Dette tror han blir det viktigste for NOTS i årene som kommer

Moland har akkurat takket av som styreleder i NOTS. Vervet har han hatt i tre år, og han var nestleder før den tid.  Nå er det Roy Ripe som har tatt over som styreleder.

Organisasjonen har 20-års jubileum i 2024. 

En av de største kampene NOTS har måttet ta de siste årene, handler om nettopp skogen hvor intervjuet gjøres: Østmarka i Oslo, og Nasjonalparken. 

– Hvor nære var vi å få et sykkelforbud her?

– Det er veldig vanskelig å si altså. Vi vet jo ikke hvor nære vi var. Men det er jo et faktum at i det første verneforslaget, stod det noe sånt som at det bare skulle være lov å sykle på eksisterende veier og på utvalgte stier avmerket på kart. Og det var da stier som man skulle på en måte sette seg ned rundt et bord med kart og peke ut, var inntrykket vi fikk. Det var mye knyttet til både frykt for brukerkonflikter og at sykling skulle påføre mye slitasje. Og ikke tillatt med el-sykling på stier.

NOTS, og flere sykkelklubber mobiliserte. 

Det ble satt ned en egen arbeidsgruppe i organisasjonen for nasjonalparken, hvor sentrale personer fra vernegruppa bidro. Moland forteller at de hadde et hovedmål: 

– Vi satte inn støtet der ganske fort for å få snudd prinsippet til å heller være sånn at det skal være tillatt å sykle, med mindre det er spesifikke unntak. Disse unntakene måtte i tilfelle være forankret i et solid kunnskapsgrunnlag. Den prinsipielle tenkningen frontet vi ganske tydelig. Altså at restriksjonene burde begrunnes. Det var egentlig relativt fort gehør for det. Hadde vi ikke vært «på» i den fasen der, da hadde det nok blitt sånn. Men vi skal ikke ta den æren alene, sier Moland. 

Både sykkelklubber og andre friluftsorganisasjoner ga sammen med NOTS uttrykk for at stisykling burde være tillatt.

– Av og til må vi finne oss i å vike 

Prosessen pågikk over flere måneder. 

Det var dialogmøter og høringsrunder. NOTS sørget for å være koblet på hele veien. 

– Hvor høy temperatur var det i NOTS når dette stod på?

– I perioder så var det daglig jobb med dette for oss i prosjektgruppa, og det var jeg som førte høringsuttalelser i penna, med bidrag fra mange i NOTS-systemet. Hver gang det ble publisert noe nytt i saken, så var det jo selvfølgelig noen som hadde en eller annen reaksjon på det. Og så måtte vi tenke litt gjennom det, og kommentere når det var behov for det. 

Les også

En tur i den nye nasjonalparken

Klart vi måtte teste det.

Selv om det var mye jobb, er det én ting Moland spesielt merket seg gjennom prosessen. 

– Frykten for at det liksom skulle være sånn at enkelte organisasjoner som var grunnleggende skeptiske til alt som er nytt, som skulle diktere dette her… at de nærmest hadde nøkkelkort inntil Statsforvalteren og passordet til PC-en, det stemte ikke. Heldigvis. Og inntrykket vi fikk i kontakt med Statsforvalteren , er at det er seriøse folk. De driver ikke med tøys.

– I det store bildet, er kampen for retten til å sykle i terrenget over nå?

– Nei, den er ikke det. Vi må ikke ta det som en selvfølge. Det er et veldig fokus på naturvern. Og det skal vi selvsagt være med på. Naturvern er viktig, og mange av stivettreglene våre handler jo om å ta hensyn til naturen. Men det betyr jo ikke at man skal kaste ungen ut med badevannet. Naturvern betyr ikke at alle de som bruker naturen skal flytte ut. Altså, vern gjennom bruk, tenker jeg. 

En av vernesakene som har fått mest nasjonal oppmerksomhet den siste tiden, er Hardangervidda og presset på villreinen. 

– Den saken synliggjør jo et dilemma. Vi skal være forsiktig med å ture fram og hevde vårt rett til å sykle akkurat hvor vi vil. Da tror jeg vi fort gjør oss selv en bjørnetjeneste. Vi kan bli sett på som useriøse og lite hensynsfulle. Av og til så vil det være hensyn som er helt legitime å ta, og som kanskje er større enn akkurat rekreasjonssyklingen vi driver med der og da. Nå sier ikke jeg at det gjelder Hardangerviddasaken, den kjenner jeg ikke godt nok i detalj. Men i prinsippet så tenker jeg at vi må av og til finne oss i å vike. Men nå må du ikke gjøre det til overskriften i dette intervjuet, sier han og ler. 

Elsykkel, den nye stisykkelen?

Selv om NOTS skal være en samlende organisasjon for terrengsyklister, har det vært delte meninger om hvordan elsykkelens inntog og eksistens skal håndteres. 

– Er NOTS for alle terrengsyklister? 

– Folk har sterke meninger om det. Det så vi jo for noen år siden da vi hadde den diskusjonen opp imot et årsmøte, i forbindelse med et forslag til en vedtektsendring. Da vedtok vi at vi skal være en organisasjon for alle. Og det tror jeg er helt riktig. Igjen, se på arbeidet med nasjonalparken. Da jobbet vi ut fra en tankegang om at man må behandle det likt, og at det skal være særlig gode grunner for å forskjellsbehandle. Og jeg ser ikke at det er foreligger så saklige grunner til å ikke akseptere elsykling. Elsykling er den nye formen for stisykling, tror jeg.

– Jeg tror rett og slett det handler om å oppføre seg ordentlig. Det er jo ikke sånn at fordi du har en elsykkel så kommer du dundrende ned eller opp. Du må bruke hodet når du sykler uansett. Du må være klar over at her kan det både være dyr og folk som du møter rundt en blind sving.Og da må du ta hensyn til det uansett hva du sykler på. Og gjør du det så tenker jeg at da spiller det ingen rolle. Det finnes viktigere ting på en måte. Jeg ser ikke noen grunn til at en elsykkel nødvendigvis utgjør en større trussel enn en analog sykkel, verken mot andre stisyklister, turgåere eller mot naturen. Så fremt man bruker den riktig.

Les også

Slik kjemper de for retten til å sykle på norske stier

Ukentlig får Simen Filseth i e-poster med innhold som potensielt kan innskrenke terrengsyklisters rettigheter. Slik kjemper NOTS for retten til å sykle på norske stier.

Medlemsparadokset og framtidens syklister

Et tilbakevendende problem for NOTS har vært medlemstallet. 

Til tross for at det selges flere stisykler i Norge enn noen gang før, har medlemstallet holdt seg stabilt - og lavt. 

– Jeg tror vi har mye å gå på, og en jobb å gjøre når det gjelder å synliggjøre oss, og hvorfor vi er her. Og for å rekruttere flere, både medlemmer og til styrearbeid. Mange sykler jo alene, og mange er jo fornøyd med å kunne sykle alene. Og tenker ikke på at ved å være stisyklist er de også en del av et fellesskap og står i en litt større sammenheng. Og da ser de kanskje ikke behovet for NOTS heller. Så det kan jo selvfølgelig være en grunn, sier Moland.

– Men vi har noen tanker fremover for hvordan vi skal klare å snakke mer direkte til den yngre garde.

– En vakker dag så skal jo ikke jeg sykle mer.

Og da kommer det noen andre som skal sykle i stedet. Vi bør få dem med. Det nærmeste vi har av tiltak der er jo at det er billig å være medlem som junior. Men det hjelper jo ikke det, så lenge de ikke skjønner hvorfor, eller vet om oss. Vi har noen greier på gang der for å se om vi klarer å få til noe.

Stipolitikk eller stibygging? 

Skal man sykle med eller uten motor, er et av spørsmålene som har engasjert medlemmene de siste årene. 

Og mens stadig flere aktører, både kommersielle og ideelle, bygger stier, har det reist seg en diskusjon om hva NOTS helst bør drive med. Bygge stier, eller kjempe for retten til å sykle som sådan? 

– Skal NOTS drive mest med vernearbeid eller stibygging? 

– Jeg tenker vi kan ha flere tanker i hodet samtidig,og vi kan drive med flere ting samtidig. Så vil det være behovene i lokalmiljøet eller lokalområdet som styrer hvor man setter inn støtet. Noen plasser er det viktigst å styrke stiene og gjøre dem motstandsdyktig både mot intensivert bruk og intensivert vær. Andre plasser vil det være arbeid opp mot myndigheter og samarbeidet med andre organisasjoner som vil være viktig.

NOTS har tidligere arrangert stibyggerkurs flere steder i landet.

Men de siste årene har det vært liten interesse for det, forteller Moland. 

– Jeg vet ikke om det er et uttrykk for at det ligger litt lengre ned i bevisstheten til folk. Men jeg tenker det er en balanse mellom å drive med fysisk arbeid ute, og det å pleie forholdet til andre brukergrupper. Vi får rundt 4-5 mailer i uka fra Statsforvalterne med oppstart av verneprosesser. Stort sett går det bra, og veldig mange plasser innebærer verneforslaget at det skal være tillatt å sykle på eksisterende stier. Men det er all grunn til å være på ballen. 

Gir seg ikke

– Hva skal du gjøre nå når du ikke skal være leder lenger?

– Da skal jeg være styremedlem i sentralstyret.

– Så du gir deg ikke?

– Nei nei, jeg synes det har vært supergøy å være styreleder i NOTS. Men det er klart at når man jobber mye på fritiden, så går det også noen kvelder og helger. Av og til har det gått ut over sykkelturer fordi jeg må gjøre noe. Så tror jeg også det er veldig bra for organisasjonen at det går litt på rundgang med å være styreleder. Jeg har vært opptatt av å si at jeg ikke er leder for NOTS, jeg har vært leder for sentralstyret i NOTS. Det er bra for en organisasjon at det går på rundgang. For det er farlig å bli for avhengig av enkeltpersoner. Når de da trekker seg ut, kan jo masse kunnskap gå tapt, og det er jo ikke bra. 

– Nå har det gått 20 år med NOTS, tenker du at NOTS er her om 20 år til?

– Ja det tror jeg.

Så lenge det er skog å sykle i og fjell å sykle på, og det er fokus på naturen så tror jeg vi er her. 

Denne saken er skrevet av

Kristoffer H. Kippernes

Journalist

Kristoffer var journalist og fotograf i Terrengsykkel fra 2010 til 2024, og er forfatter av boken Stisykling i Norge.

LES OGSÅ

Skal NOTS jobbe for å rekruttere til terrengsykling?

Det er ett av punktene som skal diskuteres når NOTS avholder årsmøte på Tjuvholmen i Oslo 17. mars.

– Vi må gjøre det enklere for folk å forstå relevansen til NOTS

NOTS sliter med å mobilisere engasjement som stikker dypere enn guidede stiturer.