Stisykling langs Kyststien på Kråkerøy

Det kunne godt vært det. Kombinasjonen av et steinete underlag, stier som er så tørre at de blir glatte.  

Varm vind som slår inn fra havet.  

Men det er verken den franske rivieraen eller spanske solkysten. Det er Kråkerøy. Og det er nesten det samme.  

Turen får en litt trå start. Øystein er kjentmann, med Jørgen og meg på hjul. Jeg får ikke helt hva meg hva som skjer, men skjønner at pedalen til Øystein slår nedi en stein. 

Plutselig har han 90 graders vinkel på stien, men klarer på mirakuløst vis å hente seg inn igjen så han ikke får kroppskontakt med underlaget. 

Øystein er heldigvis like hel – bakhjulet hans er det verre med. Tre eiker er røsket ut. Eikenøkkelen på et miniverktøy får gjøre jobben med å rette det opp litt. Vi er åtte minutter inne i turen, så her får det bare briste eller bære. Vi kan ikke snu.  

Vi har startet ved Kråkerøy Kirke, og tatt oss opp til turens første utgangspunkt. Kirketårnet ruver foran oss, og lenger borte får vi dagens første glimt av havet. Tørre barnålsstier tar oss i retning Langøya, turens første odde.  

Vi treffer flere langs stien. De fleste er nysgjerrige og vil gjerne vite hvordan det er å sykle her ute.  

– Helt nydelig, svarer vi nesten i kor.

Ute på Langøy begynner de første hyttetakene å skimmes mellom trærne. Det minner nesten om en kolonihage, de svarte takene ser ut som maurtuer i terrenget. Kråkerøy er hyttekommune, og om sommeren er dette skjærgårdsidyll på sitt beste.  

Men vi er verken her for å bade eller cruise skjærgårds-jeep.  

Øystein har vært her flere ganger før med stisykkel, og tar på seg jobben med å guide. Utgangspunktet for turen vår er Kyststien, en merket tursti som går rundt hele Kråkerøy. Og ikke nok med det, den er en del av et større nettverk av stier som strekker seg helt fra svenskegrensa og mot Moss.

Turen går bokstavelig talt i vannkanten flere steder, og etter å ha lekt oss på myke barnålsstier på Langøy treffer vi de første svabergpartiene.  

Lyden av klissete sykkeldekkgummi mot tørr stein er umiskjennelig, og vi begynner alle tre og teste grepet.  

Uten at jeg helt får med meg hvordan, sykler vi omtrent tvers over tunet til ei hytte. På trammen sitter et eldre ektepar og gjør det som virker fornuftig i det varme været – ingenting.  

Vi hilser – de gliser.

«Vi er åtte minutter inne i turen, så her får det bare briste eller bære. Vi kan ikke snu.»

Det er en sånn tur hvor jeg blir litt ekstra glad for at vi har allemannsretten i Norge. Det er lett å tenke at hadde vi ikke hatt den, hadde jeg neppe fått oppleve det jeg gjør nå. Det er ikke hver dag jeg er på sykkeltur og mesteparten av stien går i strandsonen.  

Svabergene utgjør små lekeplasser underveis. Vi legger skogen bak oss, og svabergene åpner seg. Her er det ingen linje, ingen sti, bare lek.  

Spredt utover holmene sitter familier på piknik, barna leker i vannkanten. Vi finner kurver og hopp på svabergene, og får kjenne litt på tyngdekraften selv. En familie på tur stopper og viser stor interesse for aktiviteten.  

Ved Sandbukta finner vi le for vinden og litt ekstra varme i sola for termoskaffe og lunsj.

Turen er like mye en opplevelse som en sykkeltur. Det er ingen takt, ingen rytme, bare spennende. Klopp, grus, stein, rot, hyttetun, stakittgjerde, bro, furuskog.  

Jeg er glad vi har det forslåtte bakhjulet til Øystein å følge. Stien er vekselvis så morsom og så vakker at jeg skulle slitt med å få med meg de blå merkene og skiltene som står med jevne mellomrom.  

Det er mange små avstikkere, men vi kommer stadig tilbake til den merkede turstien. Høydedragene er ikke voldsomme, men vi kommer høyt nok opp til at vi får morsomme partier uten tråkking ned igjen til neste holme. 

Vi runder turens sørligste sløyfe, og tar en runde oppom Lunderamsa og en gravrøys fra bronsealderen. Her kan man leve og dø.

Tilbake ved bilen er vi alle skjønt enige om at det må bli en is.

Slik feirer vi, at sommeren er her.