Symbolverdien av en tur til Paris

Norge har ikke vært bortskjemt med utøvere som har klart å ta seg helt til det aller høyeste nivået i terrengsykling - nemlig OL. 

Den ubestridt beste har vært Gunn Rita Dahle Flesjå med sine utallige topplasseringer, gullmedaljer fra mesterskap og ikke minst OL-gull fra 2004. Hun holdt da også koken og fikk med seg OL både i 2008, 2012 og 2016.

På herresiden har det derimot vært mer krevende. 

Rune Høydahl deltok som kjent i Sydney, Australia i 2000. Derfra skulle det gå 21 år, før Erik Hægstad stod på startstreken i OL i Tokyo.

Når Knut Røhme nå får tildelt en startplass, er det utrolig viktig av to grunner:

For Røhme selv 

At plassen er fortjent, har Røhme vist for lenge siden. 

Både i kraft av gode enkeltstående resultater, men også i form av å ha blitt vist tillit på landslaget, og ikke minst en proffkontrakt. 

Det skal betale seg å ha ofret alt for en proffkarriere med gode resultater. 

Symbolikken

Hvis vi løfter blikket litt, betyr uttaket også mye mer. 

For (heldigvis) er ikke Knut Røhme den eneste lovende terrengsyklisten vi har i Norge. De siste årene har vi vært vitne til en solid utvikling både i junior, U23 og seniorklassene, både på dame- og herresiden.

Og mye tyder på at flere ryttere er på vei opp. 

Man må begynne med bredden, og der skjer det mye positivt, både på grasrotnivå rundt om i klubbene, men også med landslaget. 

Skal vi klare å få ryttere helt til topps, må det likevel også spisses. 

Og skal vi fortsette å ha god rekruttering, så er det helt avgjørende at de unge og lovende har noen å se opp til.

At de ser at det faktisk er mulig gjennom hardt arbeid å ta seg helt til toppen, og få tilliten til å prøve seg i det som av mange regnes som den aller gjeveste konkurransen. 

Ikke bare Nino Schurter eller Evie Richards.

Men norske syklister som de kan treffe på en midtuke-cup eller på en treningstur i skogen der de bor.

De trenger å se at det går an å komme fra Romeriksåsen og bli en av de beste i verden.

Ekstra spesiell er situasjonen når NCF står i en økonomisk krevende situasjon, og alt av satsing må kuttes til beinet.

Som Terrengsykkel har omtalt gjennom det siste halve året, har landslagssatsingen på terrengsiden hengt i en syltynn tråd, og blitt reddet med et nødskrik. 

Nå har Røhme vært i den heldige situasjonen at han har et lag å lene seg på. Men at han da viser at det er mulig for norske syklister å lykkes, er enormt viktig. 

At Knut Røhme får dra til OL sender positive signaler både til forbundskontorene på Langenga, og rundt til alle treninger og utøver på klubber rundt om i landet. 

En ting er sikkert:

Selv før Knut Røhme står på startstreken på Elancourt Hill i juli, har han tatt en stor seier. 

Både for seg selv, og sykkel-Norge. 

Denne saken er skrevet av

Kristoffer H. Kippernes

Journalist

Kristoffer er journalist og fotograf i Terrengsykkel, og forfatter av boken Stisykling i Norge. Han har jobbet med reportasjer og nyheter, og testing av utstyr og sykler siden 2010, og skriver om det som skjer i terrengsykkel-Norge. Har du en sti Kristoffer burde vite om, eller en sak han kanskje kan være interessert i? Send gjerne en e-post:

LES OGSÅ

– Å gatekeepe sporten er en uting

KOMMENTAR: Vi heller burde stå sammen mot dem som ikke ønsker stisykling i det hele tatt, fremfor å bekjempe hverandre, skriver Nicholas Sullivan.

– Sykkelsportens framtid ligger i terrenget

Jobbing i familiens gartneri holdt karrierehjulene i gang. Så ble Tobias Halland Johannessen reddet av Uno-X.