Stisykling i Skibotn

Stisyklistene har nettopp inntatt den lille bygda som ligger i Storfjorden. Noen ihuga sjeler har skjønt at her finnes det stier av gull, og jeg er invitert til stifestival av den edle sorten 

På rundtur de siste dagene har jeg sykla urbane stier rundt Bodø og Tromsø, nå er jeg klar for rural moro.  På Facebook dukker det opp en melding: vi har stifestival, du bør komme! Sykkelkompisene mine i Tromsø stemmer i, jeg bør definitivt dra til Skibotn.

Det er andre gang festivalen arrangeres. Det slår meg at stemningen minner om de første utgavene av Utflukt. Det er første skoledag, alle er litt nyfikne og vi hilser litt forsiktig på hverandre. Rundt meg står det alt  fra stiveteraner i full Fjørå-habitt til nybegynnere med surfeshorts, fotballstrømper og joggesko.

Vi skal rett ut på tur, og samler oss når festivalsjef Kristian Løwe ber om oppmerksomheten. Opplegget er enkelt, et utvalg turer presenteres, og vi skriver oss opp på det vi vil. Jeg melder meg på turen som skal gå til Várdovárri, et turmål som ligger beskjedne 400 høydemeter over teltet mitt.   

Stien begynner bare noen hundre meter fra campingplassen, og spontanorgasmene melder seg. Stien er silkemyk, og traverserer duvende opp fjellsiden. Med femten syklister på alle tenkelige ferdighetsnivå, går det ikke i noe forrykende tempo, men etter å ha kjørt noen krevende turer i Tromsø, er ikke det så dumt. En slags ufrivillig, men deilig følelse av ro brer seg i hodet mitt. 

Det er nesten irriterende å sykle opp så bra stier som vi gjør nå. Alt jeg vil er å snu 180 grader, slippe både sykkel og vilje løs. Men ikke nå, vi skal oppover. Etter hvert blir det så bratt at vi må ta beina fatt, med sykkelen på ryggen. 

I det vi krongler oss over kanten på et høydedrag, slår været om. Sola gjemmer seg bak tunge, svarte skyer, og vinden trekker innover fjorden. Jeg begynner å få en anelse om at finværet jeg har hatt med meg i snart to uker i Nord-Norge er i ferd med å ta en brå slutt. Vi gjemmer oss unna i et søkk, i ly for vinden, og spiser matpakka. De første regndråpene treffer skyggen på hjelmen med en diskrét plaskelyd. Det er ikke et blivende sted.

«Jeg hyler, vræler, hoier. Sjeldent har jeg vært mer forbanna for å kjøre halvdemper med tung sekk, og jeg prøver å kvele skuffelsen over sykkelvalg.»

Turen går videre oppover et nytt høydedrag, et svaberg, sådan. Det begynner å ligne noe nå. Jeg får lyst til å dra på, men den kraftige vinden begrenser lysten til å få luft under hjulene. Et kort parti med morsomme svinger i ei tørrlagt myr bryter opp. Nå stopper vi igjen, på kanten av en bratt bergknaus. Her er det ikke anbefalt å sykle ned, eller falle ned for den del, og Kristian trenger ikke å fortelle oss at vi bør ta beina fatt her. Jeg lurer på om skepsisen min er berettiget. Først dytte syklene opp alle disse fine stiene, og deretter bære ned igjen?

Den nakne bergknausen tar heldigvis ikke mer enn to minutter å forsere. Der nede står vi kanskje to meter over tregrensa igjen. Litt irritert over tapte høydemeter, og med håp om godtgjørelse, stiller jeg meg først i flokken. Jeg er den første til å slippe bremsene og setter utfor. 

Tretti sekunder senere har skepsisen gitt seg, og det som var av bekymringsrynker i panna, har endret seg til et bredt glis. Jeg hyler, vræler, hoier. Sjeldent har jeg vært mer forbanna for å kjøre halvdemper med tung sekk, og jeg prøver å kvele skuffelsen over sykkelvalg. Når jeg slipper meg ned i denne skogen, er det som å kjøre alt for fort inn i en smal tunnel. Sidesynet blir slørete, og all fokus ligger på 20 centimeter bredde jeg har som slingringsmonn for hjulene. Skogen legger et mørkt tak over meg, og beskytter meg fra både regn og vind. Endelig får jeg utløp for all fantasien som bygde seg opp mens vi trillet syklene oppover for en time siden.  Oppvokst i storby, er jeg ikke bortskjemt med lange, sammenhengende utforkjøringer.  Den skrekkblandede fryden jeg føler på nå, får man bare i utkantstrøk. 

Vi stopper ved en lysning i skogen. «Loamy» er bare ett av mange engelske ord jeg ikke finner et godt norsk substitutt for. Trærne gir oss ly for både regn og vind, og sommertemperaturen merkes. Det er klamt og trykkende som i en gammel, råtten låve. 

– Siste rest? Spør Kristian

Fra lysningen vi står bærer det utfor et nytt bratt parti. Før jeg har rukket å skjønne hva som foregår, er jeg midt i et rothelvete, uten mulighet for retrett. Jeg puster tungt, spenner både armer og bein, i et fåfengt forsøk på å gjøre dette enklest mulig for meg selv. Sju sekunder i rothelvetet oppleves som en halvtime, og kroppen skjelver av frykt og spenning. De siste svingene ned mot bygda går lett som en lek i forhold. 

Som en 2-åring uten godt nok ordforrråd prøver jeg stotrende å forklare Kristian hvor bra jeg syns utforkjøringen var. 

– Vil dere opp igjen? Vi kan godt ta bare den siste delen på nytt, foreslår han løsningsorientert. 

Jeg har allerede snudd sykkelen og begynt å trille oppover igjen før jeg svarer. 

– Du trenger ikke be meg to ganger. 

«Hengen ned» skal bli min første endurokonkurranse. For en kunstnersjel mer vant til rødvin enn pulsbelter, er dette hard kost på en lørdagskveld.  Når vi dytter syklene opp med høy puls prøver jeg å se meg ut noen linjer, vel vitende om at det er fåfengt.  Om bare noen få minutter kommer sikkert pulsen til å være om mulig enda høyere.  

På toppen får vi kort info av festivalsjef og rittleder Kristian. 

– Hold dere på stien, og innafor merkebåndene. Dere starter med korte intervaller, så om dere blir tatt igjen, prøv å hold en side av stien og slipp forbi!

 Som utskremt reporter får jeg æren av å starte først, så jeg får foreviget det hele. På halvdemper med knallstiv hekk og 10kg kamerautstyr på ryggen har jeg sjeldent følt meg mer uskikket for en oppgave.  Pulsen treffer sone 4 lenge før jeg har tatt mitt første pedaltråkk.  Intervalløkta jeg har begitt meg ut på består ikke av kjør og hvile, den består av kjør, og hardkjør. Dette er stituren vi nettopp har kjørt, bare i konsentrert form. Jeg prøver tappert å huske noen av linjene jeg hadde sett meg ut. Det nærmeste jeg kommer en linje, er kantene på stien, som jeg prøver å holde meg innenfor. 

Nede på campingen igjen har stemningen løsnet. Vi har vært på tur sammen, syklet konkurranse sammen, og praten går mye lettere. Miksen av kjente og ukjente er slik den skal være på festival, og vi samler oss rundt langbordet under partyteltet. Joker i Skibotn har sponset grillmat, og vi fyller tomme energilagre med pølser, potetsalat  og øl. 

Når jeg kryper ned i soveposen, dundrer fortsatt Boomfunk MC´s ut av Boomblasteren. 

Søndag morgen er det liten tvil. Det ble en Arctic Beer for mye. Men jeg våkner av at sola steker teltduken. Jeg melder meg på turen som heter «Blodveien», med et vagt håp om at navnet ikke gjenspeiler smaken man får i munnen på noen turer. Vi setter oss i bilen og kjører ut til Okseneset. Ved minneplaketten over krigsfanger som ofret livet mens de lagde transportvei for tyske kanoner i fjellsidene, setter vi fra oss bilen og tar fatt på klatringen. 

Gata opp gjennom bjørkeskogen er bred, men nesten gjengrodd. Vi sykler de første hundre meterne, men i det tette buskaset blir det litt vanskelig å se konturene av stien. Regnet fra natten har gjort det steinete underlaget såpeglatt, den arktiske ølen gjør skrittene mine klønete. Jeg krysser fingrene for at dette er verdt bryet. Det skal mer enn litt skarve krigshistorie til for at en slik tur blir gått mye av turister, langt mindre at jeg gidder å kjøre 1500 kilometer for å sykle den. Storfjord kommune skriver på hjemmesidene sine at stien ryddes, jeg er langt i fra enig.

«Det er en fotografs mareritt og drøm samtidig.»

På vei opp møter vi en gruppe pensjonister. Vi slipper dem høflig forbi, og et hyggelig ønske om en god tur videre. Når de forsvinner bak oss hører jeg velkjente fraser som «Sykle ned her, det er jo galskap», og «det er jo vanskelig nok å gå her». 

I mitt stille, smått bakfulle sinn tenker jeg at jeg ville ikke gjort det med noe annet redskap.  

Terrenget her er totalt annerledes enn hva jeg syklet dagen før. Myk skogbunn med barnåler er byttet ut med hardt jordsmonn og skarpe steiner, de grove furutrærne er erstattet av spinkle bjørketrær. I går kunne jeg lydløst trille sykkelen oppover de verste kneikene. Nå kommer en klakkete lyd av cleats som treffer glatt skiferstein som dekker stien. Jeg begynner smått drømmende å lage meg bilder og lyder i hodet av hvordan det vil høres ut når jeg skal ned her.  Omtrent halvveis opp kommer vi til en sving, hvor restene av en grunnmur er godt skjult av buskaset. Bare steinblokker står igjen av det som sikkert  var en hytte for krigsfanger som laget vei for kanonene som skulle fraktes opp hit. Vårt slit kan ikke sammenlignes, men vi bruker grunnmuren som rasteplass, og tar en pust i bakken. 

Bakken blir brattere, og vi dytter på. Det blir trangere, og brattere. Enkelte av svingene er så skarpe at jeg er i tvil om det vil gå. Denne dagen vet jeg at jeg skal samme vei ned. Jeg stopper, og tar noen lange kunstpauser. Ingen skal fotografere meg, men jeg lurer på hvordan det vil se ut når jeg skal ta bilder her. Det er en fotografs mareritt og drøm samtidig. Storslått natur, men en sti som også bør få sin rett i ett bilde. Hvordan skal jeg løse det?

Når vi bryter oss over den verste kneika og tregrensa samtidig, tenker jeg at det å lage kanonstillinger her oppe må ha føltes helt grunnleggende feil. Den storslagne og vakre naturen står i grell kontrast til historien rundt stien vi sykler på. Vel vitende om at det sannsynligvis ligger flere krigsfanger begravd under oss, triller vi videre. 

På toppen har jeg høy puls. Nesten like høy puls som i går, men på en annen måte. Det asurblåe havet, og det frodige landskapet kan ta pusten fra de fleste. Om vi ikke har topper opp mot 3000 meter i dette landet, har vi et landskap som veier opp for det.   

Fjelltoppene i Lyngen er et yndet reisemål for skientusiaster, jeg tenker at det like gjerne kan bli beryktet for sykkelmulighetene. La oss døpe det Stibotn. Det jeg har sett av stier på to dager gir meg en slags følelse av å ikke være tilfredsstilt. Jeg tror det er mer her enn hva jeg har sett, og jeg skulle hatt mer tid. Men nå skal jeg først se hva denne Blodveien har å by på. Jeg strammer skoene, klikker inn og setter utfor. Pulsen øker. 

Sjur Melsås

Frilanser for Terrengsykkel og stisyklist, om Skibotn

- Variasjonen i terrenget og landskapet er det største argumentet for å dra til Skibotn. I den ene enden av skalaen har du heftige toppturer i Kåfjord- og Storfjordområdene, og på den andre temmelig folketomme områder rundt treriksrøysa, ideelle for lange sykkelekspedisjoner. Innimellom de to har du barnålsstiene i og rundt Skibotn og - avhengig av hvilken tur du er på - utsikt mot Lyngsfjellene, Otertinden eller Bárastinden. 

For vinterleie nordlendinger har Skibotn også en ekstra appell ved at klimaet er tørrere og sesongen starter tidligere enn ellers i Troms. Tromsø ligger nærmere havet, med været som følger. Skibotn har litt mer å velge mellom, og uavhengig av været kan du finne en egnet sti å kose deg med. I Tromsø må du bite tenna hardt sammen for å dra på tur av og til.

Skibotn

Tettstedet Skibotn ligger i Storfjord kommune, ved fjorden Lyngen i Troms. Geografisk ligger kommunen sentralt plassert i fylket med korte avstander til Tromsø, Finland og Sverige.

Innbyggerne i Storfjord nyter godt av statlige økonomiske stimuleringstiltak som for eksempel nedskriving av studielån, ekstra skattefradrag og høyere barnetrygd.

Slik kommer du hit: Widerøe, SAS og Norwegian har daglige flyavganger til Tromsø. Herfra er det en kjøretur på rundt to timer.