Det er en ufattelig deilig følelse å trille sykkelen ut av boden og rulle uanstrengt forbi de som prøver å skrape bilruta med et gammelt CD-cover, eller enda diggere - bankkortet sitt.
De har selvfølgelig ikke kledd seg for ekspedisjon, for hvem trenger vel dunjakke, balaklava og gore-tex-hansker når man har bil med varme i sete og ratt?
Mens naboen får frostskader på fingertuppene, bryter jeg lydmuren på vei til jobb.
Jeg fryder meg mens jeg tråkker rolig forbi bilkøen og lurer på om de er misunnelige. Jeg konkluderer med at det helt sikkert er det.
Etter endt arbeidsdag er det på’n igjen.
Der jeg tidligere på dagen lignet på Aksel Lund Svindal nedover bakkene mot jobb, er det nå veien opp igjen som står for tur.
Til dere som har besteget Mt. Everest eller Kilimanjaro, eller deltatt i Terrengsykkelrittet 2015 – dere vet hva jeg snakker om.
Til dere som har besteget Mt. Everest eller Kilimanjaro, eller deltatt i Terrengsykkelrittet 2015 – dere vet hva jeg snakker om. Et godt stykke realt arbeid står for tur.
De sier ofte at det er de tøffeste som går i krigen – jeg er sikker på at det er de samme som sykler til og fra jobb på vinteren.
Jeg har ikke like mye fart oppover som nedover (naturlig nok - tyngdekraften er min beste venn), men humøret er det ingenting å si på. Stigningen er i gang og jeg er ved godt mot.
De første kilometerene går fint. Jeg stopper villig ved hvert eneste lyskryss og bruker muligheten til å se uanstrengt ut. Jeg koser meg.
Etter en stund må jeg dra ned glidelåsen på dunjakka og jeg ser fram til å trekke pusten i neste lyskryss. Snøen som har falt i løpet av dagen pakker seg greit rundt dekkene og gir litt mer motstand enn jeg var gira på.
Jeg holder maska, stopper galant i neste lyskryss og smiler til sjåføren på forreste rad.
- Gameface on.
Gult. Grønt. Go! Vi er Vin Diesel og Paul Walker bortover gata. Jeg holder teten en god stund før jeg bestemmer meg for at jeg vant, og slakker ned tempoet.
Svetten etter skiltspurten er enorm og jeg åpner dunjakka helt.
Klam og tung i beina begir jeg meg ut på bakke nummer to. Lang og jævlig.
Jeg kjemper meg oppover. Selvtilliten stiger, når jeg halvveis må stoppe å hjelpe til med å dytte en bil som står fast. Jeg gjør det ikke for å være snill.
Jeg trenger en pause.
Men det trenger ingen å vite.
Jeg trenger en pause.
Men det trenger ingen å vite.
Nå er jeg litt over halvveis og jeg vet at den verste bakken gjenstår. Jeg angrer litt på at jeg ikke tok bussen akkurat i dag. Jeg snegler meg oppover, men sørger for å se kul ut. Jeg bare chiller. Skal sykler intervaller senere i dag. 10x8 minuttersdrag i sone 7. Minst. Jeg er sikker på at det er det folk tenker når de kjører forbi meg og tolker kroppsspråket mitt.
Akkurat nå er jeg i krigen. Jeg er på Grefsens ekvivalent til «The Icefall» på Mt. Everest.
Ikke gi deg nå.
Jeg husker at jeg så på en dokumentar om hunder og hvordan de brukte tunga til å kjøle seg ned. Jeg ser meg rundt og prøver det samme.
Bakken slaker ut og jeg har sjarmøretappen igjen. Lar litt deilig vind slippe inn i dunjakka før jeg lukker den som om ingenting har hent. Farten tar seg opp og jeg balanserer meg bortover veien.
Soundtracket i hodet mitt går fra Dimmu Borgir til Queen’s «Don’t stop me now». Snart hjemme! Jeg er på topp. Jeg er i kjempeform!
Som Beyonce ville sagt who run the world?
Jeg!
Helt til noen sykler forbi meg.
På elsykkel.
.....
Jeg liker ikke elsykler. Kanskje mest fordi jeg ikke har råd til å skaffe meg en selv.
