Det er en befriende følelse å rulle over asfalten, ta av på en grusvei og så svinge hjulene inn på en liten barnålsti mellom grantrærne. Men hva skjer om du forlater stien?
HIMMELRIKET: Få ting gir større frihetsfølelse på sykkelen enn å la hjulene trille over digre sva.
Lesetid: 4 minutter
Gautefallheiene med Canvas hotell er kjent for mange terrengsyklister for sine nydelige stier og eventyrlig sykling på blanke svaberg.
Jeg har kastet lange blikk på stiene på turer til fots og i packraft gjennom området og tenkt at her må jeg jammen sykle en dag. På nordsiden av Gautefall finner du et område som kanskje er enda mer spennende.
Ikke rart jeg er nysgjerrig på en helgetur dit. Men i stedet for å sykle inn hovedinngangen ved Gautefall, vil jeg lure meg inn bakveien, gjennom Himmelrikets bakgård. For en tørrpinn og ateist som meg er det antakelig eneste mulighet til å entre Himmelriket.
Men først må tjukksykkelen kjempes opp alle bakkene fra Drangedal, for du kommer åpenbart ikke til Himmelriket uten å jobbe litt for det. Så det gjør jeg, jobber og tramper i pedalene og durer vekk fra stasjonen, midt i hetebølgen som ligger tung og dorsk over Telemark og resten av Østlandet.
Jeg ruller et par mil på asfalt, svinger inn på en grusvei, tar av på en kjerrevei og klatrer sakte oppover. Rundt meg treffer blikket stadig nye, bratte bergvegger og åskammer. Det er vilt i Telemark. Det går egentlig ganske glatt, ja, bortsett fra at jeg bommer og surrer meg vekk på feil sti når jeg endelig er ferdig med klatringen.
Grantrærne er plutselig ikke hyggelige kjemper langs stien, men klorer og rasper meg opp når jeg forsøker å presse meg gjennom det tette nettverket av tørre grener langs den gjengrodde stien, men det hører liksom med, man må regne med litt motstand når man vil til Himmelriket. Snart finner jeg likevel restene av den riktige stien og kommer meg til slutt fram til veien og stien til dagens mål: Hesthomfjell.
«I stedet for å sykle inn hoved-inngangen ved Gautefall, vil jeg lure meg inn bakveien, gjennom Himmelrikets bakgård.»
Jeg tar kvelden oppe på toppen. Lave fjell med runde, blankskurte sider omkranser horisonten. En gjøk sier koko langt nede i lia, noen orrfugler hukrer og hveser i det fjerne og en rype skrepper opp bak leiren. Myggen summer stille, og vinden rører seg ikke. Livet er absolutt ikke ille i Himmelrikets bakgård.
Neste morgen begynner moroa for alvor: Stien går ikke dit jeg skal. Og landskapet er akkurat like kronglete og vilt som høydekurvene på kartet antyder. Jeg bryr meg fint lite, for jeg visste at det ville bli litt knoting akkurat her. Jeg er jo tross alt midt i villeste Telemark. Jeg triller og tumler ned bjørkelier, karrer meg over skrånende svaberg, vingler over tørre furumoer og stamper gjennom våte myrsig. Når jeg en sjelden gang kan sykle på små, langstrakte striper av sva, er jeg ikke sen å be.
Jeg får lønn for strevet etter noen timer. Svabergene dominerer plutselig landskapet og innbyr til sykling på kryss og tvers for å finne den beste ruta mellom lyngrabber, bekker og tjern. Helt til det er sva over det hele. Jeg kan sykle hvor jeg vil. Overalt.
Den siste bakken på et kjempesva opp mot toppen av Jørundskårheia er brattere enn bratt, men ikke mer enn at det går fint å sykle. Så er jeg oppe. I Himmelriket. Jeg setter opp tarpen og går i gang med å forberede middagen i den lave kveldssola. Ingen engler svirrer rundt. Bare noen små, svarte fluer støvsuger hvileløst armene og leggene mine. Jeg lar dem holde på, er jo tross alt i Himmelriket og da må vi kunne være venner. I hvert fall så lenge de holder seg unna maten min. Det er nesten så de leser tankene mine, for de gjør nettopp det, holder seg unna maten og fortsetter i stedet med å spankulere opp og ned på armene mine.
«Utsikten er fabelaktig. Jeg er innlosjert i penthouse i Himmelriket.»
Utsikten er fabelaktig. Jeg er innlosjert i penthouse i Himmelriket. Rett bak leiren stuper fjellsiden bratt ned mot Jørundskårsvåene, et gedigent svaparti som lokker med hinsides morsom sykling på blankskurt fjell neste dag. Jeg kryper inn i det vesle myggteltet under tarpen, full av forventning til morgendagens sykkelmoro, lukker øynene og sovner igjen til lyden av gjøken i det fjerne.
Jeg våkner neste formiddag av at noe er annerledes. Armbåndet på venstre arm strammer så merkelig. Langsomt demrer det for meg at småtassene som vandret rundt på armen min kvelden før langt fra var fluer med fredelige hensikter. De små satanene har lurt meg: Venstre underarm er kraftig hevet og pepret med små bittmerker etter de svikefulle, små djevlene.
Man sniker seg åpenbart ikke bakveien inn i Himmelriket ustraffet.
Gautefallheiene
Hvor: Rundtur fra Drangedal stasjon til Gautefallheiene
Få ting får fram frihetsfølelsen og gliset mer enn å sykle på sva: Å la hjulene selv finne vei over blankskurt, nakent fjell og virkelig sykle på oppdagelse utenfor allfarvei. Villmarkssykling med stor V, uten tvil. I Norge er kanskje Narvik mest kjent for svasykling. Du finner en god beskrivelse av en rute i boka Stisykling i Norge av Kristoffer H. Kippernes. I Sør-Norge kan området sør og nord for Gautefall vest for Drangedal by på fin svasykling i et spennende, småkupert landskap. Du dumper raskt over små lokaliteter med sva om du tar en tur langs kyststien i Sør–Norge også.
Allerede abonnent?
Bestill abonnement og få tilgang til artikkelen.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Terrensykkel,
Fri Flyt, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
12 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Terrengsykkel.no skriver om gode sykkelopplevelser og er det naturlige startstedet på nett. Terrengsykkel.no gir deg inspirasjon til å sykle mer, finne nye stier og holder deg oppdatert med grundige utstyrstester.