Rittet med stor B

Alt som skal foregå i den åttende måneden tilpasses Birken, det er før og etter Birken, planer forandres, bursdager droppes, reiser avlyses, ferie flyttes.

Jeg har ikke annet i hodet enn sykkelrittet. Sommeren begynner, og slutter den dagen, alt det andre er venting.

Jeg kjenner det så prikkete, pirrende i meg at det er like før, at det nærmer seg rittet med stor B. Det er en energi, en veldig kraft, det er noe som har bygget seg opp, som skal forløses, som skal foredles til ekstatiske tråkk og frydefull fart.

Lange, seige bakker skal bli til unnselige kneiker. Det er en enorm vilje i meg til å prestere, til å vise dem, i alle fall meg selv, men jeg kjenner meg virkelig kapabel til å imponere, jeg har det i meg nå, det jeg har ant lenge, det skal bli mitt livs løp, det er denne gangen det skal skje…

Jeg skal proppe meg med karbohydrater og positiv tenking, jeg skal drikke Farris og samle overskudd. Jeg skal kun kjøre korte, lette økter de siste to ukene, ingen knallharde, krafttappende økter, bare spissing av formen. Lette tråkk, korte spurter. Lese Sykkelrytteren av Tim Krabbé for attende gang.

Jeg er offensiv.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal trives med smerten, for jeg skal jo ta i så det gjør vondt, og det fordi jeg liker å ha det vondt, det har jeg hvisket meg selv i øret under hver eneste intervalløkt denne sommeren; livet er herlig når det verker i legger og lår.

Nesten på toppen av bakken, mens hodet koker og henger på høyde med styret, og tunga har størknet på overrøret, har jeg hvest til meg selv: ”Du sannelig er en tøffing, du, som sier ja, når hver eneste celle i kroppen skriker NEI, STOPP!”

Jeg er ikke alene.

Det er en stor bevegelse, og alle skal vi samme vei. Vi er sterke, vi produserer energi på høyde med et middels norsk kraftverk. Vi vil over så raskt vi makter, men like fullt vil vi være der så lenge som mulig, være i følelsen, i slitet, i fellesskapet, i heiingen og jublingen, i forventningen og håpet.

For det er ikke langt igjen; vi skal bare over den toppen der, rundt den svingen, vi må bare orke litt til.

Og det gjør vi.

Vi orker så vi blir stolte.

Nei, det er ikke tvil i min syklistsjel; med en vinners aura skal jeg stå, lett hengslengt med fregner av søle og hjelmen på snei, i folkehavet ved Håkons Hall, og stråle i takt med de andre tolv tusen, mens jeg overstadig og begeistret gjenkaller høydepunkter fra min fartsfylte tur over fjellet.

Det var et perfekt løp, kunne ikke gjort det et sekund raskere.

Og forresten, de Rosinbakkene, jeg merket dem ikke, var de tatt bort i år?

Nå er jeg sur:

Det er noe som ikke stemmer når tolv tusen syklister farer samme vei, på samme dag, til samme tid. Det skurrer skikkelig, lugger i bremseskiva.

Det er rett og slett for stort.

De er for mange.

De er et enormt, ustoppelig tog.

Og jeg som er individualistisk terrengsyklist, hva har jeg i den mølja å gjøre; når syntes jeg det var morsomt å sykle i takt med enorme, pesende, svettende folkemasser, som om vi alle var kinesere og Mao fortsatt levde.

Er ikke trengselen, tross alt, litt mer bekvem på en eller annen rocka musikkfestival. Jeg blir da svett der også, om sola steiker tilstrekkelig.

For jeg må uvegerlig spørre: hva er vitsen, nå som ”alle” gjør det? Du kan ikke briske deg med Birken lenger. Folk blir ikke imponert av knappe ni mil på grusveier. Tour de France, og basehopp derimot imponerer så det suser i fallskjermsilken. Det er jaggu på tide noen får i gang i et beintøft etapperitt for terrengsyklister, minst seks dager, opp og ned gjennom li og hei.

Og der har vi det igjen; som terrengsyklist har jeg ingen ting i et grusritt å gjøre. I Birken er motbakkene utfordringen, ikke terrenget. Hva hjelper det å være konge i skogen og hertug på sti, når grusparketten ligger strøken fra R til L. Folk kjører Birken med stiv gaffel, og slicks, jeg bare nevner det.

Behøver jeg å ha Birken som mål for sesongen?

Greier jeg ikke å kare meg opp på sykkelen om jeg ikke tenker at det er for å trene til Birken?

Å jo da, for jeg sykler, jeg trener ikke. Jeg er godt trent, men det er fordi jeg sykler, ikke fordi jeg trener. Hver sykkeltur er målet. Men det kan være noe ensomt på mine individualistiske stier, det ser ganske kult ut å komme i mål og være en av mange, spesielt når det er øl å få.

Jeg kan jo sykle hele gåpartiet, da tenker jeg de får noe å snakke om.