Toppidretten er nådeløs.
Det vet hvem som helst som har prøvd, eller som har vært tett på noen som har prøvd. Å mestre toppidretten, og alt som følger med den, kan være like krevende som selve idretten i seg selv.
Selv hadde jeg den store gleden av å følge en bror som satset i flere år for å bli så god som han kunne bli.
Det ga meg unik innsikt i både gleden og frustrasjonen som følger dette livet.
Dette er lenge siden, og situasjonen var en helt annen den gang, på flere måter.
Det stod ikke på ambisjonsnivået, men Norge var ikke i nærheten av å holde det samme nivået internasjonalt som vi gjør i 2024. Dette førte også til mange diskusjoner om uttak til mesterskap, og skyhøye krav for å i det hele tatt bli sendt på verdenscup på landslagets regning.
Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.
Spol fram ti år, og situasjonen er snudd på hodet.
Nå står syklistene nesten i kø for å få lov til å sykle ritt i utlandet. Og nivået er høyt. I nesten hvert internasjonale ritt sykles det inn til solide resultater. Vi har flere ryttere som har solide sponsorer og lag å sykle for.
På tross av alt dette er situasjonen helt fortvilet.
Hvordan er det mulig?
Flere talenter enn noen gang
I 2024 er vi ikke i en situasjon hvor det er mangel på prestasjoner. Snarere tvert i mot.
Det viste Sondre Rokke allerede i den første verdenscupen i Brasil. Knut Røhme fulgte opp sist i Nove Mesto. Og dette er bare høydepunktene som ligger fremst i pannebrasken.
Det finnes mange flere eksempler, ingen nevnt ingen glemt.
Eller jo: Et halvveis glemt kapittel her er utforsyklistene, som for egen regning reiser rundt og satser hardt.
Alt i fra de som prøver seg for første gang i iXS-cup, til de som er med å topper resultatlistene både i iXS-cup og andre ritt.
Ja, jeg tenker blant annet på Nellie Aabech, Mille Johnset og Kine Haugom med flere.
Massiv rekruttering
En så stor mengde talenter kommer ikke ut av et vakuum.
Det har vært gjort en enorm jobb med å lage anlegg for sykling rundt om i landet som garantert har bidratt med både sykkelglede og inspirasjon. At det nå finnes terrengsykkelanlegg i omtrent annethvert alpinsenter må ha gjort noe for rekrutteringen.
Det samme gjelder næranleggene som Nilsbyen Terrengsykkelpark, Oppdal Sykkelarena, Harstad Bike Park og flere andre.
Klubbene har definitivt tatt sin del av oppgaven, med å legge til rette for lavterskeltilbud både i byer og bygd.
At yngre syklister har hatt talenter som Erik Hægstad og Petter Fagerhaug å strekke seg etter, har også antakelig hjulpet.
Et argument som ble brukt for mange år siden når uttakene var strenge, var at de yngre rytterne måtte ha noen å se opp til, noen å strekke seg etter.
Det har de nå fått.
Og det merkes. Selv om de store turrittene i Norge sliter med deltakelsen, kryr det av terrengsykkelbarn på treninger og ritt lokalt rundt om kring i landet.
Dårlig økonomi
Likevel må altså landslagssjef Eddy Knudsen Storsæter drive på sparebluss.
Årsaken er sammensatt.
Norges Cykleforbund sliter med økonomien. Og sykkel er ikke den eneste idretten hvor sponsorenes lommebøker har blitt slankere de siste årene. At det går utover det sportslige er bare dypt tragisk. Økonomiske midler til reise og opphold i forbindelse med treningssamlinger og ritt er en betydelig del av budsjettet for et landslag.
Catch-22-situasjonen er kjip:
Uten penger blir det redusert aktivitet, og uten aktivitet vil heller ikke sporten blomstre optimalt.
Da får man heller ikke hjulpet stjerneskuddene opp og fram.
Og hvis man først får dem opp og fram, stopper ikke jobben der. Internasjonal terrengsykling er et ekstremt trangt nåløye. Mer enn landeveissykling.
Det er lett å sitte og hamre på tastaturet at NCF må ta grep for å forbedre de økonomiske forutsetningene for satsingen.
Samtidig er det en brutal realitet at sykkelidretten til syvende og sist er kommersiell, og for norske sponsorer er verdien i eksponeringen norske ryttere gir svært begrenset i det norske markedet.
I 2024 ble landslagets satsing praktisk talt reddet av en privat sponsor i tolvte time. Dette med en lovnad om at hvis landslaget selv klarer å hente inn mer midler, skal sponsoren matche det.
Det arbeidet har vist seg å være tungt.
Landslagssjefen har ikke bare signalisert, men sagt i klartekst at slik kan det ikke fortsette.
Vi risikerer å miste talentene
Norge er et ressurssterkt land, med generelt mye ressurssterke folk. Men selv for de velbemidlede er satsing på en sykkelkarriere en dyr affære.
Derfor er igjen nevnte landslagssjef inne på noe vesentlig når han i et intervju med Terrengsykkel uttaler at vi risikerer å miste de største talentene.
Selv om ikke rekrutteringen til landeveien og de største stjernene våre der kun skjer i terrenget, så står likevel terrengsyklingen for en viktig andel, og ikke minst et første møte for mange av talentene våre.
Så her står vi, i en ufrivillig skvis som ingen ønsker seg. Kanskje aller minst sykkeltalentene våre.
Gode råd er dyre.
