Denne saken stod først på trykk i Terrengsykkel 49, 2014.
– Vi må slutte å late som om det ikke er en konflikt mellom turgåere og stisyklister her i landet. Det er dessverre mange turgåere og bærplukkere som hater sykling på stiene. Og det er dessverre en del stisyklister som har null respekt for at de må vise hensyn. Vi kan enten akseptere at det er slik, eller bygge opp alternativer i de mest brukte områdene. Egne stier, bygget eller tilpasset for sykling, der syklistene har rangen. Jeg tror dette kommer til å bli den eneste veien ut av dagens situasjon.
Det er Jan Fasting fra Arendal som snakker. Den erfarne veilederen i friluftsliv elsker stisykling, og har oppsøkt utallige skoger og fjellområder på to hjul. Han er kanskje mest kjent for å ha utviklet 71 Grader Nord-konseptet, men står også bak to av Norges svært få spesialbygde stinettverk for terrengsyklister: Tungvektern i Arendal og området rundt Canvas Hotel i Nissedal.
– Vi kan selvsagt fortsette å snakke om holdningsskapende arbeid blant stisyklister. Men vi er blitt for mange. Stisykkelkulturens særtrekk er jo at den er uorganisert, mangfoldig og spontan. Vi kan ikke oppdra alle disse syklistene, men vi kan bygge eller tilrettelegge egne stier og områder der de ikke trenger å bremse for turgåere i ett sett. Da velger de fleste å sykle der i stedet, fordi det er morsommere.
Dette er ikke noe populært standpunkt i et land der friluftslivet betyr mye og allemannsretten er en nasjonal stolthet. Til nå er det stort sett bare stisyklingens kritikere som har ytret dette offentlig. De som ser på stisyklistene som et forstyrrende fremmedelement på turstiene i skoger og fjell, og mener slitasjen ødelegger stiene.
Det er bare 25 år siden norske stisyklister begynte å bli lagt merke til. I mange år var de bare en ørliten minoritet på markastiene. De aller fleste syklistene holdt seg til grusveiene, men stisyklistene tok i bruk nye og mer kapable sykler, skreddersydd for alle som ville ha mer moro, større utfordringer og gjerne mindre folk rundt seg.
De siste åtte-ti årene har stisykling vokst til å bli en utbredt aktivitet i Norge. Og veksten blir lagt merke til. Ikke minst blant dem som vokste opp i en tid der turgåerne hadde skogen helt for seg selv.
Konfliktene mellom turgåere og syklister dukker opp med jevne mellomrom, og kommer neppe til å forsvinne. Et vått klima og høy trafikk i bynære skogsområder gjør at syklistene setter spor som synes. I fjor foreslo Fylkesmannen i Oslo og Akershus forbud mot stisykling i fire områder av Oslomarka, men la bort forslaget etter massiv motstand. Verneforskriftene for nasjonalparkene fikk for noen år siden inn et generelt forbud mot sykling på stiene. I Bergen er stisykling forlengst forbudt på en rekke populære stier på det enklest tilgjengelige byfjellet, Fløyen. I Tromsø har det tidligere vært konflikter rundt terrengsykling på Fløyfjellet, men der ønsker de nå å forebygge dette ved å forbedre en av de populære stiene for syklister.
Oslo har landets klart største stisyklingsmiljø. Her har lokallaget av Norsk Organisasjon for Terrengsykling (NOTS) fått 600 000 kroner for å bygge en ny sti ved Skullerud i Østmarka, skreddersydd for stisykling. Målet er å avlaste eksisterende, blåmerkete turstier. Er dette framtidas løsning på konfliktene?
En bredt sammensatt arbeidsgruppe i regi av Oslo og Omland Friluftsråd oppfordrer nå kommunen til å bygge «noen få og enkle tilrettelagte traseer for stisykling i nærmarka. […] En slik løsning mener gruppa vil tiltrekke seg stisyklistene og være med å skape et miljø blant brukerne, og redusere bruken i andre områder».
I rapporten arbeidsgruppen la fram i januar ønsker Østmarkas Venner og Naturvernforbundet at syklistene skal avstå fra å sykle på de mest brukte blåstiene, mens DNT mener syklister bør anbefales å ikke bruke enkelte stier som er spesielt utsatt for skader. Alle støtter byggingen av en egen sti for terrengsyklister.
Hva betyr egne løyper for norske stisyklister? Er det et framskritt eller en falitterklæring? Vi tok runden blant de som sykler selv, og de som forsker på naturbruk og stiopplevelser. Hva mener de?
– En løsning som er nødt til å komme, mener naturforskeren Bjørn Petter Kaltenborn, som selv er hundekjører og vant til å måtte holde seg i egne, avgrensede løyper.
– En løsning som kan være smart i pressområder, selv om argumentene om at stisyklister ødelegger naturen ikke holder mål, mener Anette Bischoff, som har tatt doktorgraden på stibruk.
– En løsning som må unngås, og som ødelegger for videre dialog, mener stifinneren Vidar Bronken Gundersen, som håper syklistene snart slutter å sykle i stim på de mest bruke stiene.
– En løsning som kan fungere godt, og som forlengst er blitt nødvendig i andre land, mener enduroritt-sjef Rufus Preiss, som peker på hjemlandet England som et eksempel.
– En løsning som jeg ikke vil ha. Alle markabrukere bør tåle andre måter å ferdes på enn den de selv foretrekker, sier miljøverneren Arild Hermstad, som er styreleder i Syklistenes Landsforening.
– En løsning som kan fungere som alternativ, så lenge det ikke betyr restriksjoner andre steder, mener NOTS-leder Øyvind Rørslett, som nå planlegger Oslomarkas første spesialbygde sykkelsti.
– En løsning som jeg ikke har sans for, sier forfatter, markaelsker og stisyklist Erlend Loe, som foretrekker at folkeskikken fortsatt skal gjelde.
Norske stisyklister er vant til å kunne sykle hvor de vil, når de vil. Er den tiden snart forbi? Les hva Anette Bischoff som har tatt doktorgrad om stier har å si om den saken.
Er du klar for en stitur fra argument til argument? Hva mener for eksempel Anette Bischoff om at argumentene om slitasje på naturen ikke holder mål?
Bischoff leder Institutt for idrett og friluftsfag ved Høgskolen i Telemark, og avsluttet i 2012 doktorgradsprosjektet «Mellom meg og det andre er det stier. En avhandling om stier, mennesker og naturopplevelse». Her analyserer hun turstien som fenomen og hvordan tilrettelegging av stien skaper grunnlaget for menneskets relasjon til naturen. Hun analyserer ulike typer stier – både de brede, planerte og tilrettelagte – og de gamle, smale sporene gjennom lyngen.
– Jeg ser mange som argumenterer med at stisykling ødelegger stien og naturen, men det oppfatter jeg som vikarierende argumenter. De handler nok mer om tradisjoner, vaner og verdier enn om fakta. Alle som ferdes i naturen lager spor, og ubevisst aksepterer mange den typen spor de er vokst opp med og dermed vant til, enten det er blåmaling på trærne eller brede skiløyper som krever hogst og preppemaskiner. Jeg savner nyanser og selvrefleksjon i disse debattene. Vi må la være å bli så forbasket krakilske.
– Men for mange handler jo dette om hensynet til naturen, som de vil verne mot ødeleggende ferdsel. Da er det kanskje ikke rart at det blir mye følelser i sving?
– Da er mitt spørsmål: Hva er å ødelegge? Hvilken natur skal vi ta vare på? Den som vi hadde på 1800-tallet? Den som vi hadde på 1950-tallet? Sporene etter syklister er der, og viser at noen har vært intenst involvert i naturen og hatt det moro der ute. Vi har ikke forskning som kan dokumentere at sporene ødelegger naturen. Alle spor etter friluftsliv er uttrykk for tradisjoner knyttet til en bestemt tid eller kultur. Friluftslivet har sett mange slike brudd og konflikter gjennom historien. Det tar svært lang tid å sosialisere nye former og aktiviteter. Selv mente jeg for eksempel, tilbake i 1993, at snowboard ikke hadde noe med friluftsliv å gjøre.
– Hvorfor?
– Jeg vokste opp med treski og hjemmesydd ryggsekk, og de pietistiske verdiene satt godt fast i mitt forhold til naturen. Så kom det en ny aktivitet som jeg ikke kjente mye til, med en råere, mer leken og opprørsk motkultur. Den brøt med mainstreamen jeg selv var en del av, som lærer i friluftsliv. I ettertid ser jeg at vi brukte vikarierende argumenter. Vi snakket om økt skredfare og så videre, men hadde ikke grunnlag for å hevde det. Gradvis måtte jeg innse at jeg tok feil. Vi må akseptere at det er mange måter å drive friluftsliv på, og det ene er ikke bedre enn det andre. Friluftslivet kan ikke defineres som et sett med bestemte aktiviteter. Friluftslivet er bare et uttrykk for våre holdninger og vår relasjon til naturen.
– Hva tenker du da om å bygge egne stier for terrengsyklister, slik vi ser i flere andre land?
– Jeg tenker at i Norge vil dette som oftest være et villspor, men det finnes ikke ett enkelt svar her. I områder hvor svært mange sykler og går på samme sted, vil vi nok tjene på å lage egne stier. De fleste steder bør vi heller ta ansvar for å fungere sammen. Det er stier nok til alle her i landet! Dette handler mer om hvordan vi behandler hverandre.
Norske stisyklister er vant til å kunne sykle hvor de vil, når de vil. Er den tiden snart forbi? Vidar Gundersen er ivrig stisyklist, og har interesse for blåstier over gjennomsnittet. Les hvorfor stisyklister bør bli flinkere til å prøve nye stier.
Vidar Bronken Gundersen er lei av å sykle der svært mange sykler eller går. Den erfarne stisyklisten fra Asker har siden 2007 syklet og kartlagt samtlige blåmerkede stier i hele Oslomarka, for å sørge for at alle er enkle å finne på det digitale kartverket OpenStreetMap. Nå er han i gang med å sykle og gå de eldgamle ferdselsveiene som krysser marka. Alt for å dokumentere mulighetene som finnes utenom rushtrafikken nær markagrensa.
– Min tese er at moderne friluftsaktiviteter øker i de bynære randsonene, mens bruken lengre innover i marka er synkende. Der er det gjengroing av stier som er problemet. Noe som igjen øker presset på randsonene, sier Gundersen. Han har engasjert seg for stisykling og markakultur gjennom verv både i NOTS og Den Norske Turistforening, men har ingen tro på egne stier for terrengsyklistene.
– Det er for tidlig å dele marka mellom ulike brukergrupper, når ikke engang enkle, alternative løsninger er prøvd ut. Mye kan løses hvis syklistene ikke sykler i flokk på de samme, hardt belastede stiene – men oppsøker flere alternativer og oftere velger stier som ligger lengre unna de mest brukte områdene. Marka er full av muligheter.
– Hva tror du er grunnen til at de fleste likevel ikke gjør det?
– For å sette det på spissen: Terrengsykkelmiljøet kryr av travle småbarnsfedre med en bitte liten tidsenhet til overs, som de vil utnytte så godt de kan på stisykkelen. De velger derfor en populær sti som de vet er morsom, og som ligger nærmest mulig – slik at tiden ikke kastes bort på transport. På denne stien møter de godt voksne turgåere som ikke lenger er i form til å gå særlig langt, men som fortsatt ønsker å nyte skogens ro. Det er vel der – i noen utvalgte, bynære randsoner – at dette slaget står. Samtidig er det enorme områder lengre inn med plass til alle. Der er det også verneområder der sykling er forbudt. Men der ser jeg sjelden turgåere, selv om de kan være der i fred.
– Hvorfor har du ikke tro på sonedeling, selv ikke i den pressede randsonen?
– Jeg liker ikke løsninger som gjør at noen kan si «du har ingen rett til å være her» ute i naturen. Det ødelegger muligheten for dialog og fredeligere løsninger. Et annet poeng er at svært mange verken leser kart, forskrifter eller skilter nøye, og ikke vil få med seg hvilke stier som er tiltenkt hvilke brukere. Dermed risikerer vi bare flere provokasjoner og økt konflikt blant de som misforstår opplegget i begge leire.
– Og hvis en slik ordning kommer uansett?
– Vel, hvis vi terrengsyklister virkelig mister retten til å sykle fritt på stiene i randsonen, er det vel lønn som fortjent. Da har vi ikke vært flinke nok til å bruke større deler av marka, og da har vi åpenbart heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til andre brukergrupper.
Øyvind Rørslett er lokallagsleder i NOTS Oslo og omegn, medlem i arbeidsgruppa for sykling i Østmarka og styremedlem i Friluftsrådet. Han ser på den kommende terrengsykkelstien ved Skullerud som en milepæl for terrengsyklistene.
– Stisykling i de mest brukte markaområdene er et tema der vi trenger tid for å komme fram til gode løsninger. Det finnes ikke noen enkle løsninger her, men vi må prøve ulike retninger. Derfor har jeg stor tro på en egen, dedikert stitrasé som er bygget for å skape maksimal sykkelglede. Den vil da bli et naturlig og morsommere alternativ til de mest belastede blåstiene i nærheten. Målet er at vi unngår forbud og reguleringer, ved at syklistene selv velger det alternativet de liker best akkurat der, sier Rørslett.
NOTS og samarbeidspartnerne i sykkelklubben Frøy har ennå ikke landet på hvor den nye traséen skal bygges, eller når arbeidet starter. Målet er å komme i gang i løpet av denne sommeren.
– Allemannsretten i friluftsloven gir rett til sykling på stier og veier i Marka. Slik vil vi at det skal være også i framtida. Vi er for flerbruk, samarbeid og tilrettelegging i marka – men sier nei til restriksjoner og reguleringer av terrengsykling, understreker Rørslett.
– Men vil ikke en sonedeling med egne, anbefalte stier gjøre det enklere å stoppe sykling andre steder – siden stisyklistene nå har fått «sine» stier og bør holde seg der?
– Vi ser en så tydelig og bred støtte mot forslagene om å forby sykling i marka, at jeg ikke ser dette som et problem. Bruken av marka, også terrengsykling, skal bygge på det frie friluftslivet der den enkelte bruker må ta ansvar, vise hensyn og velge hvordan og hvor man skal ferdes for å skape minst mulig ulempe og skade. Vi har alle naturen og den frie ferdselen til låns. Det påligger den enkelte terrengsyklist et stort ansvar å sykle med vett, og la de bløteste stiene eller nypreppa skiløypene ligge ubrukt. Dersom brukerkonfliktene og støy i media skulle ta seg opp igjen, vet vi at forslagene om å begrense terrengsykling kan komme tilbake.
I Østmarka i Oslo har særlig debatten om trasévalgene til Terrengsykkelrittet vært omdiskutert, med Østmarkas Venner blant de fremste kritikerne av sporene etter noen hundre syklister kjemper om å være raskest. NOTS mener dialog om rutevalg, samt klopping, drenering og steinsetting er veien å gå her.
Rufus Preiss i Kragerø leder en langt mindre synlig konkurransegren i Norge, som daglig leder og seriekoordinator for 80Twenty Enduro Series. Den rally-inspirerte konkurranseformen med flere transport- og fartsetapper på stier i skog og fjell er en raskt voksende gren i Europa. Her hjemme er det fortsatt undergrunnspreg og grasrotkultur som omgir de fem endurorittene som denne sommeren foregår i Oslo, Nesbyen, Søndre Land, Sogndal og Drammen.
Men Preiss skulle gjerne sett at de kunne boltre seg på dedikerte stisykkelløyper, og har ikke noe i mot å skille syklister fra turgåere på denne måten.
– Vi liker fart og flyt, men turgåerne liker ikke raske passeringer på stien. Derfor bremser vi ned, og ødelegger heller flyten. I dag er dette eneste løsning. Hadde vi hatt egne stier og reguleringer i de mest brukte områdene, ville det vært bedre for alle, mener Rufus Preiss.
Han var en sentral del av freeride-miljøet som vokste fram i Frognerseteren mot slutten av 1990-tallet, og opplevde tidlig diskusjoner om stibruk.
– Det var ikke så mye konflikter som folk vil ha det til, men det var jo en grunn til at jeg etterhvert oppsøkte Hafjell for å sykle utfor der – uten å måtte bekymre meg om det står noen rett bak neste sving. Jeg er oppvokst i England, og der har vi jo lenge delt inn landskap og stier og regulert hvor du kan ri med hest, hvor du kan sykle og hvor du kan kjøre motorsykkel, for eksempel. Dette er ikke noe å frykte, slik jeg ser det. Det vil jo aldri bli forbudt å sykle sti her i landet, selv om vi regulerer de bynære stedene for å hindre uhell og konflikter. Med litt tilpassing og bygging vil vi heller kunne få morsommere nedkjøringer, der vi i dag ikke tør å gjøre noe med hindringene.
Bjørn Petter Kaltenborn fra Lillehammer er vant til å måtte holde seg unna fra løypene der folk flest går. Som hundekjører reiser han til Gausdal for å nyte turer i egne, scooterpreparerte løyper – for å unngå kollisjoner med andre turfolk. I kommunedelplanen står det svart på hvitt at disse er forbeholdt hundespann.
Men når Kaltenborn snakker om naturbruk, uttaler han seg primært som forsker ved Norsk Institutt for Naturforskning. Der er han seniorforsker med doktorgrad i geografi. I mer enn 20 år har han forsket på ressursforvaltning og problemstillinger mellom menneske og miljø.
– Her i Norge skal vi helst ikke regulere noen ting ute i naturen, men jeg tror at aktiv tilrettelegging og mer differensiering er noe som uansett vil komme i de mest brukte naturområdene framover.
– Hvorfor?
– Vi har en mye mer allsidig fritidsbruk av nærmarka i dag, men lever fortsatt med 1960-tallets forståelse av hvordan naturen skal forvaltes. Derfor ser vi også at det ofte argumenteres med uheldig effekt på vegetasjon og dyreliv når nye aktiviteter kommer. Disse er sjelden dokumentert, men bunner i ubehaget ved det nye og ukjente, det som ikke hører hjemme akkurat her. Terrengsykler lager litt søle og spor på stiene, men det er bagateller i det store bildet. Marka er jo full av små og store stier som er gjørmete og grisete – uten at en sjel har syklet der.
– Hvorfor mener du da at det er en god idé å skille syklister og gående?
– Fordi alle brukere av naturen må tilpasse seg flere grupper i tida som kommer. Noe av det fine med naturen er å være fri, men i områdene hvor mange skal drive helt ulike aktiviteter samtidig, på samme sted, er det dømt til å bli konflikter. Da er det smart å skille de uforenlige aktivitetene, slik de har gjort i mange år i USA. Men her i Norge sitter det langt inne. Selv om vi har store områder litt lengre unna trafikken, der det alltid vil være stor frihet til å gjøre hva du vil uten motor. Vi må bare venne oss til tanken på at alt ikke vil være tilgjengelig overalt og hele tiden.
Erlend Loe liker ikke den tanken.
Han ruller sin fulldempede Gary Fisher 29er over frostkalde stier nær Ankerveien i Nordmarka. Like ved begynner stien som er så mye brukt av byens terrengsyklister at den går under navnet E6. Men nå er det helt, helt stille her. Akkurat slik forfatteren, filmarbeideren og syklisten liker å ha det.
– For meg er sykling en ensom ting og jeg liker at det er det. Jeg har to modus. Enten er jeg ute med familien og da gjelder som regel skogsveiene, og av og til enkelte enkle stier. Eller så er jeg alene. Det er kun sjelden at jeg sykler med andre. Jeg er ikke en del av en sykkelgjeng. For meg handler det om å være ute og leke med balanse og styrke. Jeg sykler inn i marka for å bade. Jeg har med pc-en i sekken og setter meg på ei hytte. Eller jeg peiser inn til Kikut for å bli svett. Men det siste syns jeg er kjedeligere enn å sykle sti.
Morgenlyset siger inn mellom høye graner. Erlend Loe er på vei til jobb. Han forbereder en filmvisning på et seminar om bysykling, og skal filme sin ferd fra skogen og ned til sentrum. Han fikler med et actionkamera som han lånte av sønnen i morges, fester det til styret, sjekker vinkelen.
– Har du opplevd negative reaksjoner når du sykler sti?
– Jeg har opplevd irriterte blikk, og kanskje også noen redde rop, men jeg er ganske hensynsfull når jeg sykler i skogen, nettopp for ikke å gjøre meg og andre syklister upopulære. Dessuten sykler jeg stort sett på stier hvor det går lite folk, og er lite opptatt av fart. Får mer kick av balanse, av å prøve å forsere stier uten å være nedi med foten og den slags.
– Hva tenker du om løsninger som handler om å dele inn marka i egne soner for syklister, eller at det bygges egne stier for stisykling?
– Det syns jeg ikke noe om. Tanken på begrensninger i steder og eller tidspunkter rimer ikke med min naturoppfattelse. For å unngå slike forslag, må vi vise hensyn.
– Ser du noen gode løsninger?
– Jeg tenker at syklister godt kan forsøke å unngå de tettest befolkede områdene i helgene. I så fall vil mye være gjort når det gjelder vårt renomé. Hvis man vil sykle fra Sognsvann til Ullevålseter fins det flere alternative ruter hvor man møter svært få mennesker. Man kan også unngå å komme rundt en sving i voldsom fart, spesielt på stier og veier hvor det er grunn til å tro at det vil komme vandrere.
Loe betrakter en blåmalt trestamme langs stien. Oslomarkas velkjente merke for turstier til sommerbruk.
– Det fins mange måter å bruke marka på. Skiløpere, joggere, vandrere, syklister, mystikere, fiskere. Skogene rundt Oslo bør være store nok for alle. Men når det er sagt syns jeg også det er greit å hevde sin rett, så lenge det gjøres med en viss taktfullhet. En del reagerer negativt på syklister fordi de har bestemt seg for å reagere negativt på syklister. Dem har jeg ingen sympati for.
Tilbake i Østmarka møter jeg Arild Hermstad. Mangeårig leder i miljøorganisasjonen Framtiden i Våre Hender, kjent samfunnsdebattant og ikke minst: Nyvalgt styreleder i Syklistenes Landsforening og en lidenskapelig stisyklist. Det er bare noen minutter siden han syklet hjemmefra. Hermstad bor tett på markagrensa, elsker stiene i Østmarka og følger debatten om stibruk med en viss gremmelse.
– Er inndeling av nærmarka i soner veien å gå? Bør vi satse på egne sykkelparker og spesialbygde stier/løyper for å forebygge konflikter?
– Nei, det synes jeg ikke, sier Hermstad. Han mener at elementær folkeskikk er den beste løsningen.
– Marka-syklister har ulike behov. Noen av oss liker å tråkke langt inn i skauen og bærer gjerne sykkelen over stokk og stein der det trengs. Andre liker kortere turer og større fart. Poenget er at vi opptrer med respekt og raushet overfor hverandre, syklister, turgåere og bærplukkere. Det fins selvsagt brautende syklister, akkurat som det fins brautende skiløpere og hundeeiere. Men det store flertallet lever i dag godt sammen gjennom å følge god folkeskikk.
– Men ikke alle gjør det?
– Nei, og de teiteste syklistene i marka er de som trener til neste ritt på tider da skogsveiene er fulle av turgåere. Disse syklistene er heldigvis få, men de viser mangel på sunt vett når de raser avgårde slik. Det bør noen fortelle dem.
– Møter du mange sykkelskeptikere i marka? Ser du mange stygge spor som du selv reagerer på?
– Stemningen på stiene der jeg ferdes i Østmarka er god, selv om jeg opplever at enkelte gående ikke er direkte begeistret. Desto viktigere er det at jeg som stisyklist demper farten og roper «hei». Det mottas alltid med et hyggelig «hei» tilbake. En gjeng av oss, 8-10 syklister, kan på en sti flere ganger passere de samme joggerne. Likevel vanker det godartete kommentarer begge veier. Det er trivelig.
– Men hva med de stygge sporene, som ofte er stridens kjerne?
– Sykkelen setter spor i marka, men jeg har knapt sett stygge eller farlige inngrep. Bruk av vett og syklistenes bidrag til klopping over våtmark hjelper. Dessuten: Terrengløp gir også sår i naturen, og skiløyper gir inngrep når de anlegges og i tillegg utslipp og støy når de prepareres. Jeg synes at markabrukere bør tåle andre måter å ferdes på enn den de selv foretrekker. Også jeg, med klikkpedaler og hjelm, kan kjenne skogens ro og se orrhaner, beverhytter og rådyr, så vel som nydelige solnedganger. Er det mindre verdt enn det andre opplever til fots eller med ski på beina?
I Arendal gjør Jan Fasting seg klar til en ny sommersesong i Tungvektern, stien som Arendal Singletrack bygget i fjor med støtte fra Gjensidigestiftelsen. Resultatet ble Norges første bynære stipark. Fasting gleder seg til å bygge nye muligheter for lek og moro, i et område der kommunen har gitt dem full frihet.
– Det fine med stier som bygges for sykling, er at vi legger dem slik at våtmark skånes og sårbare biotoper skjermes. Det er en vinn-vinn-situasjon, mener Fasting.
Han har byggeutstyret klart for årets nye innsats.
– Vi har allerede 8 kilometer sti, og ved å koble sammen sløyfer får vi muligheten til å legge opp en 16 kilometer lang runde med rendyrket stisykling. Dette er jo noe av det som skiller oss fra de som går tur – vi skal jo ingen steder. Vi vil bare holde på og ha flyt i en time og tre kvarter, hvis det er så lenge vi har fått bleiefri.
