Sykkelturen som ikke gikk som planlagt

– Nå er jeg skeptisk, ass.

Displayet på dashbordet viser bare én kald grad. Og det er nedbør som treffer ruta. Men det er ikke snø. Dette gir ikke mening. Det var meldt snø. Hele grunnen til at vi dro i utgangspunktet. Vi skulle til Trysil for å sykle i løs snø. Ens ærend, altså. Nå er jeg i ferd med å tro at hele greia skal gå i vasken.

Vi svinger av hovedveien, krysser elva. Rundkjøringa ved Statoil er såpeglatt. Strøbilen råner ikke, men kjører rundkjøringa i sirkler for å sikre godt nok veigrep til de som måtte være for optimistiske med farten inn i den.

Men det ligger hvertfall snø på bakken. Det er da noe. Jeg gjør så mye rart av og til at jeg må klype meg i armen. Kjøre to og en halv time bort fra Oslo for å sykle på snø, når det er tidenes barfrostforhold kan man definitivt stille spørsmål ved. Men jeg har et oppdrag, en sykkel å teste. Og det er den typen sykkel som er laget for å sykle på snø, en fatbike. Lettvint Facebook-research har fortalt meg at i Trysil skal det være fin, løs snø å oppdrive.

Jeg er så heldig at jeg har noen venner som er like tullete som meg, som blir med på slike påfunn. Thomas er én av de, som hiver seg rundt på kort varsel, alltid klar for en tur.

Interessert i stisykling i Trysil? Vi har den komplette guiden til din tur. 

 
Vi svinger av veien ved hovedkvarteret til Sweet, og oppover mot Grimsåsen. Målet er å finne igjen noen av stiene jeg syklet på Utflukt, og håpe at de har fått et lag med jomfruelig løssnø vi kan pløye, så jeg får testet tjukksykkelens flyteegenskaper.

Vi kjører grusveien oppover fra sentrum. Jeg har to tanker i hodet;

1. Bilen burde hatt piggdekk

2. Sykkelen burde hatt piggdekk også.

Veien er glasert med et tynt islag, det eneste som redder meg og de skrøpelig helårsdekkene mine, er at en bil med kjetting har harvet opp isen nok til at jeg får litt grep og ikke sklir av veien.

Jeg setter foten utenfor bildøra. Det vil si, jeg prøver. Skosålen har null friksjon mot underlaget, og jeg tenker at den helst skulle hatt pigger også. Dette blir interessant.

Vi monterer syklene uten for mye utveksling av ord. Skepsisen er til å ta og føle på. For å komme til stien skal vi først sykle langs en av de mange skogsveiene i Trysil. Den er sparsommelig strødd med sand, og vi vingler oss innover i skogen.

Jeg savner barfrosten der jeg sitter og tråkker. Thomas sier ikke så mye. Han bare snufser. Temperaturen har krøpet enda noen grader ned på gradstokken, og regnet gjør ikke tilværelsen varmere der vi tråkker bortover de blankpolerte grusveiene.

Tørr barfrost, hvorfor dro jeg fra det?

Her finner du alle våre saker om stisykling.  

Veien deler seg i to i et slag Y-kryss, og vi skal holde til venstre. Men kjerreveien jeg husker fra juni har ikke et tynt fjonlag med snø. Den er helt begravd, og det verste er at det ser ut som skare. Det får briste eller bære, bokstavelig talt. Jeg tar meg rennafart og gamper ut i snøen.

Halleluja! Det er ikke skare! Det er ikke puddersnø, men det er hvertfall ikke skare. Vi tar ei pause mens jeg nesten tømmer dekkene for luft, så bæreevnen blir enda bedre. Jeg har ganske dårlig samvittighet for Thomas, som har blitt dratt med helt hit med lovnad om fete stier med et lite vinterdryss. Nå må han bare prøve å følge sporet jeg skal legge, for å ikke baske i tung løssnø til fots.

– Det går bra det, jeg trenger balansetreningen, sier han bare.

Andre ville kanskje tenkt han er kvalmende positiv, jeg er bare glad jeg har meg med noen som ikke syter og klager når jeg kommer med rare påfunn.

– Hadde noen fortalt meg for 10 år siden at det gikk an å sykle sånn, hadde jeg ikke trodd på de, peser jeg mellom inn- og utpust der jeg pløyer meg fram i snøen.

– Hæ?!

Sprakinga av snøen som komprimeres overdøver det jeg prøver å si, så jeg stopper for å ta en pause. Flere meter bak meg kommer Thomas syklende nesten litt febrilsk, både for å holde balanse og fremdrift. Kjerreveien har bare blitt smalere og smalere,

– Det blir bedre når det går nedover! Sier han bare.

– For det går vel nedover snart?

– Eh... sannheten er at jeg husker ikke, sier jeg med en viss flauhet i stemmen. Jeg klikker meg inn og tråkker videre før jeg trenger å utdype at jeg helt ærlig ikke kjenner meg igjen der vi er. Jeg håper på et skilt.

Dette er egentlig ikke sånn vinter som jeg liker. Det er en sånn type vinter som jeg helst ikke vil assosiere meg med. Hvis du har sett Tre nøtter til askepott, så basker de rundt i sånn våt, tung snø, som vi nordmenn ikke skjønner. Vi som er vokst opp med Swix Blå Ekstra, noen minusgrader og et dryss nysnø i skisporet.

Men så skjer det. Motstanden blir mindre. Om det er et superlokalt værskifte eller hva det er vet jeg ikke, men snøen er ikke like kompakt. Og det beste av alt, er at vi har basket oss fram til et lite høydedrag. Herfra er det bare nedover. Jeg kjenner det begynne å krible. En positivt ladet urolighet melder seg, og jeg har vansker med å forholde meg rolig.

Vi tørker regnet av brillene, strammer skoene, klikker vi inn i pedalene, tråkker fem tråkk, og så får vi påminnelsen om hvorfor det av og til er helt greit at ting ikke går som planlagt.