Et stopp med stisykkel i Alvdal

Tolga Sykkelmekka er en butikk/låve/kafé, stryk det som ikke passer, og bonden Anders selger sykler når han ikke er opptatt med gårdsdrift.

Eller sitt eget bryllup, da. Men det kan vente. To bortkomne byfolk, hvorav begge har ødelagt syklene sine, står der med knekte akslinger og bolter i hånda og er prisgitt sykkelbondens velvilje. Han saumfarer alle syklene etter deler, helt til han finner en del som kan passe. Vi takker og bukker, og gir oss selv en påminnelse om hvor viktig det er med sykkelverksteder i det ganske land.

– Neida, det ordner jeg, sier Anders og nekter plent å ta betalt for delen som redder sykkelturen for Thomas.

– Drittkaffe, tenker jeg. Men sola skinner i det minste utenfor Statoil på Alvdal.

Sola skinner på Tronfjell – fjellet i Østerdalen som troner karakteristisk over Kjell Aukrusts rike. 

Jeg har alltid vært Statoil-patriot. Selv om det nå heter Sørkel Kei. Jeg kaller det fortsatt Statoil. Det har nok noe med pappas 30 år lange karriere i statens gylne melkeku av et selskap å gjøre. Det har alltid vært Statoil. Jeg kaller det fortsatt Statoil, og Statoilkoppen. Og Statoilkoppen, den må fylles på Alvdal. 

Som Statoil-patriot har jeg da satt meg selv i ei lita klemme ved å kjøre Østerdalen, hvor sivilisasjonen er mer spredt, og det går lenger mellom hver mulighet til å fylle på koppen. 

Kaffen på Statoil Alvdal smaker piss. Det er fascinerende hvordan mange bensinstasjoner kan ha identiske kaffemaskiner, men hvor forskjellig kaffen kan smake. Men hva skal jeg gjøre, da?

Siste kaffestopp har som regel vært på Elverum. Når jeg passerer Alvdal, er det én time til neste Statoil-stasjon, på Berkåk. Derfor har Alvdal blitt min mest motvillige kaffestopp noen gang. 

Men nå har alt dette forandret seg. Jeg står på Statoil på Alvdal, kaffen smaker fortsatt dritt, men sola skinner som sagt på Tronfjell, og jeg har akkurat pakket sykkelen i bilen. 

Veien til Tronfjell en av de høyest liggende veiene i Norge, kun slått av veien opp til Juvassbreen, er. Jeg har kjørt forbi Alvdal 100 ganger, og tenkt at det må gå stier ned fra det fjellet. Men den grå og grovskårne toppen har ikke sett innbydende ut.

Både sommer og vinter kan man se vinden ta tak og blåse både sand, støv og snø i store skyer av toppen fra det karakteristiske tårnet, 1665 meter over havet. 

Og så er det høydeforskjellen da. Den karakteristiske toppen troner i landskapet, og den enkleste måten å komme seg opp, er via anleggsveien til masten.

De stive akslingene i folkevognbussen til Audun er ikke lagd for pukkbelagte norske fjellveier. 

Audun Lutnæs er den utflytta alvdølingen som ble lei storbylivet og jobben i UDI. Nå har han flytta hjem, driver Kjell Aukrust-senteret, og har laga egen festival i bygda med eget program for stisyklister.

Jeg og turkamerat Thomas møter han i publikumskafeen på arbeidsplassen. Bak store glassvinduer ser vi opp på Tronfjell, som rager som en eneste stor, grå steinknaus der oppe. Det er lett å kjenne igjen estetikken fra Aukrusts bøker og filmer.

Audun kan fortelle om et variert landskap, som skapt for sykling, men et forsvinnende lite miljø av stisyklister.

– Hvor mange er det som sykler sti her da?

– To. Meg og samboeren, svarer han.

Jeg kaster et nytt blikk ut av vinduet og opp mot Tronfjell.

To personer, ja. Dette blir spennende. 

Vi rister fra side til side i setene, støvet virvles opp og forsvinner fortere enn vi rekker å registrerer. Audun forteller om motbakkeløp, motbakkeritt.

Jeg sitter og regner på hvor lett utveksling jeg måtte hatt, og hvor mye EPO jeg ideelt sett burde tatt om jeg skulle kommet meg opp her i rittfart uten å kollapse etter hundre meter. Grov pukk skvetter til side, og jeg kan høre lydsporet fra når sheik Ben Redik Fy Fasan skal opp til Reodor Felgens lille krypinn på toppen av Flåklypa, i det Audun girer ned og gir gass opp den shabby grusveien som er skåret inn i den bratte fjellsiden.

Over oss tårner steinknauser, under oss et endeløst landskap av mose og myr som strekker seg i alle retninger, bortsett fra opp til denne toppen. 

Audun snakker om en eller annen rekord, og jeg tror mindre og mindre på det jo lenger opp vi kommer. 

Vi skal ikke helt til topps. Jeg hadde rett i mine antakelser, selve toppen er for bratt og steinete til at det har noe for seg. Vi parkerer på den siste flata før toppen, og hadde det ikke vært for at jeg kom langs land og ikke fra himmelen, hadde jeg lett kjøpt at det var selveste månen vi hadde landa på.

Den menneskeskapte tårnkonstruksjonen synes ikke å ha noe der oppe i den bratte ura å gjøre. Sidevinden pisker, her er det ikke le å finne bortsett fra noen små varder, og det hele virker ganske så ugjestmildt. 

I det steinete og ugjestmilde landskapet følger vi en sti vestover, og ut mot det som ser ut som verdens ende. Men vi skal ned, til Alvdal midt i væla. Månesyklistene tar seg frem i steinete, karrig terreng. Forræderske skarpe steiner står rettet på skrå opp mot spinkle, spede gummivegger.

Vi fester vår lit til EXO, Snakeskin og 42a. Svinger over små avsatser loser oss ned, ned mot Statoil hvor jeg har stoppet hundrevis av ganger og drukket verdens verste kaffe. Jeg kan føle smerten til knastene på dekkene helt opp i fotbladet når de skrubber mot ru, tørr flakstein. 

– Jeg vil ikke dø.

– Nei, ikke jeg heller. Thomas står på toppen, jeg i bunn. 

Høydeforskjellen er ti meter, i luftlinje kanskje tre meter. Han bærer sykkelen forsiktig ned. Bak han reiser tårnet på Tronfjell seg i skyene. Vi lar pulsen senke seg etter de bratte cruxene, og krysser veien fra Flåklypa-settet. Den nedre delen er en helt annen historie.

Stiene som brukes under Livestock-festivalen er mose, skog, og barnåler. Og det er Audun som har sydd alt sammen. Vi får betalt for hver eneste en av de utallige høydemeterne vi ufortjent har fått ved hjelp av folkevognbussen hans. 

– Bedre enn dette blir det ikke. 

Jeg ligger i gresset på stølen Gjermundshaugvangen i vestfjella. Syra tyter ut av øyne og ører. Jeg prøver å understreke til turfølget at opplevelsen er toppet nå. Det blir bare med stønning, sukking og noe som minner om klaging. Hver sommer drar Anne Berit Gjermundshaug opp til stølen, og holder den åpen for turgåere som trenger påfyll.

Fluene surrer over hodet på meg, jeg veiver dem vekk, og trekker visiret på hjelmen lenger ned for å skjerme for sola.

Jeg hadde lovt de gamle utforsyklistene Emil Carlson og Øyvind Østvedt et kort, men intensivt avbrekk fra familieferien lenger sør i Østerdalen, og de synes å virke fornøyd med uttellingen så langt. 

Vi begynte dagen med å kjøre en støvete grusvei med vinduene helt åpne i solsteiken, langt innover i fjellene vest for Alvdal. Vi parkerte bilen, og tok fatt på en nesten gjengrodd sti tilbake. For endte gang denne sommeren tar jeg meg selv i å bli oppgitt over en fenomenal sti som er i ferd med å gro helt igjen.

Skarpe steiner står på kryss og tvers på snaufjellet i den hvite mosen, en stripe bare såvidt bredere enn dekket gir et hint om hvor det gamle dyretråkket har gått. Flere ganger drifter vi avgårde i moselandskapet, før vi innser at vi har syklet flere meter av stien, og må spre oss for å finne tilbake. 

I flyktige, korte øyeblikk får jeg brukt mer tid på å kjøre stien slik jeg vil, snarere enn å lete etter selve stien. Emil og Øyvind vet å utnytte hvert eneste lille glimt av en sving til å leke seg i terrenget når det heller nedover.

Det hvite moselandskapet er blendende, og vi tar oss over høydedrag etter høydedrag innover Vestfjella, og ned mot stølen til Anne Berit. 

Jeg får ikke ligge i fred lenge. Anne Berit kommer ut fra den lille koia på tunet og roper oss inn en gang til. Jeg må bøye hodet når jeg trer inn i den lafta hytta. En liten takke koblet til en stikkontakt er det eneste som minner om moderne tid, der alt annet ser ut til å ha stoppa opp på 50-tallet.

Jeg lesser fatet fullt av vafler, og en lokal grøt som heter soinngrøt. Etter å ha fortært alt med tre kopper kaffe havner jeg i gresset igjen. Jeg gjør kardinalfeilen og lukker øynene, og glemmer både kamera og mobil. 

Jeg må la fornuften seire, kan ikke ligge i gresset på en støl og være fullkomment lykkelig hele dagen, si.

Vi tar på oss sekkene, og sjangler ut av stølstunet, proppa på vaffler, soinngrøt, saft og kaffe. Vi får et lite transportstrekke på grus før vi atter en gang finner gull.

Lynraske barnålsstier i skogen mellom gårdene som ligger i lia ned mot Alvdal får både bremseskiver og sykkelhjerter til å bli varme.  

Ola Martin Rekstad er født og oppvokst på Tynset. Nå som etablert familiemann i Romsdalen, er han tilbake på besøk. Han gjør ingen overdreven innsats på å framsnakke hjembygda når vi møtes ved den obskurt store sparken i sentrum. 

– Joda, det er da ikke så verst, kommer det tørt fra han. 

Det er da heller ikke noe som minner om episk stisykling når vi treffer skoggrensa i utkanten av sentrum ved et boligfelt. Trimløyper og skiløypetraseer krysser hverandre i skjønn forening.

Østerdalen har mange småveier som frister til utflukter med mer vei-orientert sykkel, og Fylkesvei 665 føres på to-do-lista mi når vi følger den et stykke vestover og ut av sentrum. Grønfjellet består av en bråte små høydedrag, og vi følger stien over Lauvåskletten, Oppmåshøa, Veslkletten og Sølvrabben til vi til slutt står på Bratthøa.

Men særlig bratt er det ikke. 

Det er en slik topp som ikke er en topp. Bratthøa ligger nesten skjult i terrenget, og navnet ville vært offer for hån fra fjellfolk lenger vest i landet. Fasaden av norges styggeste rådhus stikker såvidt opp fra det trekledde landskapet. 

Jeg vil så gjerne – prøver desperat å styre, å treffe der jeg vil. Underarmene holder på å revne, vinden presser seg under brillene og inn i øynene, tårene spretter, og sliter med å trekke pusten mellom hver gang jeg slipper sykkelen ned små kanter som kommer.

Luften pisker så ermene på trøya flagrer, og Thomas står ved stien og gliser og hoier når jeg passerer han.

Vi må slukøret innrømme at våre fordommer til den lave knausen utenfor Tynset var meningsløse.

Når jeg neste gang kjører Østerdalen med sykkelen i bilen, blir det garantert en stopp her.

Kanskje til og med en kaffe i Alvdal.

Alvdal

Alvdal er en kommune i Østerdalen i Hedmark. Den grenser i nord mot Tynset, i øst og sør mot Rendalen, i sør mot Stor-Elvdal, og i vest mot Folldal. Bygda er kanskje mest kjent for multikunstneren Kjell Aukrust, som la handlingen i flere av sine bøker til sin hjembygd.

Aukrusts tegninger og fortellinger står sentralt i den faste utstillingen i Aukrustsenteret. Både Trailguide.no og mtbmap.no har oversikt over stier og turer i området. Det arrangeres også sykkelturer under festivalen Livestock. 

Kilde: Wikipedia.