- Du må få med hvor bra det var, da! Are Sørensen, styremedlem i NOTS og IMBA, er storfornøyd etter helgens kurs, ikke uten grunn der vi står i enden av et splitter nytt stiparti like ved Ulsrudvannet i Østmarka. Lørdagen og søndagen har gått med til teori og praksis over temaet stibygging, ledet av Shane Wilson og Mark MacClure fra IMBAs Trail Solutions-program, invitert av NOTS (Om disse akronymene er ukjente for deg, har du karma å bygge ved å søke dem opp på første og beste søkemotor, melde deg inn og involvere deg).
Den overveldende brorparten av stiene i Norge kan kalles naturlige, det vil si dyretråkk eller gamle ferdselsårer som har lite eller ingen tilrettelegging annet enn å være sporet inn i terrenget. Der det er tilrettelegging, er det som regel snakk om enkel klopping med eller uten egnet materiale, eller steiner kastet ut i bekker og myrhull for at man skal kunne balansere seg relativt tørrskodd over. IMBA (åkei, akronymet tyder International Mountain Bicycling Association) har en annen filosofi for hvordan en god sti skal gjøres.
Kurset bød på en teoretisk del, i form av et foredrag hvor deltakerne ble vist de forskjellige aspektene rundt arbeid med stier. Herunder lå teknikker for hvordan hindre erosjon og generell slitasje, som mange nok tenke ville være det største fokuset, men det var vel så stort fokus på hvordan en god sti kan hindre konflikter mellom brukere. Herunder var det flere punkter, som hvordan holde farten på syklistene nede samtidig som flyten holdes oppe, hvordan siktlinjer og stiens kurve i terrenget gjør det mulig å sykle raskt og trygt samtidig, og hvordan kontrollpunkter langs stien gjøres til naturlige punkter å stoppe uten å være til hinder for andre eller til slitasje på underlaget.
- This section sucks balls. Shane Wilson var ikke en mann som ble imponert over rotknot. Samtlige deltakere gikk etter teoridelen ut på befaring i terrenget ved utgangen av Trulsrunden, der det er en høy grad av slitasje på det som en gang i tiden var smalsti. Der Shane og Mark skapte størst diskusjon var ved de tekniske småcruxene med røtter og kronglete sporvalg, som mange i gruppen hadde en preferanse for. Det ble en del uenigheter ved partiene som ble foreslått endret eller luket ut av instruktørene, til sistnevntes fornøyelse. Til slutt endte forsamlingen ved en linje satt over rot- og gjørmebonanzaet nord for Ulsrudvannet, hvor den praktiske delen skulle foregå.
Og det er her samtlige fikk en åpenbaring i hvor tungt stistell kan være nå man gjør det fra grunnen av med ordentlig håndverk. Spesielt den typiske kombinasjonen for norske skoger, nemlig enorme mengder røtter og enorme mengder stein, gjorde arbeidet møysommelig og tungt. Men spesielt mengden stein gjør det også mulig å bygge riktig fine steinpartier, som i tillegg til å se bra ut armerer stien på ekstra sårbare plasser. Instruktørenes inspirasjonskilder, romerske steinveier som idag ennå er i full funksjon to tusen år etter å ha blitt lagt, gav en pekepinn til hvilket nivå de ønsket å se steinlegging av tilrettelagte stier.
Denne stiseksjonen ble ikke hundre prosent ferdig, og det gjenstår ennå et par dugnadssøndager før den er klar for å linkes til Trulsrunden. Og da vil det fortsatt være bra å få en vinter som kan pakke løsmassene sammen. I sum kan man se konturene av en måte å jobbe med stier uvant for de fleste norske syklister, men som vil kunne gjøre store forskjeller både for landskapet man ferdes i og for konfliktnivået mellom brukergrupper. «Tungvekteren» i Arendal kan regnes som et pionerstykke av en sti i Norge, og det er NOTS' håp at den type arbeid vil sees oftere andre steder i landet.
- De er nøye på å si at det ikke er en standard, men en "best practice". Den er tidkrevende, men husk at den utviklet for å tåle mye trafikk. En tilpasning til norske forhold vil vi nok se. Are Sørensen er ikke bekymret for at morsomme crux vil forsvinne eller at arbeidet for å gjøre bærekraftige stier vil bli for omfattende for lokale NOTS-lag. - Vi hadde folk fra Tromsø, Sogndal, Gol, Toten, Brummundal, Drammen, Nesodden og Oslo. Nå har de ny kunnskap og ferske impulser til å bruke i sine prosjekter. Det blir spennende å se hva skjer fremover i de forskjellige prosjektene. Det at vi løpet av en dag bygget hundre meter med sti hvor vi fikk testet ut mange av prinsippene ifra teoridelen var nok en øyneåpner for mange.
