Stisykling på Venabygdsfjellet

– Venabygdsfjellet eller Venabufjellet?

– Venabygdsfjellet. Det andre er bare en misforståelse. Det heter ikke Venabufjellet, sier Julia Hamre til meg. Det er egentlig ikke så nøye hva det heter. Det begynte med et bilde for flere måneder siden. I høstmørket en kveld, satt jeg sedvanlig og scrollet gjennom Facebook. Og så så jeg det. Stisykling. Rondane. Spidsbergseter. Og en melding til Spidsbergseter ble besvart.

– Dere er velkomne, når som helst! Hilsen Julia.

Som bereist syklist har jeg lært meg å planlegge litt smart når jeg skal ut å kjøre. Finnes det en mulighet for å ta en liten omvei og en fin sykkeltur underveis, setter jeg gjerne av tid til det. Og som reisende mellom Trondheim og Oslo har jeg mer enn én gang kjørt over Venabygdsfjellet. Og hver gang har jeg tenkt, det må da gå an å sykle her oppe? Det har jeg nå fått bekreftet. Og at det heter Venabygdsfjellet – ikke Venabufjellet, som jeg har hørt noen si. Julia vet det bedre enn de fleste. Hun jobber på Spidsbergseter Resort, et høyfjellshotell ved foten av Rondane. Og er sammen med Kjell Arne, som jobber på den lokale sportsbutikken. De tar i mot meg og Mathias på parkeringsplassen utenfor høyfjellshotellet som ligger litt gjemt i landskapet ved fylkesvei 27.

Vi krysser den nasjonale turistveien ved hotellet, og det bærer rett ut i et viddelandskap. Terrenget minner meg om mine første turer som stisyklist på Skeikampen. Men her er terrenget enda med duvende. Sør for området ligger fjellet flatt og endeløst. I nord og bak Spidsbergseter begynner de første knausene å bryte seg opp etter bare noen hundre meter, og langt bak dem igjen ligger det store, grå massivet, som er Rondane, vendt mot oss. Det er ingen korte, intense klatringer som sliter på kreftene, men bare lange, slake vyer. Jeg mister retningssansen. Bare det enorme steinmassivet som er referansepunktet i nord hjelper meg. Det er friskt å ta tempen på vannet i fjellet i slutten av september, men klart, alternativet er å sykle i flere timer med våte sykkelsko. Ved Hirisjøen må vi krysse en liten elv. Etter mange vurderinger blir det til at både sko og sokker ryker. Det iskalde vannet som når meg til leggen minner meg om at nærkontakt med naturen kan være en ambivalent opplevelse på denne tiden av året. Blodet bruser i beina når vi får en slak nedoveretappe vestover igjen, hvor vi står og tråkker for å holde farten passe. Stiene blir ikke vanskeligere, snarere tvert i mot. I lav lyng peiser vi på innover det som minner mer om vidde enn høyfjell. Stikryssene vi passerer underveis enser jeg nesten ikke, men Kjell-Arne roper bak meg at man kan sykle i alle himmelretninger her. De har bare ikke utforsket alt ennå. Det monotone terrenget virker aldri å ta slutt.

Når vi endelig kommer opp på Friisveien lenger sør, er jeg helt nummen i både hender og hode. Noen kilometer på asfalt er bare en deilig avveksling, etter å ha dunket innover fjellet i tre timer. Nede ved Måsåplassen går colaen ned på høykant. Det er nå den biten som jeg er mest spent på kommer. Timene inne på fjellet har tatt på, og herfra har jeg blitt lovet stier helt ned til dalbunnen i Gudbrandsdalen. Mon det. En og annen oppoverbakke får vi.

Den mest intense fargeperioden i fjellet er over, sånn i slutten av september. Nå er alt i ferd med å bli grått og uttrykksløst. I et lite dalsøkk har høstens gang begynt å vise seg for alvor. Her har ikke solen vist seg på flere dager, og et kaldt gufs brer seg ned forbi buffen jakkekragen, og superundertøyet med windstopper-front. Skogen er som støvlagt med en snøkanon. Skjær av blått og grønt om hverandre. Mine takknemlige bønner går til tidligere generasjoner som fant det for godt å drive skogsdrift, og dra med seg beitedyra opp disse kjerreveiene, som vi nå herjer nedover. Vi er bare såvidt i toppen av utforkjøringen ned mot Ringebu, og med en utmattende oppvarming på tre timer inne på fjellet, begynner biceps, triceps, og stort sett alt av kjernemuskulatur å riste, når jeg prøver å føre det 76 centimeter brede styret fra sving til sving. Vi har ikke tid eller kroppstemperatur til å stoppe og ta inn over oss den magiske stemningen i den forfrosne skogen. Det ligger et iskaldt blått trekk over trærne, som nå har gått i dvalemodus. Etter flere minutter med iskald risting, får vi litt etterlengtet hvile igjen. Vi kommer ut på Friisveien for andre gang denne dagen, og når farten øker på asfalten, får vi nok en påminnelse om høstkulda. Tårene fryser nesten i vinden, og jeg trekker buffen helt opp til kanten på øynene. Vi senker farten, svinger av veien og havner på en ny sti.

– Denne har vi tilrettelagt litt, sier Kjell Arne kort.

Han advarer mot punkteringer, det skal visst være litt steinete. Og det tar ikke mer enn 30 sekunder før den umiskjennelige lyden av metall mot stein, og den sivende lyden av punktert gummi låter fra bakhjulet til guiden. Nede i Ringebu sentrum venter det ingen kald Cola. Bare Julia og Kjell Arnes kalde bil. Den blir fort varm når fire svette syklister setter seg inn og kjører opp mot Spidsbergseter igjen. I middagssalen på Spidsbergseter drar Mathias og jeg snittalderen betraktelig ned. Buffeten får bein å gå på, og tre runder pluss dessert med fire forskjellige kakestykker må til før jeg sier meg fornøyd. Jeg kaster et siste blikk ut av vinduet og ser månen i mørket og stjernehimmelen før jeg trekker for gardinene.

Måne blir til sol, og kveld blir til morgen. Og når jeg åpner gardinene noen timer senere, har det ikke blitt noe lysere. Fire kropper, som utenfor høysesongen for sykling, kjenner gårsdagens sju timer og fem mil på sykkelen godt. Men alt det er glemt, når grusveien fra hotellet i retning Rondane tar oss opp mot Svartfjellet. Det var den siste fjelltoppen jeg så i solnedgangen kvelden før. Det er ukristelig tidlig å stå opp klokka fem, men vi har bare én dag igjen, og Julia har lovt oss at vi skal få utnyttet den godt.

Svartfjellet er ikke en trofétopp. Med øynene fulle av morgengrums, og tynne dunjakker utenpå sykkeljakkene, trår vi oss på frostlagte grusveier innover mot Rondane. De forbudte fjellene ligger og lokker langt borte. Svartfjellet troner mot oss med en lang rygg i det lave terrenget, som reiser seg til en bratt topp. Flaksjøen ligger skinnende mørk blå under oss. Det er som å trå opp på en talerstol til den siste varden på Svartfjell. Kontrastene er storslagne. Bak oss, i sør, ligger Venabygdsfjellet og Ringebufjellet langstrakt og flatt, med små åsrygger. Nord, og foran oss i horisonten på vei opp troner Rondane i sin steinkledde prakt. Stien vi ferdes på, er akkurat innenfor grensen hvor det er lov å sykle. I en årrekke har Rondane, med noen få unntak, vært forbudt territorium for stisykling. Når jeg ser på de steinrøyskledde fjellsidene, tenker jeg det er like greit. Vi tar oss tid til å puste på toppen. Sola begynner å sende smale stråler over horisonten i sør, og Rondane ligger badet i et lilla og blålig lys. Følelsen av å stå på toppen av verden er enorm.

Toppartiet av stien går i bølger. De grå og rustne fargene våkner til liv med sollyset. Frostrøyk blandes med støv når hjulene våre pisker opp den kalde sanden på stien. Bare en liten, bratt og knotete steinrøys avbryter moroa vår, før vi uavbrutt herjer videre ned til grusveien.

Selv om vi allerede har fått med oss både sprengkulde og en soloppgang av de sjeldne, er ikke dagen over. På grusveien gjør vi bare en helomvending, og tar oss opp dalen til venstre for Svartfjellet. Det lave gresset fra gårsdagens tur virker fjernt. Her er det kratt, røtter og steiner som alle krangler om å ta et fast grep om sko og pedaler når vi jobber oss oppover. En bæreøkt må til før vi kommer oss opp på haugen. Mathias klarer ikke sitte stille på setet. Han gamper av gårde på en sti nordover og nedover, mens vi andre lar han få brenne kalorier i fred. – Det går en sti ned mot dalen der, som skal være veldig bra. Vi må bare få koblet den opp med en av de andre turene, forklarer Julia og Kjell Arne i lag.

– Vi har jo bare så vidt begynt å utforske her selv. Før sykla vi bare nede i bygda, det er jo helt tullete at vi ikke har gjort mer av dette, sier Julia.

De får ikke nevneverdig tyn, verken av meg eller Mathias. Vi har mer enn nok med å ta til oss alle inntrykkene, og fortære matpakka. Nede i dalen der de bor, har de tilgang på barnåls - stier som går opp og ned fjellsidene. Dårlig med utsikt, men rikelig med høydemeter. Og det er ikke til å komme bort i fra at her oppe på fjellet kan det blåse. Mye. Stille høstdager som denne gir dem tid til å utforske nytt terreng.

Vi tråkker oss til toppen av Dynjefjellet, og slipper på ned dalsøkket før Nysæterkampen. Vi blir ikke lenge nede i hyttefeltet før vi søker opp mot den siste toppen for dagen, Trabelifjell. Jeg ser ned på den nasjonale turistveien fylkesvei 27, som jeg har kjørt sikkert hundre ganger, og ser bilistene bare dure forbi uten å vite hva de går glipp av her oppe. Underarmene mine gir klar beskjed om at det er siste verset. Den steinete stien ned fra varden til asfalten. Det var over Trabelifjell jeg så månen kvelden før, og vi må ha med oss et siste eventyr før hjulene skal vendes tilbake mot svevestøv i storbyen, kontorer og skogssykling. Og det er like sterkt å se de siste solstrålene si farvel langt der borte i vest. Månen gjør sitt inntog. Scenen er satt, og syklistene spiller sitt spill. Når jeg drar fra Venabygdsfjellet, er jeg overbevist om at vi bare så vidt har pirket i overflaten her. Ikke så rart, det innrømmer jo Julia og Kjell Arne også. Heldig er de, som bor i dette fjellet av muligheter. Neste gang jeg kjører over Venabygdsfjellet, blir det med sykkel i bilen, og med en intensjon om å stoppe.

Har du fått med deg da Stipatruljen besøkte Ringebu og Venabygdsfjellet?