Stisykling på Beitostølen

Det meste har vært utenfor normalen siden mars. Selv har jeg ikke reist mye rundt for å sykle. Selv normale ting som å ta en kaffe, en øl eller en softis i sommervarmen har utgått. Men på Beitostølen møter vi noen som har holdt hjulene i gang.

– Sommeren har vært helt vill. Jeg har syklet hver dag fem uker i strekk, sier Kasper Madsen.

Han har fått merke at  hele Norge plutselig skulle feriere hjemme, og det har norske bedrifter som driver med naturopplevelser også fått kjenne på. 

Madsen har hatt en fordobling i antallet kunder som vil komme for å sykle stier.

Kasper Madsen er en slags terrengsyklende sveitserkniv. Dansken har bodd på Beitostølen i fem år. Han bygger sti, han utdanner norske sykkelguider, han driver sitt eget sykkelguide-firma, han er prosjektleder for utbyggingen av stiene på Beitostølen.

Ja, og så er han syklist tvers gjennom, selvfølgelig. 

Det er vanskelig å ha en samtale om sykling i Norge uten Trysil som referanse. Når Kasper snakker om Trysil-modellen, så betyr det å utvikle enkle stier først. Beitostølen er så smått i gang, forteller han når vi sykler Fylkesvei 51 ut av sentrum.

Med et budsjett på fem millioner tildelt i 2017 har det blitt utviklet fire kilometer grønn sti, to kilometer heisbasert blå sti, og ryddet flere naturlige stier. Jobben med å sette Beitostølen på stisykkelkartet begynte med en enkel sti på platået bak alpinbakkene som vi ser fra veien.

Akkurat i dag står heisen, så vi sykler den lille transporten på asfalt som må til for å komme opp og rundt. 

Vi tar til høyre inn på en grusvei ved parkeringsplassen på Garli. Garlirunden har ikke mange høydemeter, men er fint bygget innover myra og fjellandskapet. Finansiert av midler fra Øystre Slidre kommune og flere stiftelser, har denne runden blitt det grønne alternativet for de som vil prøve seg på noe smalere enn grusvei. 

Runden er et eksempel på at man ikke trenger store høydeforskjellen for å ha det morsomt. Svinger, doseringer og små kuler snor seg over det myrlendte terrenget, med innlagte lommer hvor man kan ta en pause.

Vi sykler bort til toppen av heisen hvor vi får utsikt ned mot sentrum, og ser begynnelsen på en blå-gradert sti. Med doseringer og hopp slynger den seg helt ned til bunnen av heisen, som du i sommermånedene kan ta opp igjen. 

Det var fjellene som lokket Kasper til Beitostølen. Ikke fjellene som i Jotunheimens topper, men som i høyfjellsstiene som finnes på og rundt Beitostølen. Kasper har brukt mye tid på å kartlegge hva som finnes, og hvor det kan være bra å sykle. Vår tur for å oppleve området går til klassikeren han pleier å vise frem, som går fra Slettefjell, ryggen man ser fra Beitostølen sentrum i vest. Å sykle den fra Beitostølen vil bety en solid dagstur, så vi gjør det litt enklere ved hjelp av bil.

Vi kjører på svingete veier over til nabodalen og Ryfoss, hvor vi setter igjen den ene bilen. En klatring som på 14 kilo stisykkel ville vært skikkelig seig, sparer vi oss for med å kjøre den ene bilen til topps. Vinden blåser så hardt at det er vanskelig å stå oppreist, men heldigvis har vi den i ryggen. En mikroskopisk klatring tar vi unna før vi står ved toppvarden. 

Slettefjell er det som for mange er selve drømmen med terrengsykling, og hvorfor vi driver med det: En smal linje som bukter seg i terrenget, i perfekt helningsgrad, med storslagen utsikt i alle retninger.

Kontrasten til de maskinbygde stiene ved Beitostølen sentrum er stor, her gjelder det å følge med. Deler av stien er gamle hestetråkk, og steiner står opp i alle retninger.

I medvinden hører jeg bare lyden av baknavet som surrer, og min egen og Kaspers utrop hver gang det kommer små svinger og kuler hvor man føler seg litt ekstra tøff på sykkelen. 

Å komme ut til en støl er den perfekte pausen når både bremsene er varme og armene slitne. 

En transportetappe på grus er bare kjærkommen så kroppen får hvile litt, før vi svinger av på en ny sti. Denne gangen endrer stien karakter, og kratt og tynne bjørker er byttet ut med mose og furutrær. 

Det er dette Kasper liker å vise kundene sine:

– Det var dette som trakk meg hit - rå opplevelser i fjellet. Grønne og maskinbygde stier skal vi absolutt ha, men jeg tror også at vi må ha et tilbud for de som har erfaring og vil prøve noe nytt, og kanskje litt krevende, sier han når vi tar en pause på et utsiktpunkt mot Ryfoss. I alle himmelretninger peker han ut det han kaller «epics», altså turer som gjerne tar mange timer, og gir mellom 1000 og 1500 høydemeter med utforsykling. 

Vi krysser en vei for tredje gang denne dagen, og denne gangen er det asfalt før vi tar inn på et nettverk av turstier over Ryfoss. Jeg føler jeg har syklet på tre forskjellige steder denne dagen; det golde fjellandskapet med vinden i ryggen, de bratte skråningene ned mot Ryfoss på moselagte stier, og nå denne furuskogen over Ryfoss som bare legger til enda en dimensjon. 

Løse barnåler og kongler gjør at vi begge må være litt ekstra på vakt når farten øker i den siste utforkjøringen. Rundt 1000 høydemeter med utforkjøring høres kanskje ut som bare moro, men jeg er sliten i både armer og bein etter den vanvittige turen. 

Vi er begge helt utslitt, men Kasper vet hva som må til. 

– Nå er det vel på sin plass med en softis? 

Jeg sier ja, selv om det er høst.