Ny studie konkluderer med at stisykling fører til mer slitasje i vått terreng ved økt bruk.

Stisykling har blitt mer populært de siste årene, og flere ganger har det vært debatt om slitasje på stier som følge av denne aktiviteten.  

Mye har skjedd på kort tid, stadig flere steder jobber både frivillige og kommersielle aktører med stibygging- og utbedring. Men det jobbes også fra et vitenskapelig ståsted.  

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har jobbet med dette i flere år, og NINA har på oppdrag fra Miljødirektoratet forsket på om det er noen sammenheng mellom stisykling og slitasje på stier.  

– Det konklusjonen vår viser, er at når bruken øker, så blir stiene bredere, og dette er i veldig stor grad knyttet til våte partier. Videre er det sånn at når en stor andel brukere er syklister, så blir stiene enda bredere, sier Marianne Evju, seniorforsker ved NINA.  

Evju presiser at det er bredden som har økt i disse partiene som er målt, og at det ikke har vært en like tydelig tendens på dybde.  

En studie som NINA publiserte i 2016, konkluderte den gang med at det var vanskelig å knytte stislitasje til enkelte brukergrupper. Evju forklarer at de nå har hatt bedre kontroll på bruken i studien. 

– Den gang valgte vi stier som var mye og lite brukt til sykling, men vi hadde liten kontroll på annen ferdsel på stiene. Denne gangen har vi telt ulike brukergrupper, og vi har valgt stier som det ikke er mye trafikk fra beitedyr på.  

NINA har gått aktivt ut for å rekruttere brukere til stiene de har mål slitasjen på.  

I studien ble det brukt totalt fire stier, to på vestlandet, og to på østlandet.  

– Vi har valgt stier som dekker en variasjon i forhold. De har forskjellig helling, jord og vegetasjon, som vi mener er representative for mye av variasjonen i Norges land, sier Evju.  

Du kan lese hele studien, og NINA´s egen sammenfatning her.