Ekspedisjon Breheimen

Da jeg parkerte i Skjolden møtte jeg min turkamerat Nils Einar. En fin fyr.

Kontekst: Vi hadde aldri sett hverandre før. Vi har ikke sett hverandre siden.

Femten år senere, i 2023, sender jeg ham en melding og spør hva han husker fra førstekryssingen vår gjennom Breheimen.

Svaret kommer raskt:

«Det meste er diffust».

La oss si det slik: Mitt rykte som stifinner er skjemmet av feiltrinn. Når jeg får los på nye muligheter blant høydekurver og rutenett, blir jeg en ivrig, naiv optimist.

Kronisk døv og blind for pessimistiske innspill fra rynkede panner med ingeniørutdannelse.

Konsekvensen er at jeg har lært å trives med sykkelen på skuldrene i hogstfelt, skråninger, kratt og nattemørke, der jeg forgjeves forsøker å muntre mumlende, bitre følgesvenner med sammenbitte tenner.

Men denne gangen kunne det ikke gå galt.

Jeg sa: Se på Breheimen! Se på denne ruta, folkens! Ser den ikke nydelig ut? Jeg har aldri hørt om at noe har forsøkt den på stisykkel! Det må bli oss!

Hør bare:

Først må vi å karre oss opp til Sprongdalshytta, før vi rulle nedover fjellterrenget forbi Gluggevardholet, til Greindalen under Martadalsnosi, og så følger vi Rausdøla ned til Arentzbu. En natts skjønnhetssøvn der, og så desserten: Mørkridsdalen! Fagre Mørkridsdalen. 

Jeg hadde aldri vært der, men jeg hadde sett bilder i fjellbøker. De så bra ut. Totalt rundt 35 kilometer på sannsynligvis lekre fjellstier. Perfekt.

Jeg spurte én om å bli med. Jeg spurte flere. Jeg spurte mange. Jeg var redaktør i det velrennomerte magasinet Terrengsykkel, men ble likevel nødt til å henvende meg til ukjente personer på internett.

Én sa ja. 

Takk, Nils Einar fra Vestlandet.

Takk for at du sa ja til å møtes nede i Skjolden med hver vår bil, der vi parkerte den ene før vi kjørte den andre opp Jostedalen på vei mot startpunktet for vår odyssé: 

Verdens første kryssing av Breheimen på stisykkel. (Det er selvsagt svært mulig at noen hadde syklet ruta før oss, men siden de ikke hadde etterlatt bevis i sosiale medier, var ruta å betrakte som uprøvd).

Vi startet med et par timers dytting av sykler opp bratte stier. Veldig bratte, de der! Da vi endelig kom opp på platået mot Sprongdalshytta, viste det seg at stien der var kjørbar i flere hundre meter. Det ble fotografert! 

Vi fortsatte forbi hytta, og svingte mot sør og opp. Rett opp. Mer dytting. Lenge. 250 høydemeter senere kunne vi endelig sykle igjen. I alle fall noen meter, før kampesteinene ved Gluggevardsvatnet ble for digre.

Men vi rakk å punge, da.

Flere ganger. Nye slanger, nye lapper, nye hull. Ble det tretten punkteringer totalt? Jeg minnes tallet, men det kan være et symboltungt selvbedrag.

Les også

Er det lov å sykle i nasjonalparker?

Sykling i Nasjonalparker er som regel ikke tillatt - hvordan vet man hvilke regler som gjelder? Det ser vi på her.

Dagen gikk. Kvelden kom. Sola gikk, mørket overtok. Og der sto vi, to ørsmå mennesker mellom mektige fjell.

Vi var halvveis på dagens rute og hadde gått tom for dag. Det var her jeg fikk et av mitt livs største øyeblikk, som jeg kommer tilbake til.

Etterpå måtte vi gå.

Vi måtte trille syklene langs det vi regnet med var stien. Vi hadde ingen GPS, vi hadde ikke smarttelefon, det var uansett ikke dekning – og først rundt midnatt flakket hodelyktene over skiltet:

Arentzbu. Målet for dag 1. Stedet hvor vi skulle ha nytt aftensolen i triumf.

Vi gikk inn, vi varmet lapskaus, vi diskuterte eksistensielle spørsmål, vi sovnet. Dagen etter syklet vi ned Mørkridsdalen, stien jeg hadde gledet meg så stort til. Stien som nå skulle skape mening med alt vårt strev.

Nå husker jeg nesten ingen ting av den, selv om jeg prøver. Den er borte. Jeg minnes en del stein. Var den kanskje ikke minneverdig? 

Endelig kom vi ned til bilen, altså den ene vi hadde satt igjen i Skjolden – før vi tok den andre opp Jostedalen mot starten av ruta. Nå skulle vi laste inn syklene, og kjøre opp for å hente bilen oppe i dalen.

Men nøkkelen? Nei. Hvor var den?

Kunne den være glemt i den andre bilen, den som nå sto øverst i Jostedalen? Snart satt vi tause i en drosjebil av typen maxitaxi, mens taksameteret koste seg. Halvveis gikk summen over til fire sifre. 

Det ble ikke noen reportasje. Noen måneder senere sa jeg opp jobben, og skrev aldri ut saken. Den ble etterlyst, men jeg hadde ingen ting.

Kun skam over sviktende planlegging, svak gjennomføring og en helstøpt vestlending som aldri får tilbake disse to dagene av sitt liv. Femten år senere skriver han følgende til meg på Messenger:

«Det var iallefall vakkert».

Og han har rett.

For halvveis gjennom dag én, etter at sola hadde gått ned og kveldsmørket pakket seg rundt oss, ble vi stående der på stien en stund og bare se oss omkring.

Det var da jeg så den.

Den enorme stjernehimmelen som hvelvet seg over den tause, stille Breheimen, med sitt eventyrlige lysglitter fra millioner av lysår tilbake i tid.

Under denne uendeligheten glemte jeg et øyeblikk fadesen jeg hadde stelt i stand. Det var som om fjellheimen og himmelhvelvingen minnet meg om noe viktig.

Drit i dette forfengelige reportasjeopplegget ditt, sa universet.

Drit i at syklingen er dårlig og at du suger som stifinner. Se hvor du er nå, nyt dette øyeblikket og vit at det er viktigere ting her i livet enn fine bilder av smale stier. 

Dette øyeblikket tenker jeg ofte på. Mye oftere enn jeg tenker på det andre.

Det jeg tenker på, er at den nattehimmelen der, den var jammen verdt turen.

Dette er en artikkel fra Fri Flyt nummer 175, i anledning 25-årsjubileet.

LES OGSÅ

Brøl i skogen

Vi hadde kjørt forbi Lillehammer hundre ganger uten å stoppe for å sykle. Det ble det en effektiv slutt på. 

Nord-Norges nyeste sykkeldestinasjon

Hadseløya er kompakt, billedskjønn og overfylt med stier. Selv om øya har storesøsken på alle kanter, bør dette kanskje være favorittbarnet.

Et lite stykke Kjerringåsen

Det er verken det største eller råeste heisbaserte anlegget for sykling i Norge. Men du bør absolutt ta turen, likevel.