Det første sporet

Jeg har ikke hatt for vane å huske det første snøfallet. Kanskje har det vært fordi jeg ikke har gjort noe spesielt.  

Men det gjorde jeg sist høst, og jeg kommer til å aldri glemme den turen. 

Som mange andre minnerike turer, så begynte denne med en plan, og den planen skulle gjennomføres åkke som.  

Planen var følgende: Kompis Tore er på jobbseminar på Gran. Undertegnede, altså Kristoffer tar toget til Gran, møter Kompis Tore og hans kollega Bjarte, for så å sykle gjennom Nordmarka hjem.  

Det høres vel fint ut?  

Vel, ingen av oss hadde regnet med at det skulle begynne å snø kvelden før.  

Men dette var en tur som det var satt av tid til, og planlagt. 

Det er ikke mange jeg møter på Oslo S denne søndagsmorgenen. Jeg har aldri reist med Gjøvikbanen før, så det er en slags trøst i at jeg hvertfall har selskap i sykkelen. 

Overraskende nok er de eneste andre passasjerene på toget også noen med sykler. To unge menn veksler fraser på det jeg tror er spansk, og jeg tillater meg å tenke at de sikkert er utvekslingsstudenter.  

Jeg tillater meg å tenke at de kanskje også skal på tur.  

De har full fjellreven-habitt, og store 60-liters sekker, den typen man går i fjellet med. De går av et par stopp før meg.  

Fremme på Gran er det enda færre folk på Oslo S, og jeg sykler Tore og Bjarte i møte. Dette skulle være det jeg kaller en grustur, og det er for tidlig til å legge om til piggdekk.  

Ergo har jeg vanlige dekk med lave knaster, og på den blankpolerte asfalten har jeg like mye grep som Arbeiderpartiet har om arbeiderbevegelsen anno 2020. Hadde “Vingling for å holde balansen på sykkelen” vært en dans, hadde jeg vært en sterk kandidat til gull. Hele kjernemuskulaturapparatet er i sving, og jeg er bare inne i turens tiende minutt.  

Vi møtes midt i ingenting på en fylkesvei, og setter sammen retning mot Oslo. 

«Jaja» 

«Ja, det blir vel bra dette» 

«Hehe» 

«Ja, hehehe» 

Det er for sent å angre nå, jeg har tatt toget helt til Gran, og jeg har ikke tenkt å ta toget hjem igjen.  

Tore sier noe om kanskje et rødvinsglass for meget til middagen kvelden før, men vi kveler all tvil ved å begynne å prate om veien vi skal sykle hjem.  

Ruta har jeg for en sjelden gangs skyld plottet inn på GPS´en på styret. Siden det uansett kommer til å bli en lang tur, er det ikke noe poeng i å gamble og risikere at man sykler flere kilometer i feil retning.  

Forbi nedlagte nærbutikker følger vi asfalten, og tar oss opp i terrenget. Vi spør for sikkerhets skyld om veien i et kryss, men vi til respons får vi bare “skal dere sykle helt til Oslo?”  

Jeg er litt usikker på nøyaktig hvor det skjer, men et eller annet sted blir trafikkert vei til en sånn vei som ikke er trafikkert, den typen vei som er skiløype om vinteren.  

Den harde knitrelyden av gummi mot asfalt blir til en slags dempet fløyelslyd. Snø legger seg mellom dekkene og grusen. Snøfiller blir kastet mot både ansiktet og ryggen min, og når jeg slutter å trå dempes surrelyden fra navet av stillheten.  

Lyden minner om å skli i en langrennsløype, vi bare suser av gårde, men uten spor.  

Så lenge det går rett fram, er det greit å bare suse av gårde. Når veien begynner å svinge og det går nedover, får jeg en påminnelse om hvordan det er å holde balansen på sykkelen. Hoftebevegelsene må hentes fram med muskelminnet igjen.  

Gjett hvem vi møter ved Gjerdingen, ved turens eneste stiparti?  

 
De to spanjolene. Jeg nikker høflig, men klarer ikke å la være å tenke tre ting: 

1. Jæven, her går det sakte framover. 

1. Med tanke på hvor de gikk av toget, og hvor de er nå, er stort sett det eneste logiske turmålet Oslo. 

1. Det er fire mil fra der jeg møter dem til Oslo, og på denne tiden av året, er det mørkt om 2,5 time.  

Jeg burde kanskje spurt om de A) har alt de trenger, subsidiært B) hva i all verden de driver med. Men siden de åpenbart ikke er i noen umiddelbar krise der de står, lar jeg spanjolene være. 

Hvem som har det beste eller verste redskapet til denne turen som skulle skje, uavhengig av vær, forblir en slags konkurranse vi ikke snakker om hele turen. Tore og Bjarte er på grussykler med bukkestyre, jeg er på en rittfulldemper.  

De har smale dekk og null demping, jeg har feite dekk og litt demping.  

Dekkene deres skjærer gjennom snøen, mine flyter oppå.  

Lett er det ikke for noen av oss. Jeg bytter skjermmodus på GPS´en så jeg ikke har den begredelig lave snittfarten lysende mot meg. Det er en av tingene med å sykle på snøkledde veier man bare må akseptere.  

Ved Sandungen gård skjønner jeg at Bjarte kjenner det. Når vi endelig kommer fram til Kikut er colaen og skolebollen minst like godt som varmen fra peisen.  

Men hvor er alle de andre folka nå? Dette er en sånn dag hvor jeg tipper at hele Oslos befolkning enten faller i den leiren at det er for kaldt til å sykle, eller at det er for lite snø til å gå på ski.  

Så her får vi ha hele sulamitten, og Kikut, for oss selv.  

Bakken opp mot Bjørnholt er like seig vinter som sommer. Mens jeg knekker meg opp, ofrer jeg en tanke til spanjolene. Med den farten de holdt da vi møtte dem, må de fortsatt ha igjen mange timer av turen. 

Mørket har begynt å sige på, nok til at jeg skrur på lykta mi, på lav styrke.  

I de siste bakkene ned mot Skjærsjøen og Ullevålsseter er jeg glad at vinglingen snart er over, for enn så rå naturopplevelse dette har vært, har jeg aldri brukt så mye krefter på å bare holde meg oppreist på sykkelen.  

Vi rekker til Sognsvann akkurat før det blir mørkt.

Jeg merker det ikke før lyden vekker meg. Lyden av dekk som i flere timer bare har laget en myk lyd mot snø, som brått treffer saltbefengt og sørpete asfalt.  

Jeg tenker at dette første snøfallet, det kommer jeg aldri til å glemme.