Stisykling på Mistberget

Hvor inngripende er denne sinnstilstanden? 

Ganske inngripende. Det er på det nivået at jeg av og til sliter med å holde blikket på veien når jeg er ute og kjører bil fordi jeg ser noe som kan være bra stisykling. Det kan være en skog, en dal, en ås eller et fjell.

Mistberget rett nord for Gardermoen er en mellomting mellom de to siste der. Wikipedia sier riktignok at Mistberget er et fjell, men jeg kjenner minst et par skikjørere som ville fnyst av akkurat det, uavhengig av hva definisjonen av hva et fjell er, måtte være.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kjørt forbi Mistberget. Sikkert 200, minst. Du har sikkert kjørt forbi der mange ganger selv, om ikke 200. Den skogkledde åsen reiser seg på vestsida av E6 nordover ved Minnesund, og det er den eneste åsen i ganske bra omkrets som har en stor mast på seg. Du kan ikke ta feil.

At det berget/fjellet heter Mistberget, lærte jeg først sensommeren 2019. Fram til det het det bare «du veit, den åsen ved Minnesund med mast på» for min del.

Uansett, jeg har alltid lurt på om det 

1. Går an å sykle der

2. Om det er bra utsikt (det sier seg kanskje selv at en topp alltid har bra utsikt, men hvor bra, lissom?)

Michael Cook er kanskje syklisten som kjenner Mistberget best. Han har sykkelverkstedet sitt på Jessheim bare en kort kjøretur unna, og med kollega Magnus Slinger Sørli fortsetter gjerne arbeidsdagen på sykkelsetet på Mistberget. Sola steiker i solhellinga når vi tråkker opp grusveien. 

– Vi begynner med Parishøgda først for å varme opp, sier Michael mellom inn- og utpust. 

– Det er greit å varme opp der. 

Jeg tenker ikke mye over det, uvitende om at jeg skal være glad for oppvarmingen litt senere. 

Parishøgda er den litt neglisjerte lillebroren til Mistberget, og den strekker seg ut fra foten av fjellet, jeg mener åsen, som en båt med buken opp. Fra grusveien tar vi en av mange stier som går sørover.

Furuskogen omslutter flytstiene, bare et og annet hogstfelt er åpent. Det er ikke tilrettelagt, selv om man skulle tro det. Svingene er som malt nedover lyngen. Her kan hvem som helst ha det moro. 

Nede ved bilene er det bare å snu, og ta fatt på den samme grusklatringen. Denne gangen følger vi grusveien mye lengre. Og der grusveien tar slutt, er det bare å ta beina fatt i den mest direkte forstand. Sykler du stien opp til Mistberget uten fotisett, har du enten 

• A. Elektrisk hjelpemotor

• B. Sinnsyke trial-skills. 

Vi har ingen av delene, og dytter syklene foran oss mens sola steker like forbaska varmt i nakken. Stien kan i beste fall kategoriseres som grov, med store steiner og røtter i alle retninger. 

Du skjønner heller ingenting av toppen. Kanskje det er dette som gjør at jeg tenker at Mistberget ikke er et fjell. For selv på toppen står trærne rakrygget. Det eneste som rager høyere, er et branntårn. Det mest sketchy branntårnet i verden. Trappetrinnene er omtrent like tjukke som eikene i hjulene mine. 

Det er dog verdt det. Når jeg har trosset høydeskrekken, og står på toppen med høyere puls enn når jeg tråkket opp de bratte bakkene, ser jeg langt. Skikkelig langt. Michael forteller at det går fint å overnatte her oppe, jeg repliserer at det hadde vært fullstendig uaktuelt. På benkene under oss sitter minst like svette turgåere som har slitt seg til toppen, og tar en velfortjent pust i bakken. 

Å slippe seg ned Mistberget på sykkel er en særegen følelse. Det føles litt, vil jeg tro, som å være en av de superheltene du ser på ski med GoPro, som slipper seg ut på en rygg, bare for å oppleve at all snøen løsner, og så bli dratt med nedover. 

Når du først har begynt å slippe deg ned her, er det krevende å stoppe. Sykkelen jeg sykler på har 170 millimeter vandring, og det hadde ikke skadet å legge på en null til på det tallet. 

Det er ikke mange steder innenfor en times kjøring fra Oslo du får sykla så mange bratte høydemeter i én smell, og det kjennes i håndleddene når jeg stopper der vi tok av fra grusveien opp.

Michael venter høflig på at  jeg skal få tilbake følelsen i både fingre, håndledd og nervesenteret for sanseinntrykk i hjernen, men vil videre før jeg er i vater.

– Det er her vi har jobba litt, bare heng på, sier Magnus.

Den nedre delen skiller seg bare delvis fra toppen. Det er fortsatt bratt, men Michael og Magnus har gjort en kanonjobb med å tilrettelegge. Doseringer, hopp og svinger om hverandre. Kveldssola som ennå treffer den øverste delen av Mistberget skinner ikke her nede, men det gjør ingenting, for svingene Michael og Magnus leder meg inn i er så morsomme at det gjør ingenting at jeg nesten ikke ser hvor jeg sykler. 

Jeg fikk svar på det jeg lurte på. Mistberget er helt rått. 

Så der har du det. Neste gang du kjører forbi Mistberget på E6 kan du jo stoppe.

Nå slipper du å lure, slik jeg gjorde.

Mistberget FAQ

• Fjelltopp 672 meter over havet rett ved E6 ved Minnesund.

• Fin kveldstur fra stor-Oslo-området eller Mjøsregionen. Beregn ca 45 minutter  - 1 time bilkjøring fra Oslo hver vei, avhengig av trafikk. 

• Ta avkjøring 56 mot Eidsvoll fra E6.

• Følg kulturminneskilting mot «bygdetun» på Spetalsveien (bomvei)

• På en stor hogstflate er det parkeringsplass.

• Toppturen gir 350-400 høydemeter med ganske heftig utforsykling. Parishøgda gir mer variasjon, og litt færre høydemeter.