Fotograf Vegard Breie har reist landet rundt på jakt etter flyten over kulene.
Jeg er og blir en bonde-tamp. Jeg kommer fra en bondegård i lille Ål i Hallingdal. En ganske ubetydelig bygd, i det store bildet hvor det ikke skjer så mye mer moro enn det vu lager selv. Vi er en liten vennegjeng og for noen år siden begynte alle å sykle. Som de bondetampene vi er, liker vi godt også dette med selve løypebyggingen som en slags form for meditasjon. I fjor fikk vi med hjelp fra kommunen bygget en såkalt pumpeløype, eller pumptrack på godt sykkelnorsk. I år fikk vi ny jord av kommunen og ny hjelp av gravemaskin. Det begynner å bli bra på skoleplassen i Ål nå.
Hvor stort er denne syklingen i Norge? Kan den lille banen måle seg med det som finnes forøvrig der ute? Hvor er de beste banene, og ikke minst: Om vi har fått det så morro her på ett par år, hvor morro er det ikke da på en virkelig bra en som har blitt perfeksjonert over flere år? Jeg begynner min søken med den vanlige Facebook-researchen. Det er jo der en virkelig får tak i folk. Jeg hører med Mads Haugen, han er den eneste jeg veit om i Norge som lever av freeridesyklingen sin. Jeg hører og med gutta fra Lines of Lofoten på Dagbladet-TV. Kristoffer Haugland, Didrik Dege Dimmen og Adrian Tell. Gutta forteller meg om hvor det er gode plasser. Om Norges beste pumpebane skulle vise seg å ligge i Finnmark beklager vi dette. I denne saken har vi basert oss på en ganske løs synsing fra et knippe ganske tilfeldige i miljøet. De besvarte da det gjaldt som mest. De få, de tapre. De som svarte kallet. På Facebook.
Første stopp på reisen går vestover. Jeg hiver madrassen baki Transporteren og passasjersetet får en pakke med lefsekling fra Leveld Gardsbakeri. Det er 16. mai og utfart i langhelgen når jeg ankommer Bergen by, men etter mye om og men via GPS og telefon-guiding møter jeg Kristoffer og Thomas Haugland ved banen deres. Dette lover ikke godt. Jeg som trodde vi virkelig hadde fått til noe i Ål. Området her er hvertfall dobbelt så stort!
Det viser seg at også de har fått hjelp av kommunen.
– Se på Thomas hoppe nå! Han har bare syklet et år og se hvor god han er blitt. Det er DET som er pumptrack, sier Kristoffer, eller Kisse som han kalles i miljøet. Ja, du blir visst flink til å sykle av all pumpingen. Det er tydelig å se. Alle de små buene er veldig overførbart til all slags sykling. Målet er å få så god fart rundt banen som mulig uten å tråkke. En må jobbe hardt med både armer og bein. Det er både slitsomt og vanskelig. Veldig slitsomt. Det ser så lekende lett ut, men det er trygt å gjette at dette ligger under kategorien de kaller for anaerob trening. Jeg hiver hvertfall etter luft, og det pleier være et bra tegn på at noe er slitsomt.
Banen deres er bygget i grus, noe som er veldig lett å forme, og den lokale sykkelklubben har donert spader. Bortsett fra noen litt brå kuler her og der flyter løypa utrolig bra, og særlig en dobbeltdosering med to pumpehauger mellom er helt rå.
Alt er forholdsvis oversiktlig, men den store flate plassen det er bygget på gjør at jeg skulle kanskje ønske det var noe mere variasjon i terrenget eller mere kreative og funky linjer her og der. Men det er vel bare fordi jeg kun har vært her en dag, og de ligger fremdeles skjult for meg. Jeg skulle gjerne vært lenger og sett hva jeg klarte å sette sammen, men jeg må videre.
Vi er i Moss. Hjemstedet til Adrian. Det er ikke så mange pumpebaner i Norge, men det skal visst være en bra BMX-bane her som er mye av det samme. For å få perspektiv på saken tenker jeg at det kan være interessant å sjekke ut. Adrian sier at mange MTB syklister er der for å trene. Er dette kanskje hemmeligheten til at Adrian er blitt så god? Jeg så jo tydelig hvordan Thomas lekte seg på de store hoppene i Bergen som ingenting etter kun ett år på pumpebane og sykkel.
Når vi ankommer banen på Ørejordet er det folketomt.
– Det har regnet en del i det siste, så de fleste er vel redd for at det skal være bløtt sier Adrian.
En som alltid er på plass er Karsten Olsen. De to begynner å sykle mens jeg gjør meg noen tanker om banen. BMX ble OL-gren i 2008 og det slår meg hvor offisiell denne banen ser ut. Her er vi ikke lenger på en grusplass bortenfor en fotballbane litt på siden. Her er det flomlys til kveldstreninger, og svingene er til og med brolagt. Banen flyter fint. Buene i banen er en del større og med god bredde for flere syklister. Banen føles både lettere og vanskeligere på samme tid. Den litt større skalaen på ting gjør at det er litt enklere å føle mestring. Samtidig så ser jeg en del hopp og gap-hopp jeg ikke er i nærheten av å prøve på og klarere. Jeg skulle kanskje ønske det var litt mere variasjon og rom for lek og funky linjer her som på en vanlig pumpebane, men med alle de forskjellige rytmeseksjonene og utfordringene i løypa som er her er det utrolig mye moro og trening for terrengsyklister og.
Det er gått en liten uke siden jeg var i Moss. Det har regnet massivt og det har vært syndeflodtilstander langs Mjøsa. Det har endelig vært opphold et par dager og vær-vinduet skal benyttes på best mulig måte ved å sjekke ut siste stopp på denne jakten. Lillehammer, eller Skurva som plassen til den lokale pumpebanen heter. Dette er den eldste og mest etablerte pumpebanen i Norge. Det er og den med mest snakkis, og godt grunnet, dette må kunne omtales som den beste.
Her er det ett virvar med pumpekuler og doseringer. Ved første øyekast ser det nesten ikke ut som at det er noen spesielle runder i kaoset, men etterhvert ser en at det finnes flere variasjoner og runder her enn ved noen av de andre banene. I motsetning til hjemme på Ål hvor alt er helt nytt og ferskt, er hver minste lille detalj innkjørt og perfeksjonert. Jeg møter Mads Haugen, Norges mest eksentriske syklist. Han legger siste finpussen på et hopp.
– Forbanna drittunger. Jeg hater når de tar med barnehagen hit. De tramper i stykker hoppa.
Det er ikke finpussen, men reparasjon han driver med tydeligvis. Eller kunst ville kanskje noen kalt det. Hoppene blir jo fine å se på i seg selv, syns nå hvertfall jeg. Det er som en slags forvokst versjon av å leke i sandkassa som liten. Etter hvert begynner det å komme flere Hafjell-locals. Det er visst her de henger etter arbeidstid. Jeg kjenner igjen flere jeg vet er noen råtasser på utforsykkel. Den ivrigste av dem er Johnny Neumeier. Han sykler her for treningen sin del før Hafjell åpner. Jeg ser et mønster fra Kisse i Bergen, Tell i Moss og nå Makken og Johnny her. Det er tydelig at skal en bli best, bør en kjenne sin besøkelsestid. Denne syklingen er både utrolig kondisjonskrevende og teknisk. Godt for de fleste. Ikke bare de beste.
Øre, 1523 Moss, Norge
Banen ligger i Ål sentrum, søk på Ål Ungdomsskule
BERGEN
Pumpebanen ligger i idrettsområdet på Slettebakken sammen med Bergenshallen, Turnkassen, Gimlehallen og flere fotballbaner. Det er mange gratis parkeringplasser i området.
Det jobbes med å få til pumpebane i Frognerseteren og Drøbak pleier å lage en om sommeren. Brage Vestavik har også sin egen bane på et jorde i Mysen og flere baner bygges her og der hele tiden. Kanskje kan du ta initiativ til å få bygget en bane på ditt hjemsted?
