Endelig på Senja

Etter flere år med planlegging av diverse turer, alle etablert i full enighet om at ja, Senja er et helt åpenbart episk og nært turmål, og ja, vi må komme oss dit og oi, det er alltid så vanskelig å koordinere oss, sender jeg en melding til Vidar. Vidar bor på Finnsnes og er en ivrig stisyklist. Værmeldingen for neste uke ser ut som en million dollar. Mer trengs ikke for å endelig få det til.

Et par meldinger nede i samtalen har Vidar koplet på Håvard, en av hans faste turpartnere og konkurrenter i enduroritt. Så har vi en plan. 

Senja er altså en øy, med Finnsnes, på fastlandet, som administrasjonssenter i Senja kommune. Kommunesammenslåing er dog ikke i tankene mine i det jeg krysser brua over Gisundet, som holder Senja fra å være en del av Fastlands-Norge. Jeg har avtalt med Håvard å møte ham ved krysset ned mot Vangsvik, for å varme opp i det finnsnesværingene har beskrevet som hovedsete for stisyklingen på Senja. 

Jeg stanser på parkeringsplassen før bakkene ned mot Vangsvik, som er pent pyntet med diverse skilt fulle av kulehull. Håvard kommer snart etter, reagerer med et lite «heh» når jeg poengterer hvordan det føles å være i redneckland med 9mm signaturer rundt om oss, og fortsetter med å ta ned sykkelen fra pickupen sin.

Mens turistene, bobilene, nasjonalparken og de aller, aller fleste instagrampostene på Senja holder seg på vestsiden av øya, ligger visstnok de gode stiene her på sørøstkanten. Landskapet her består av duvende åser, ikke ulike dem du kan finne på det sentrale østland. Og dermed har sauehold og gårdsdrift også stått sterkere her enn på den alpine delen av øya. 

Som igjen betyr stier. 

Håvard og Vidar er blant de ivrigste bidragsyterne til den omfattende kartleggingen av stiene på Senja. Eller Finnsnes og omegn, som det nok bedre kalles om du tar en titt på Trailforks. Der ligger det ti-elleve stier på yttersia, men flere titalls innenor en mils radius fra Finnsnes. 

– Pål har wrydda litt, så det ekkje så gjængwrodd. 

Håvard har en sånn amerikansk r-lyd i dialekten sin, sykler fort og kjenner stiene. Jeg tenker en takk til Pål, som har tatt frem stien fra villniset rundt nok til at jeg så vidt kan skjelne den i det skarpe lyset midt på dagen, og sliter tungt med å holde farten til Håvard. Heldigvis går stien jevnt opp og ned, og jeg får tatt ham igjen i neste motbakke hver gang jeg mister ham i nedoverbakkene. Vi er innom flere småtopper, og stiene blir bedre og bedre. Fint jordsmonn, lite steiner og røtter, og tett bjørkeskog gjør at farten føles som på jagerflynivå. 

Selv om jeg mener stedsansen min er på et mer enn akseptabelt nivå, er de rare åttetallsformasjonene vi har laget nok til at jeg ikke har noen aning om hvor vi er, før vi kommer til et utsiktspunkt der Håvard kan peke utover et knippe enduroetapper og et vell av Stravaspor. Før han setter utfor mot bilene, ned det som plutselig ble bratt og tidvis veldig teknisk til forskjell fra det vi har syklet hittil. Når vi er fremme ved veien, roper jeg ut noen gledeshyl, og etter en lengre utredning fra meg om hvor kul og variert syklingen var, reagerer Håvard rolig med 

– Fint her.

Vi møter Vidar - som har stukket fra jobb så fort han kunne - et stykke opp på stien mot Rubbestadfjellet. 

Før jeg dro til Senja hadde jeg pratet med Simon, den raskeste syklisten jeg har syklet med i Troms, og innehaver av det fineste sykkelverkstedet jeg vet om. Hans beskrivelse av Rubbestadfjellet var at det nneholder den fineste utforstien han har syklet i Nord-Norge, intet mindre. 

Stien går først opp bred traktorvei, før det smalner inn til en halvmeter bred torv- og jordflate. Vi er raskt over tregrensen, og utsikten tar for seg av Indre Troms, Dyrøya og sørover mot Andørja. Været er upåklagelig, og idet vi når TV-tårnet på toppen sitrer jeg av glede for det som åpenbart er på trappene. Vi har gjort unna bilder på veien opp, og med det kan vi dure på. De lokale heltene ser ikke grunn til å vente for mye, siden vi allerede har befart stien på vei opp, og det strengt tatt ikke lar seg gjøre å ta feil før vi nærmer oss bunnen.

Jeg soloerer dermed nedturen, uten at det på noe tidspunkt er til å klage over. For det er latterlig morsomt. Nedovercruxene er ikke så vanskelige - litt eksponerte, men uten nevneverdig konsekvens skulle det gå galt. Med det lar jeg etter hvert bremsene være, og klarer så vidt å ta igjen Finnsnesværingene før vi kommer heiende på oss selv ut på veien igjen, og kan padle rolig tilbake til bilene. 

Debriefen gjøres mer med latter enn verbal kommunikasjon. 

Senjas styrke for stisyklisten ligger åpenbart ikke på vestsiden. Men like fullt er det dit vi har neste turmål. Yttersia er et kjært begrep i kyst-Norge, og Senja har en ytterside som står seg i konkurranse med det meste, også Lofoten. Men alpine tinder, med stup, stein og ur, er sjelden regnet som appellerende for stisyklister, selv om omgivelsene er regnet blant det aller, aller flotteste man kan finne. I hele verden. Heldigvis finnes det noen få turmål som lar seg gjøre på sykkel. 

Skaland, en bygd nordvest på Senja, er møtepunktet vårt. Håvard og Vidar kjører én bil, jeg i min. Og kjøreturen i seg selv er gull verdt, der vi passerer Ånderdalen nasjonalpark, så inn, ut, opp, ned og gjennom tindemassiver før vi kan peppe oss opp med kake og kaffe på den lokale kafeen. Som tilfeldigvis ligger rett ved inngangen for stien til Husfjellet. 

- Du sewr det ikkje. Det ewr langt opp dewr. 

Fra der vi sitter er det ingenting annet enn Norskehavet ut vest, og over oss ser vi bare en åsrygg. Håvard peker retningen til toppen på fjellet, og det er åpenbart at dagen ikke er over. På langt nær. Midnattssolen er en grei psykisk støtte, for det begynner å bli sent. Vi får syklet de første femti høydemetrene eller så, før det blir dytting og/eller bæring av sykler. Opp det som tidvis kunne vært utfordrende til fots uten sykkel. 

Fra der vi sitter er det ingenting annet enn Norskehavet ut vest, og over oss ser vi bare en asrygg.

Vi stopper oftere og oftere, jeg later som det er for å se på sporvalg for veien ned; Håvard og Vidar fordi de er gode verter. På et tidspunkt går samtalen over til at de to lokale pokalene trives med lett randoutstyr om vinteren, så de lettest mulig kan løpe opp fjellene. Jeg banner mer og mer inni meg, og forestiller meg at pusten er slått ut av meg fordi utsikten er så drøy, med stupbratte fjell rundt om, klisjefylt svøpt i gyllen kveldssol. Men det er bare en fysisk reaksjon på at det er jævla tungt. 

Fortoppen gir flere fordeler, der pause er den første som slår meg, men dernest at vi nå ser Husfjellet som sådan. Og selv om jeg gjorde min research før jeg dro, og kjenner igjen profilen, ser det mer ut som noe man kunne vurdert å ha med tau og sikringsmidler for enn sykler for å komme seg ned. Nordøstsiden er ikke bare bratt, den er et stup. Men fra sør-sørvest lar det seg altså både bestige og - aller best - sykle ned. Vi krysser en litt stemoderlig kloppet myr før vi tar løs på den siste, eviglange stigningen. 

Det er en sti på den siste kammen, men det ligger en stor stein i den. Vi tar en kjapp vurdering og triller ned selve toppen. Men så setter vi fart. Og fart er nøkkelordet, for det er bratt. Underlaget er ikke lenger tilgivende torv, men heller steiner i alle fasonger. Stien er mer en antydning, eventuelt de heldigst plasserte steinene, og ingen av oss kommer ned på den linjen vi opprinnelig så for oss – vi spretter mer eller mindre tilfeldig nedover. Men det går akkurat så bra og kontrollert at det er mer moro enn noe annet, og vi kommer ned til Skaland i mer enn god behold. Mer ekstatisk, for min egen del. 

Tiden har gått, og kafeen er stengt. Med det er det noen mil til muligheten for mer kake eller kaffe til en ny debrief. Men debrief blir det, og Vidar og Håvard er åpenbart nysgjerrige på inntrykket jeg sitter igjen med etter min første tur med sykkel i deres lokale lekegrind.

Ja, vi burde ha tatt disse turene tidligere.

Og ja, det er fortsatt vanskelig å organisere oss. 

Men oi, det kommer til å bli vanskelig å ikke å ta turen tilbake til Senja.