Bidrag fra: Elin Flaglien
Det er ikke mulig å stue så særlig mange flere inn i den lille minibussen, som snegler seg ut på veien ut fra Slåtta Sykkelpark. Doningen går ikke akkurat fort av seg selv, og med en henger fylt med sykler hjelper det ikke akkurat på å holde matchvekta. Skulle ønske jeg kunne skrive plutselig, men jeg har lært at det ikke er pent å lyve, så snart var vi på toppen av Bosset på Veståsen, klar for fredagens korte stitur med guide Gaute Springgard i spissen.
Det begynner stille og pent, og Ål har uten tvil fått beskjed om å pynte seg siden det kommer fremmedfølk denne helga. Det starter rolig og pent, før terrenget blir brattere, og steinene større. Kraftuttrykkene runger over hele Veståsen, og Åls småbarnsmammaer må skåne ungene fra ekkoet - eller forresten, det er vel ikke noe problem på disse traktene. Så kommer myra, den h****** myra! Er det nok fart? Nei. Litt fart? Nei. Digg at det bare skjer ca 20 ganger, og lunta er ikke akkurat så kort at noen vil prøvetenne den. Men plutselig åpner alt seg, og det er bare å gi gass. Hoppe over røtter og småstein, og flyte på barnålstien - for alle. Herlig!
Samtidig som Fri Flyts utbrente krangla seg ned Veståsen med stor iver, herja over halvparten av festivaldeltakerne utforstiene på Rotnheim og Myking. "Sinnsykt bra" var reponsen, og det tviles så aboslutt ikke. Festivalcrewet hadde også åpna motorcorssbanen, og grillmester Thorsen hadde burgeren på grillen presis klokk 15.32, til alle de som var mer gira på afterbike enn bike.
Undertegnede burde tatt seg en burger og holdt kjeft, men sa heller ja til å dra på seg rustning og låne seg dirt-sykkel. Etter å ha klart å henge med t-kroken opp på første forsøk var flaksen brukt opp, og det gikk som det måtte gå - skrubbsår, donald-kuler og grussleiking. Mens noen slikka sårene viste blant andre Makken og Robin Dolve hvordan det egentlig skal sykles, og ga publikum en litt annen type crowdpleasing.
Rett ved siden av sykkelparken ligger Tveito-gården, og festivalcampen. Ål-gutta hadde gjort en sinnsyk ansiktsløftningsjobb på låven, og kunne skilte med både bar, sofragruppe, dansegulv, storskjerm og diskukule - og godt gammelt nips. Mye hillbilly-nips. Er du på Ål så veit du hva som skjer etter klokke 10 på en fredag; «Beat for beat», ungdomsdisko på Hallingmøbler eller voksenrølp på låvefest. Vi valgte det siste, og med livet som innsats var det bare å kaste ut i danseklynga. Og hvem skulle trodd at hardbarka trøndere måtte til Ål for å knekke dansekoden:
– Denne dansen skjønte jeg! Det var bare å hoppe litt opp og ned, og dytte så mange som mulig, ærklærte enfotingen Asle Tangvik.
Da lyset endelig reiste seg over Hallingdal dagen etter fulgte dessverre alt annet enn sol med, og regnet skylte over alle sykkelstier og dirtjumps. Råere for noen, skumlere for noen. Mulighetene er mange på Ål, og folk var happy som vanlig! Så til den tragiske biten - med kroken på nebbet, og bleik om døra tok turen slutt før den legendariske Cowboyfesten. Siden bitterheten fortsatt er så fremtredende vil jeg helst unngå å skrive for mye om det, fordi det ripper opp i gamle sår. Men det som er helt sikkert er at den føyer seg inn i rekka av legedariske festivaler i bygda, og med dobbelside i Hallingdølen er det vel ikke lov å klage.
Ålingene har gjort det igjen - de har gjort den fjerde utgaven av Hillbilly Høkkfest helt herlig, og stigningskurva går bare oppover for hvert år! Nå er presset på hvordan de skal klare å klatre enda noen hakk neste år, men det er nok ikke mange som ligger søvnløse av bekymring. Ål har fostra en fantastisk sykkelfestival!
