatt lå tett til langt ut i mars. Likevel har forholdene alle årene unntatt i år vært bra. Liten slitasje fra rittets sju første år er å spore i Marka i dag.
Opp gjennom årene har løypa blitt justert. Den første store endringen var å styre unna Gardfangåsen, en i utgangspunkt lite brukt sti, som etter rittets start ble en mer populær sykkelsti og gå/-løpesti. Vi ønsket også å by deltagerne våre på litt variasjon, samt at vi ønsket mer flyt og mindre løping for deltagerne. Uten at det skulle gå på bekostning av sti-mengden i rittet.
Lokale kjentfolk gikk sammen for å finne egnede traseer som ivaretok ønsket om en lukket runde, fin flyt, stor variasjon, og teknisk vanskelighetsgrad. Stistrekket fra Hestehullet til Gullsmeden ble oppdaget og åpnet opp. Dette var så godt som helt grodd igjen, og ble åpnet opp til rittet i 2012. Stiene her er blitt kjent som Vidars Korridor og Samuels flyt siden da og har blitt et populært tilskudd til stiene i Østmarka.
Helt siden starten i 2008 har vi som arrangør vært oss ansvaret bevisst om å begrense slitasjen i Marka. Vi har på dugnad kloppet og drenert gjørmehull, og sett etter alternative sporvalg. Samtidig har vi ønsket å vise at man han lage et masseidrettsarrangement med minimale krave til anlegg og bygging. Den eneste offentlige støtten er litt materialer til klopper og transport av disse. Her er det ingen hugst, bygging eller løypemaskiner involvert.
Høydepunkt
For mange har rittet vært sykkelsesongens høydepunkt, og for enda flere har det fungert som en reklameplakat for Østmarkas fine sykkelterreng. Deltagere har kommet fra nabohusene til Haraløkka og fra Danmark og Alta. Rittet har fått mange til å se på terrengsykkelsporten med nye øyne. Mange har begynte å øve i terrenget i stedet for å bare trene bakkedrag på grus. Jeg har også fått mange gode tilbakemeldinger fra beboere på Bøler som har vært glade for at det skjer noe nytt på Haraløkka. Terrengsykkelrittet har blitt et arrangement både voksne fra nabolaget og deres barn har gledet seg til og brukt som motivasjon.
De siste årene ble det tatt et grep for å begrense trening i løypa i forkant av rittet. Ved å holde løypa hemmelig har vi også sørget for at langveisfarende får samme forutsetninger for å hevde seg som lokale. I år, det første året som Terrengsykkelrittet opplevde ordentlig dårlig vær på rittdagen, slo denne strategien litt feil. Da værmeldingene frem mot rittet varslet mye regn gikk diskusjonen på Terrengsykkel-forumet først og fremst på dekk- og klesvalg. Internt gikk den på klopping og løypemerking, og hvordan vi kunne unngå den sedvanlige sabotasjen av løypemerkingen vi har vært offer for de siste årene. Avlysning var ikke en tanke som rakk å vokse hos oss arrangører. Fredagen før rittet forløp uten særlig nedbør, og med sol og god vind som tørket opp Marka. Den dystre værmeldingen hadde ikke rett om regn denne dagen.
Da vi startet lørdag var forholdene helt annerledes. Det hadde regnet hele natten, men regnet lite på start. Vi har ingen problemer med å innrømme at årets ritt ikke ble som ønsket. Løypa var ikke godt nok gjennomtenkt, verken med tanke på bærekraft, eller med tanke på sykkelvennlighet. Syklister som løper er ekstra uheldig, både for sykkelgleden, men også med tanke på slitasje. Løping skaper ekstra slitasje i bredden. Dette kom selvfølgelig i tillegg til slitasjen som ble påført av syklingen. Vi erkjenner at vi burde ha hatt en god plan B. Vi kunne ha kortet ned løypa og kuttet ut deler av traseen som var ekstra sårbar og/eller lå i spesielt populære turområder. Områdene nærmest Haraløkka er mest aktuelle her. Vi burde ha lagt inn flere strekker på grus, for å spare stiene. Slik forholdene var, burde vi i alle fall redusert rittet til én runde for i hvert fall alle unntatt eliteklassen for herrer, kanskje burde vi alle klart oss med én runde. 80 personer syklet to runder. I tillegg ble det syklet en 4,2 kilometers barnerunde i området rundt Ulsrudvann, denne gikk på andre stier enn hovedløypa. Over 100 barn mellom seks og 13 år syklet her. Denne bidro ytterligere til slitasjen i nærområdet rundt Haraløkka.
Uten at vi skal bagatellisere skadene i skogen er det også viktig å la det gå litt tid før vi trekker konklusjonen om hvordan årets ritt har påvirket stiene. Det vi vet er at Østmarkas Venner har vært ute etter å ta terrengsyklistene generelt, og Terrengsykkelrittet spesielt, i flere år. De ser antakelig på årets negative erfaringer som en mulighet til å vinne poeng i kampen. Det er forutsigbart at de vil overdrive slitasjen og dens langsiktige påvirkning av skogen. Noen argumenter faller på sin egen urimelighet. Det hevdes at de aller fineste stiene nå er rasert. Realiteten er at de fleste stiene som ble valgt til rittet enten har sett særdeles lite bruk tidligere, eller har blitt åpnet opp spesielt for rittet. Det store bildet er at Terrengsykkelrittet har åpnet nye stier til glede for både syklister og fotfolk.
Vi kommer likevel ikke unna at stiene der rittet gikk ikke er noe særlig å gå eller sykle på de nærmeste ukene. Dette er sterkt beklagelig, og noe vi som arrangør må ta ansvaret for. Nå må vi jobbe for at det ikke skal skje igjen. Vi må gjøre det vi kan for å minimere problemene fremover for andre brukere, både de på sykkel og de til fots. Å bruke våre kanaler til å oppforde alle til å bruke andre stier de nærmeste ukene er en ting vi vil gjøre. Dugnadsarbeid med drenering, såing av gress og andre opprettene tiltak vil også bli utført.
Strategien med hemmelig løype har fungert som planlagt med mindre fokusert trening i én bestemt trasé, men i år fikk det en utilsiktet bivirkning. Det hindret en åpen diskusjon om løypevalget, som kunne ha fått fram viktige innspill i forkant. Med flere øyne på løypekartet hadde det vært større sjanse for at alarmbjellene hadde ringt og at vi dermed hadde tenkt tanken om omlegging, redusering, og i ytterste konsekvens avlysing. Neste år vil vi organisere dette på en annen måte.
Vi må huske at rittet har blitt arrangert i åtte år og at det i det store og hele ikke har medført mye synlig slitasje på lang sikt. Rittet i seg selv foregår en isolert lørdag i mai, og sporene etter den dagen har stort sett blitt raskt borte. Vi mener Terrengsykkelrittet fører så mye positivt med seg, at vi må protestere mot de som vil bruke årets gjørmete utgave til å sette et negativt stempel på hele arrangementet. Terrengsykkelrittet bidrar til sykkelglede, positiv, bruk av Marka, aktivitet i arrangementets nærområde og folkehelse.
Når generelle sykkelmotstandere retter skytset mot Terrengsykkelrittet, må vi syklister forstå hva som skjer og ikke la oss splitte. Arrangementet er valgt ut fordi vi er lette å angripe. Her er det noen å holde ansvarlig. Vi vil synes det er trist hvis de som ønsker forbud mot sykkelritt i Østmarka nå skal vinne terreng. Sammenlignet med andre idretter, vil vi påstå at vi krever lite og gir mye. Vi tar i bruk anlegg som finnes der fra før og viser fram stier som trenger og brukes.
Uansett hvilke spor man mener det er etter årets ritt er inngrepet i naturen ganske minimalt sammenlignet med for eksempel tilrettelegging for langrennsløyper. Terrengsykkelrittet er viktig for sykkelmiljøet i Oslo og på Østlandet. Mange står på og jobber på dugnad for å få dette til å skje.
Terrengsykkelrittet har blitt et flott idrettsarrangement som både Frøy, Terrengsykkel og Oslos marka-interesserte beboere kan, og bør være stolte av. Det er et unikt arrangement som foregår i kort avstand fra landets største by, samtidig som det gir terrengsyklister fra hele Norge en spennende og krevende natur-opplevelse. Arrangementet har vist seg viktig i å stake ut en ny kurs for norske terrengsykkelritt og det har gitt mange norske terrengsyklister et nytt mål og ny inspirasjon til å holde på. Det har også satt Østmarka på kartet som en av landets beste steder å drive med stisykling.
Håper vi ses igjen i Østmarka i mai 2016!
Les også: Slik kler du deg for vintersykling
Les også: ABC i vintersykling
Les også: Test av pulsklokke med GPS
Husk at du som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler fra landevei.no, terrengsykkel.no, friflyt.no, utemagasinet.no og norsk-klatring.no.
