Hva er greia med sykling på sva?

– Hvor sykler vi nå da? spør jeg.
– Akkurat dit du vil! svarer Sture Pettersen.

Frikjøring på sykkel. Jeg har aldri tenkt tanken før, det er kanskje derfor jeg blir så overrasket. Foran meg er det flere kvadratkilometer med stein. Stein, stein og atter stein.
Noen ytterst få steder i Norge kan du finne noe så unikt. Skal du sykle svaberg kan du enten oppsøke din nærmeste kystlinje, og kanskje i beste fall finne noen små flekker å sykle på. Men hvis du vil sykle på svaberg, ikke bare tulle rundt på en flekk, er det i hovedsak to steder som er stempla som godkjent for dette i Norge. Det ene er i Telemark. Det andre finner du langt nord, utenfor Narvik.

Her er vi nå, jeg og Sture. Fenomenet Sture Pettersen har sykla mer i disse fjellene enn noen andre. Det er i hans gamle Transporter, også kjent som «Bikevan» vi durer opp fjellsiden. Motoren høres ut som et trøskeverk, og turtallet er skyhøyt. En gammel anleggsvei for å sette opp strømmaster snor seg opp den bratte fjellsiden i flere serpentinsvinger, helt innerst i Skjomdalen.

Vi kjører opp i skyene. Over alt er det blått rundt oss, men akkurat det fjellet vi skal opp, er dekket av tunge skyer. Vi parkerer i et drømmeland. Vi har forlatt tregrensa for lenge siden. Nå er det bare stein rundt oss. Steinformasjonene forsvinner i skyer og tåke.

Jeg blir litt rådvill der jeg står. Vanligvis parkerer vi bilen ved begynnelsen av en sti. Her er ingen sti. Bare stein, stein og atter stein. 600 meter over havet tråkker vi oss oppover fra parkeringsplassen, videre opp i skyene. Ingen sti, ingen merking. Heldigvis vet Sture hvilken retning vi skal i.

Vi bestemmer oss for å starte dagen med en pause, og se om tåka letter. Ut fra sekken drar vi matpakker og snickers. Vinden gir et kaldt og fuktig gufs, og vi prøver å finne le. Lettere sagt enn gjort på et svaberg. Til slutt finner vi en liten forsenkning i terrenget.

Så ser jeg det. Stein i skyene. Hæ? Stein i skyene? Jeg blir helt desorientert. Så dukker det opp mer stein i en glippe i tåka. Så en til. Og i løpet av bare få minutter virker det som om en støvsuger drar vekk alt som finnes av skyer og tåke. Tilbake ligger et blankskuret eventyrlandskap blottlagt. Stein nede. Stein oppe. Stein overalt. Og lang, langt der nede ser vi Skjomenfjorden.

Reinesfjellet er som et stort skjær, med dalfører på begge sider av seg. Sture forteller ivrig om alle rennene som man kan kjøre her på vinteren. Rundtind (1455), Gangnesaksla med den spektakulære renna som ender i fjæresteinene, Storriten (1498), Meraftesfjellet (1443) og Storsteinsfjellet (1894) er navn jeg får med meg før jeg ramler av lasset – jeg er fortapt i utsikten.

Jeg står bare og måper når han peker ut linjene i det som for meg er som bratte vegger, ikke skiterreng. En slags mager trøst er at vi ikke skal ned der med sykkel. Lite vet jeg om hvilket terreng som venter meg senere. 

Med skyenes fratreden kommer også sola fram, og temperaturen stiger betraktelig. Vinden løyer, skalljakkene ryker på vei oppover. Vi står på det vi tror er toppen. Det er dog vanskelig å peke ut noen topp. Det store sva-landskapet har flere formasjoner og høyder, og jeg blir helt desorientert.

– Hvor sykler vi nå da, spør jeg Sture
– Akkurat dit du vil!

Det var altså svaret jeg fikk. Det gir mening, men det er et svar som er litt vanskelig å forholde seg til. Vanligvis kan man velge mellom stien til høyre eller venstre, men her kan jeg faktisk sykle hvor jeg vil. Ingen sti. Sture blir sikkert lei nølingen min, og han setter utfor.

En ting er å leke seg på sti. Her leker vi uten sti. Hele synsfeltet mitt er dekket av granitt, og jeg må planlegge nye valg hele tiden. Små kurver, slipte doseringer og hopp er formet i terrenget. Dekkene sitter som lim på underlaget. Noen steder renner tynne striper av vann, og jeg får et par skumle påminnelser om at limet ikke er vannfast.

Kun avbrutt av en pause ved et av de mange tjernene i steinmassivet tar vi oss videre over ryggen på fjellet, mot Reinnesfjellet som tårner seg opp som en avslutning. 

Jeg må ta meg kraftig sammen på toppen av det store massivet. Fra Reinnesfjellet, 802 meter over havet er det bare én vei ned, og den er bratt. Plutselig går det opp for meg hvorfor Sture sa at denne turen må tas i finvær og når det er tørt. Svaberget er stupbratt, og dekket med svarte alger.

Nå har jeg bare to alternativer.

1: Ta meg sammen og slippe meg utfor.
2. Sykle hele veien tilbake, og trille asfalten ned igjen fra fjellet. Makan.

Det får være grenser. Det blir alternativ 1. Det er så bratt at sekken sklir opp i nakken når jeg slipper meg utfor. Men selv om sekken presser, har jeg bare én ting i hodet; det jeg prøver å forklare nybegynnere når jeg er på tur; fordele bremsekraften 60/40 på bakbrems/frambrems. Dog her må jeg forholde meg mer til 80/20. Går jeg over styret her, er det så bratt at det kommer til å ta lang tid før jeg slutter å ramle ned fjellsiden. Overflaten er bare panserhard, ru granitt. Den seige gummien i dekkene mine gir en knitrende, borrelåsaktig lyd mot det tørre underlaget.

Vel nedenfor det bratte henget må jeg stoppe og hente meg inn. Nå er det ikke sekken, hjertet som dytter, det er oppe i halsen.
Jeg trenger noen minutter på å roe meg. Så er det bare å slippe seg løs igjen. Sette akkurat hvor store eller små svinger jeg vil. Jeg har flere kvadratkilometer med stein å leke meg på. Formasjonene lar meg hoppe, dra en manual, leke meg videre fra høydepunkt til høydepunkt.

Men gode ting må ta slutt, også granitten på Reinesfjellet. I bunnen av det store steinflaket blir vi dratt mot en sti. Som i bunnen av ei stor renne har vi ingen annen utgang.

Jord!
Og røtter!
Og mer jord!

Jeg er overlykkelig over å endelig ha noe normalt underlag under hjulene igjen. Men akkurat som granitten er stien rask. Den duver bare konstant nedover, ingenting holder igjen annet enn min egen trygghetsfølelse.

Og jeg kjenner igjen denne følelsen. Følelsen man får i fingrene når bremseskivene går varme, bremsevæsken utvider seg, og bremseeffekten sakte men sikkert avtar. Det gjør ingenting. Jeg må uansett ha en pause. Overkroppen min er helt gåen av å holde i styret. Jeg tar en pause, og lar kroppen komme til hektene, og bremseskivene får kjølt seg ned.

Der nede venter sjøen, bilen, og en dobbel baconcheeseburger på benser'n.

Ved utgangen av stien venter Sture med et stort glis.

– Nå hva synes du om svasykling?