Når jeg skriver dette er det ikke julestemning – det jeg ser ut kontorvinduet mitt minner mer om en post-apokalyptisk scene fra I am legend.
Selv om det ligger rikelig med snø andre steder i landet, opplever Østlandet en av sine mest snøfattige vintre på mange år.
Alt dette er ikke noe nytt. De siste vintrene jeg husker som hvite fra november til mai, var da jeg vokste opp på 90-tallet.
Det som derimot er nytt, eller skal vi heller si oppsiktsvekkende, er at jeg ikke liker det. Og det skulle man kanskje ikke tro.
Man skulle kanskje tro at vi syklister lovpriser snøfattige vintre med høye temperaturer. Da kan vi jo bare fortsette å gjøre det vi gjør, året rundt uten avbrekk?
Sakte men sikkert har det gått opp for meg at dette liker jeg ikke.
Jeg er ikke sånn skrudd sammen. Jeg har levd helt fint med at vinteren er sykkelfri.
At jeg med unntak av en og annen tur langs grusveier eller med fatbike og sti, kan få bruke vintermånedene til å glede meg. Det er det som gir meg driv når våren først kommer. Det er det som gjør at jeg setter meg mål om hva jeg skal oppnå i løpet av en sesong. Da står jeg klar som et egg når stiene tørker opp i Nesbyen i mai, da lader jeg opp med både teknikk og fysisk trening til langturene i Trollheimen i august.
Og når barfrost-forholdene kommer i oktober så nøler jeg ikke et sekund med å stå opp tidlig for å få med den skarpe morrasola over Oslo før jeg sykler favorittstiene ned til jobb.
Jeg lider ingen nød.
Jeg kan fortsette å gjøre alt det jeg skriver om over her, men jeg synes likevel noe har forandret seg. Tydeligst ble det for meg da vi testet sykler i desember 2019 utenfor Fredrikstad.
Det var på ingen måte sommer, men jeg klarte ikke å la være å undres over følelsen av å sykle knusktørre stier i 10 varmegrader rett før jul. Det føltes feil, selv om det var gøy.
Er Birken noe mer enn bare grus og atter grus? Vi måtte bite i grusen etter å ha overvært rittet.
Jeg håper ikke det blir verre. Jeg kan på rappen komme på tre av mine feteste sykkelopplevelser – alle har vært om vinteren;
Puddersykling.Det høres sikkert bare ut som tull og vås, men det er fakta. Å blåse gjennom 30 cm fjærlett puddersnø på fem tommer brede dekk med en Surly Moonlander fatbike. Den turen glemmer jeg aldri.
Berg og dalbanesykling i skiløype. Du vet den typen skiløyper som verken tråkkemaskiner eller skutere kan kjøre opp, men som blir ploget med ski, og så blir det skikkelig kaldt, så snøen er så kompakt at dekket ikke setter et spor? Det er fornøyelsespark, det.
Piggdekktesting på is. Testen som var så vanskelig å avslutte, utelukkende fordi borrelåsgrep på snø og is gir en helt annen sykkelfølelse enn du får ellers.
Dette er ingen pseudo-vitenskapelig raljering om at alt var mye bedre før, men jeg savner den hvite vinteren.
Vær og klima er et hetere tema enn noen gang før. Årsaker og tiltak kan man diskutere i det uendelige, men jeg håper at vinteren består.
Da kan jeg komme meg ut på langrennsturer mens jeg venter på at favorittstiene blir tråkket opp, jeg kan sitte inne med en kopp kakao og se fete videoer av stisykling og nerde på kart over Nordmarka, finne en sti jeg ikke har prøvd før, som jeg kan sjekke ut til sommeren.
Jeg kan få noen av de turene hvor motivasjonen sitter litt ekstra langt inne, men som ender opp med å bli noen av de mest minnerike.
Og ikke minst, kan jeg glede meg enda mer til sesongen begynner.
Sjekk de rekordgode forholdene i Østmarka i januar her.
