I dag har vi fått bekreftet ryktene som har versert en stund i det norske terrengsykkelmiljøet. Norges Cykle Forbund ved sportsjef Steffen Kjærgård og den Norske Olympiske Komiteen har valgt å si fra seg en av to hardt tilkjempede plasser i kvinnenes terrengsykkelritt i OL i London.
Fristen for å søke plass i OL går ut i morgen, så kanskje kan NCF påvirkes til å snu i denne viktige saken. Si din mening om NCFs avgjørelse på Twitter.com/cykleforbundet
Gunn-Rita Dahle Flesjå, Lene Byberg og Elisabeth Sveum har de siste årene brukt oppsparte midler og alle sine krefter på å skaffe Norge flest mulig rankingpoeng og dermed maks kvote i OL-rittet i London. Lene Byberg skadet seg sist helg og var usikker foran sommeren, men Elisabeth Sveum kan fortsatt finne toppformen frem mot august.
Elisabeth har fått beskjed om at det er uaktuelt å sende henne som en lærejente. Da måtte hun i tilfelle vært 3 år yngre. For en ung utøver som kjørte sitt første mesterskap i september 2010. Altså under 2 år siden og har siden vært overlegen på ritt i Norge, samt er helt i verdenstoppen i sin aldersgruppe er dette en logikk som er vanskelig å fatte.
Nå velger de norske idrettslederne og gi bort den ene plassen til et land som ikke har fortjent den. På denne måten sender de et effektivt signal om at du som terrengsyklist kan ofre alt og ha gode internasjonale resultater, men du vil likevel ikke få noe anerkjennelse hos Forbund og Olympiatoppen.
Terrengsykling er Norges største mosjonsidrett og en gedigen pengemaskin for Norges Cykle Forbund. Argumentene for å ikke sende ELisabeth Sveum til OL - og nekte henne å få oppfylt alle ambisiøse idrettsutøveres store drøm - er at hun ikke har prestert godt nok i år. I fjor var hun blant verdens aller beste terrengsyklister under 23 år. Hun vant sesongens første verdenscupritt i Sør-Afrika, EM-bronse og endte opp på tredjeplass sammenlagt i verdenscupen for U23-syklister. I år har hun rykket opp til seniorklassen og har slitt med å levere samme resultater, men har tidvis vist glimt av formen som vil kunne gjøre henne til en interessant rytter i et tynt OL-felt. Nå går vår andre plass til Ungarn, Spania eller Tyrkia.
At Norges manglende lyst til å fylle en hardt tilkjempet OL-plass mangler sidestykke internasjonalt ser vi lett på f.eks det italienske uttaket:
Italia har to plasser på herresiden og velger å sende medaljekandidat Marco Fontana, men også U23-syklisten Gerhard Kerschbaumer som har tilsvarende resultater som ELisabeth hadde i fjor, å vise til i U23-klassen. På høyeste nivå er han fortsatt et stykke unna.
I OL-rittet i terrengsykling er det kun 30 kvinner som deltar. I verdenscuprittene over 100. Å hevde seg i et OL er vesentlig lettere enn i et verdenscupritt og Elisabeth har bevist at hun kan prestere på øverste nivå.
Tok høyde for dette i bladet
Nedenfor er Leder-artikkelen fra Terrengsykkel 38 som kommer i salg i disse dager, men dessverre for sent til å gjøre noe med NCFs avgjørelse. Derfor velger vi å gå ut med den på nett nå. Tapt utstillingsvindu? – Leder i Terrengsykkels 38 som er ute i disse dager. Hvert fjerde år er hele verdens idrettsinteresse sentrert om Olympiske leker. For oss terrengsyklister er dette den eneste muligheten vi har til å se verden beste utøvere i kappestrid direkte på riksdekkende tv. Det er også nesten resten av Norges befolknings eneste kjennskap til internasjonal terrengsykling. En unik mulighet for sporten til å vise seg frem for sportsinteresserte nordmenn. Sportens eneste øyeblikk på nasjonal-TV uten at det er Birken det snakkes om. OL-idealet handler for de aller fleste om deltagelse. Er du amerikaner vil du leve et godt liv på det å ha deltatt i OL, uansett plassering. Mindre og fattigere idrettsnasjoner enn Norge har kronerulling for å sende håpefulle deltagere til London for å se på at de fullfører langt nede på lista. Slik gjør vi ikke her hjemme. Her er det topplasseringer som gjelder og kun det. Uten at vi nødvendigvis legger til rette for at de kan oppnås. Norge er en av verdens mest aktive terrengsykkelnasjoner. Vi har verdens største terrengsykkelritt og det selges et rekordstort antall terrengsykler til ivrige nordmenn. I tillegg har vi i snart 20 år hatt minst en terrengsyklist i den ypperste verdenstoppen, til en hver tid. Rune Høydahl var regnet som verdens fremste mellom 1994 og 2000, mens Gunn-Rita Dahle Flesjå har vært i den ypperste verdenseliten siden før OL-debuten i 1996. Lene Byberg har vunnet et verdenscupritt og Elisabeth Sveum har vunnet et verdenscupritt i U23. Likevel har det ikke vært en langsiktig plan verken fra bransjen eller fra sykkelforbundet om hvordan vi kan sikre oss kvalifiserte deltagere i OL. Siden Sydney-OL i 2000 har ikke Norge klart å kvalifisere en eneste mann til OL-rittet. Dette har vi heller ikke klart i år. Ekstremt mye skal klaffe for at vi klarer det til OL i Rio om fire år. Sykkelforbundet har valgt å satse på ungdommen, men sett bort i fra at vi er avhengig av at våre aller beste syklister, uansett alder, samler rankingpoeng for at vi i det hele tatt skal få lov til å delta. Når ungdommen mister støtten i det de går over i seniorenes, rekker er det vanskelig å se for seg at vi noen gang kommer til å ta steget opp blant de store nasjonene. I terrengsykling er det Sveits som leder an, et land som mer enn noe annet minner om Norge i demografi og terrengsykkelinteresse. Sveits kunne sendt 10 syklister til OL om de hadde fått lov, så gode er de. Ytterst få av poengene de har samlet opp kommer likevel fra ungdomssyklistene. Det som heldigvis er oppnådd, er to plasser i jenterittet. Gunn-Rita, Lene Byberg og Elisabeth Sveum har sanket flust med UCI-poeng de siste årene, nesten uten støtte fra forbundet, og har sørget for at Norge er ranket blant de beste nasjonene i kvinnelig terrengsykling. Men ikke en gang dette, kan det hende, kommer syklistene til gode. Mye tyder på at Norge som sykkelnasjon kommer til å gi blaffen i de olympiske idealene om deltagelse og forbrødring. Kanskje gir de beng i den inspirasjonen det kan gi yngre syklister å se to norske jenter direkte på tv, akkurat som de har gjort det med gutta, syklende foran en hel verden som akkurat denne lørdagen i august bryr seg om terrengsykling. Det er sannsynlig at Norge vil håne den olympiske ånd ved å si fra seg den ærefulle retten vi har til å stille to kvinner til start i det eneste internasjonale utstillingsvinduet vi har for terrengsykling. Begrunnelsen er enkel, verken Lene Byberg, Elisabeth Sveum eller Heidi Rosaasen Sandstø er for tiden blant de aller, aller beste i verden.Den lille stillehavsøya Guam har sikret seg en plass i herrerittet. Du kan banne på at de kommer til å stille med en topp motivert herremann i London. Du kan samtidig vedde på at han ikke kommer til å prestere noe større. Han vil bli en Olympisk helt likevel. Terrengsykling i Guam vil få en oppsving. Elisabeth, Lene og Heidi har vært med å sikre oss to plasser i OL-rittet for kvinner med sine flotte plasseringer i internasjonale ritt. Hvis vi ikke lar den best kvalifiserte av dem stille opp ved siden av gullfavoritten, Gunn-Rita, den 12. August, peker vi ikke bare nese til alle som noen gang har drømt om å delta i OL, vi rekker tunge til hele den Olympiske ide.
