– Jeg får faktisk ikke framsnakket dette nok.
Øyvind må nesten rope for å overdøve lyden av et par tusen pigger fra de tre syklene der vi tråkker oppover langs det 40 centimeter brede sporet forbi furutrær og kampesteiner. Kraftige sykkellykter lyser opp skogen der vi sykler.
Noen vil kanskje si det er for spesielt interesserte. De ytterst få personene vi møter oss kaller oss for klin gærne, våghalser eller noe i det samme ordelaget, vi som tør å ferdes når underlaget er som det er.
For underlaget er for det aller meste bare is.
Men for oss, er dette så bra som det blir.
Når skiløperne står i spagaten på blankisen og felleskiene fra XXL ikke biter.
Når løpefantastene ikke har verken pigger eller lårhalser til å sette foten utom døra.
Når de fleste har gitt opp og det ikke er så mange andre i marka.
Det er da, det er da det er vår tur.
For vintersykling er som Øyvind sier noe vi ikke får framsnakket nok. Skjønt nok, noen terskler for å komme i gang er det. Man må ha varme sko så man ikke fryser, gode piggdekk, og helst en skikkelig god lykt. Og ikke være helt uredd – det tar tid å bygge tillit til at stålpiggene i dekkene tar tak.
Men hvis du først kommer deg over den kneika, er det få ting som gir så fete sykkelopplevelser som å suse langt en smal, opptråkket sti i vinterlandskap. Og her er det spesielle – det trenger ikke være vinterlandskap i form av det reklamebildet du har sett for Kvikk Lunsj eller Swix Blå Extra.
For så lenge det er kaldt, kan vinteren være så dårlig den bare vil. Når sola steiker på dagtid og smelter snøen, og nattefrosten kommer, skjer det magiske ting. Der hvor turgåere har tråkket opp stier, blir disse stripene gjennom landskapet til knallhard snø, eller i mange tilfeller klink is.
Jeg har aldri kjørt rally før, men kan bare forestille meg at det må føles litt sånn. Kraftige lykter lyser opp skoen i et spotlys rett foran deg, og fartsfølelsen av å suse nedover den smale stien er helt vanvittig, selv om det neppe går så veldig fort. Det er det som gjør vintersykling så utrolig bra.
Stisykling om vinteren gir deg bokstavelig et ekstra bein å stå på, og bra er det. For når vi tar pauser på turen vår og jeg skal sette føttene ned, er det så glatt at det er vanskelig å stå oppreist.
Men piggene våre, de biter.
Føret er så raskt at Strava-filene er pepret med personlige rekorder etter hver tur, både opp og ned, uten at det har vært gjort noen forsøk. Og hadde det ikke vært for at det er så morsomt at tempoet går litt opp, hadde pulsen vært lavere. Når alle små crux, røtter og steiner jevnes ut går liksom alt så mye lettere.
– Iiiiiiiiiiiyyyha!
Gledesbrølene fra meg og Trond Vidar overdøver fresingen fra piggene. Terrenget vi sykler i nå er vanligvis så steinete og kupert at det ikke innbyr til sykling i det hele tatt i sommerhalvåret.
Men nå har noen gått her med sko, og antakelig luftet hunden og tråkket ned en berg- og dalbane av en sti. En sti som bare er her de månedene det er snø og vinter. Steinrøyser blir som vannsklier i badeland, og svingene er nesten doserte der de går over små forhøyninger i terrenget.
I én sving er det knallhard snø, men ikke hardere enn at piggene sitter som lim. I neste sving er isen nesten blå, og jeg må være lettere når jeg setter trykket i ytterpunktet av svingen. Hver eneste mikrobevegelse gir fullt utslag, og hele kroppen må være påkoblet når man sykler på sånt underlag.
– Vooohoooooo!
Det er den tredje stien for dagen vi sykler som jeg vanligvis ikke pleier å sykle fordi den er for kjip, med alt for grovt terreng. Men snøen og isen har fyllt ut hulrommene, og nå er den hur bra som hälst.
Flere high fives, flere knoker mot hverandre, og det eneste spørsmålet man må stille seg er nemlig det Trond Vidar spør meg om nå.
– En tur til?
