Stisykling på Formokampen i Rondane

Ikke at det ville vært noe alternativ å sykle utafor, da måsa og stein det var alt du såg. 

På sykkelen kommer du deg til Formokampen enten fra Putten seter eller fra borti høgget ved Kampesæter. Har du tilgang på bil, eller biler, kan du gjøre noen fiffige moves (også kjent som shuttling) som sparer deg for en del bratte høydemeter på din gyngende terrenghest. 

De tre vise menn  – eller: det gjenstår å se hvor vise vi egentlig var – parkerte en bil på Sel kirke og kjørte den andre opp til Kampesæter en dag i post-covid-apokalyptisk tjukk, tung og grå skodde, også kjent som høsten i nord-Gudbrandsdalen eller inspirasjonskilden til Hellbillies-låta Krasafaren steinbu (dersom Hellbillies hadde vokst opp to dalstrok bortafor).

Vi stanser varebilen langs Kampevegen og befrir tre sykler fra jekkestroppens klamme varetekt. Det er lite folk å skue denne lørdagsformiddagen, men en eller to jegere med oransje skyggeluer og dertil matchende kamuflasjehabitt ser ut som snowboardere fra Air'n'Style i Innsbruck rundt 2009.

Vi er for anledningen godt påkledd og klare for mye norsk fjell-air, men lite style. I løpet av den strabasiøse turen over fjellet hører vi bare ett skudd og ser kun ei gjennomvåt jaktbikkje med vådeskuddaktig los på noen fulldempa sykler med skrikende bremser og menn med dugg på brillene.

Fra området Kampesæter er det bare innslag av artig sykling på vei opp mot Formokampen. Turen er preget av en del dytting i sur tåke. Enkelte partier føles dog som spektakulære – for eksempel langs eggen mot Formokampen med steinete stup på begge sider omringet av tåke. Jeg hadde ikke blitt forskrekka om en skjeggebass med spiss hatt og stokk hadde bedt oss om å «not pass».

«Selv om også Formokampen ligger innafor den mørkegrønne sperregrensa, er det derimot lov å sykle her – i motsetning til ellers i nasjonalparken»

Varden som forteller oss at vi har toppa ut på Formokampen er full av is. Yr melder om 0 grader men at de føles ut som minusgrader. Vi finner ly på et kvadratmeterstort område bak varden og spiser matpakker. 

Når det er oppholdsvær: Herfra ser du så langt øyet rekker – Dovrefjell, Snøhetta og hele Rondanemassivet. Sjekk ut sikteskiva hvis du er usikker på hva du står og glaner på. 

Når det er drittvær: Du ser hva de andre spiser. Hvis dere står på den kvadratmeteren. Kanskje. 

Underholdning mens du spiser matpakka: Sveiv deg en liten historietime og hør om over 1000 år gammel reinfangst.Nasjonalparkstyret har nemlig satt opp en DIY audio guide på toppen av Formo. Funker i all slags vær.

Fra toppen av det gamle fangstanlegget for villrein er det teknisk sykling og underlaget preges av sylkvasse steiner. Den tjukke skodda skjuler tydeligvis en litt snillere start på nedkjøringa, men det merker vi først i det vi klarer å se lenger enn vårt eget stem.

Nå begynner stien under oss å bli litt mer tilgivende og lyden av våte og kalde skivebremser avtar i det vi for alvor tar inn over oss dette pittoreske landskap de kaller Rondane. Mer østafjellsk haust i monitor, takk!

Samtidig som vi dundrer nedover denne nå ganske så flytende stien foregår det en indre dialog i hodet mitt om hvorvidt jeg har nok luft i dekkene. På grunn av både forglemmelse og litt naivitet har jeg ikke gitt Minion DHR II-bakdekket mitt verken PSI eller bar siden den siste turen i Lillomarka og nåla på en fotpumpe ville knappast vist i overkant av 1 bar vil jeg anta.

Redselen for å slå felgen om til et 8-tall eller å gå tom for salami, guffe, luft og kjærlighet er påtrengende. I øyeblikk hvor frykten er skjøvet til side, tenker jeg at dette er en legendarisk flytsti – og jeg vil aldri at det skal ta slutt.

Etter et langt og ikke fullt så steinete parti med morsomme svinger blir vi regelrett spytta ut på en grusvei som fører oss til Putten seter. Kjøper en kaffe i kafeterian i kjelleren og sitter foran en Jøtul på full fyrings.

Fra kaffekoppen her er det en kjapp transportetappe på grusvei før siste del av nedkjøringa starter. «Bratte serpentinsvinger med løs skogsbunn» burde den boka hett. Konglene fyker vegg-i-mellom og det lukter brente bakbremser. Timer man svingene perfekt kan man ligge i en bekymringsløs slædd gjennom mange av svingene, men vær obs på noen trær som har velta seg over den gamle seterveien. 

Armene skriker etter hvile i det vi stopper opp nede ved E6`n noen kilometer nord for Selsverket. Herfra er det sjarmøretappe med altfor lite luft i bakdekket tilbake til kirka hvor vi kan hvile litt i fred før vi setter oss i bilen med kurs mot pølsene til Annis på Ringebu via Kampesæter for å hente varebilen.

Terrengsykling fra Formokampen har alt. Du kan sykle åpen sti på fjellet før du fyker inn i bjørkeskog med god flyt og barnålsvinger på skogssti. De gamle seterveiene er bunnsolide med gammel drenering og stein.

Lærdom: Ved neste besøk på Formokampen parkerer vi på Putten seter og sykler opp mot Formokampen så langt det går, og er det fint vær kan vi dytte de siste høydemeterne – men bare for utsikten.