– Ka e det du driver med? Det e ikkje lov å gå av sykkelen på stien her!
Jeg er fullstendig avkledd. Espen Johnsen står ti meter lenger nede og gliser eplekjekt.
Jeg stammer nesten, og skal til å lire av meg noe for å parere kommentaren, men skjønner at jeg burde ha klart å sykle. Det er så bratt at drivverket på sykkelen like gjerne kunne vært lagt igjen på toppen. Med tunga godt plantet midt i og ute av munnen, sklir jeg videre.
Det er bare noen timer siden jeg møtte utforlegenden Espen Johnsen, og kameraten min Mads Øftshus midt i Bergen sentrum. Ved inngangen til Fløibanen droppet vi å tenke på billettkjøp. Det ble bakkene og de lette girene. Jeg har syklet med Espen før, og vet at han er nesten like umulig å følge oppover som nedover.
– Dette her er en sånn typisk kveldstur for meg da. Stikker ut rett etter at jeg har lagt ungene, med lykt, i mørket – kvitret han mens han tråkket oppover. Jeg hang med geipen to sykkellengder bak. Mads kom to sykkellengder bak der igjen.
Asfaltveien går i bratte serpentinsvinger opp fjellsiden over byen. Da vi passerte første stasjon på Fløibanen var det vanskelig ikke å tenke på at vi kunne sittet komfortabelt i en vogn som ordnet disse høydemeterne for oss.
– Det er dette som er så bra med syklingen her, fortsatte Espen like upåvirket.
– Hvis du har dårlig tid, sant, så kan du bare ta en kjapp tur etter jobb, sant. Bare banke opp asfalten sant, og så ned igjen sant.
– Jada, sant, sant, tenkte jeg, mens svetten rant. Da jeg spurte om det var toppen vi så der oppe, fikk jeg til svar at den nok var et stykke lengre inne. Det var rett før Mads ba om nåde og satte seg på en benk med en Snickers.
«Det er så bratt at drivverket på sykkelen like gjerne kunne vært lagt igjen på toppen.»
Så, et stykke tungt arbeid senere, var vi omsider på toppen av Rundemanen og kunne skue utover landskapet mens Espen pekte.
Da jeg var i Bergen for å lage bok om stisykling i Norge, ba jeg kjentmannen om å plukke ut noen av de enklere turene. Jeg minnes da at jeg stusset over vanskelighetsgraden, og at det var teknisk mye vanskeligere enn jeg var vant til. Nå er vi altså ute på en «gjennomsnittlig» stitur i Bergen, og stiferdighetene mine fra Østlandet kommer nok en gang til kort.
Vegetasjonen har vært spredt til nå, men så ser jeg en mørk-mørk skog tårne seg opp foran meg. Midt i veggen av trær er en liten lysning, hvor stien går inn. Et slags makro-naturfoto, en stilstudie av glatte røtter åpenbarer seg foran meg. Røttene er lagt som et vevd stoffstykke over den bratte kneika. Det mest elementære av alt i utforteknikk flasher forbi øynene mine. Slipp opp, og brems når terrenget blir enklere. Det er bare det at det er så ulidelig langt ned til der terrenget blir enklere. Selv om det ikke regner nå, er jordsmonnet vått, og røttene tilsvarende sleipe. På lånt sykkel, med nervene i helspenn våger jeg meg utfor.
«Irrgrønn mose ligger det like mye av på greiner som på bakken. Jeg skulle ønske denne skogen varte, og at det aldri skulle ta slutt. 50/50 – røtter og jord.»
I dette øyeblikket skjønner jeg hvordan Bambi må ha hatt det på glattisen. En slags halv-elegant dismount og jeg sklir av setet, men lander på begge føttene.Ramlinga og syklinga i skogen blir bare avbrutt av en lysning av et hogstfelt, før vi ramler inn i neste skog. Irrgrønn mose ligger det like mye av på greiner som på bakken. Jeg skulle ønske denne skogen varte, og at det aldri skulle ta slutt. 50/50 – røtter og jord. Fffhomp! Bakdekket sklir til siden. Igjen. Hva som får Espen til å slippe seg ned her midt på svarte natta med lykt uten å kræsje, er utenfor min fatteevne.
Mitt forrige Bergensbesøk er ikke et vagt minne langt bak i hjernen. Det er et vått, sleipt og uangripelig minne. Og om minnet gjør meg rett, fikk jeg 40 millimeter nedbør på de to døgnene jeg besøkte Bergen sist. Nå er det hvertfall tørt, men hvorfor søker jeg meg til et sted som er så bratt?
– Prebstamaniac!
– Hæ?
– Prebstamaniac!
– Nei altså, hva heter du?
– Åja, Preben, heter eg!
Det er første gang jeg håndhilser på noen som presenterer seg med Instagram-navnet sitt. Preben er en av gutta i Hashtagenduro-gjengen, en kompisgjeng som har gjort det til sitt store mål å promotere norsk stisykling på Instagram. Preben Nøkleby, eller Prebstamaniac om du vil, forklarer at de prøver å legge ut et bilde eller en video hver eneste dag fra sykkelturer. Om de ikke har vært ute, legger de ut arkivbilder. Stend, en liten biltur sør for Bergen sentrum, er et av stedene de besøker oftest.
«Pop» er et uttrykk du gjerne hører når det er snakk om skateboard. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bruke det samme begrepet om sykling, men Preben har med sin bakgrunn fra BMX en evne til å sprette høyere enn absolutt alle andre.
«Det mest elementære av alt i utforteknikk flasher forbi øynene mine. Slipp opp, og brems når terrenget blir enklere. Det er bare det at det er så ulidelig langt ned til der terrenget blir enklere.»
Bratte fjell som innebærer lange transportetapper opp, lange utforkjøringer, og generelt grovt terreng. Vakkert, vilt og rått, men krevende for dem som aldri har prøvd en sykkel med grove dekk og dempere før. Mens rekrutteringen til rundbane og maratonritt er stor både i Midt-Norge og Østlandet, er det på landeveien man finner flest med startnummer i Bergens-traktene. Men Bergen Mountainbikeklubb har tatt konsekvensen av dette, og fokuserer på både enduro og utforsykling. Men sett at man er nybegynner, da? Og vil prøve litt forsiktig?
Ved parkeringsplassen på Stend sør for Bergen sentrum skuer jeg ingen bergtopper. Ingen store steinpartier. Bare skog. Store hauger med skog. Espen gir seg ikke med kvitringen, forteller om hvor lettvint syklingen er her, mens jeg hangler ved siden av. Jeg har for lengst akseptert at alt som har med stisykling å gjøre i Bergen begynner med oppoverbakker. På Stend har jeg ikke fått noen lovnad om utsikt. Bare fete stier. Grusveiene i skogen tar oss opp og fram. Motbakkene kommer i korte støt, kneiker vi bryter oss opp på grove stisykler.
– Det er stier over alt her, man kan bare velge og vrake, og sette sammen turer, forklarer Preben.
På Stend har syklistene funnet gamle dyretråkk, og holdt dem åpne. Andre steder har eksisterende stier blitt koblet sammen. Med grusveiene gjennom skogen får vi dermed tilgang til et stort nettverk av stier, og Hashtagenduro-gutta kommer ofte hit for å sykle på kveldstid, eller når været blir for dårlig oppe på fjellet.
Et sekund til å trekke pusten, og vi plukker en av de utallige stiene som krysser grusveien vi har brukt til transport. Rundemannens brutale steinhamring er en saga blott. De myke barnålsstiene slynger seg langt fremover. Jeg kjemper for å løfte blikket. Preben ligger foran, og sykkelen hans er nesten lydløs. Pumpeteknikken fra BMX-syklingen kommer godt med i dette landskapet. Duvende kuler og hauger. Så forlokkende, men akk så vanskelig å holde flyten.
Preben har skjønt det. På en ubegripelig måte klarer han å bruke både armer, bein og sykkel som et slags ledd mellom seg og underlaget. Vekselvis hopper han, og presser sykkelen over alt av hindringer, og tar tidsvis mer luft enn jeg hadde klart på en trampoline. Et par bratte serpentinsvinger gjør at vi stuper ned noen høydemeter før et siste parti med flytsti tar oss tilbake til parkeringsplassen. Lett tilgjengelig moro. Jeg vil opp igjen.
Bergen er kjent for sine sju fjell. Men vi forlater horisonten og de sju neste morgen. Det er mange flere fjell enn de sju, og mange av dem er godt egnet for stisykling. Smale veier og mørke tuneller tar oss ut fra sentrum. Hashtagenduro-gutta er godt vant, og vi kjører i en egen liten kolonne med pickuper lastet med sykler. Vi ligner på en gjeng syklister i filmer fra det sagnomsuste British Columbia. Syklene henger over lasteplanet.
«Et par bratte serpentinsvinger gjør at vi stuper ned noen høydemeter før et siste parti med flytsti tar oss tilbake til parkerings-plassen. Lett tilgjengelig moro. Jeg vil opp igjen.»
Vi kjører mot Voss, men svinger av i god tid før. Klassikere som Toro, Arnanipa og andre er alle populære utfartssteder for terrengsyklister. Felles for dem alle, er at de enklest nås med bil. Vi stopper i Arna, men ikke for å sykle. Vi skuer opp mot Arnanipa mens en burger går ned på høykant. Kaffe, bolle, og vi setter oss i bilen og kjører videre mot Voss. Ved Trengereid forlater vi køen av familiebiler med taket fullt av sykler, og baksetet fullt av skrikerunger. Fylkesvei 7 tar oss humpende og snirklete over en hei, før vi kjører ned mot Årland.
Båss, sånn som i søppel. Jeg stusser først når gutta prater om denne stien, om den har fått navnet sitt for tilstanden på stien, eller hva det må være. Men det er ikke verre enn at Båsstien starter ved gjenvinningsanlegget ved Samnanger.
Ved inngangsporten til gjenvinningsstasjonen kjører vi forbi køen med småbarnsfamilier som ikke holder hviledagen hellig. De skal tømme søppel. Jeg skal prøve å finne gull. Vi krysser veien, og tråkker oss i gang på en gammel kjerrevei som tar oss opp blant tynn skog.
Der stien svinger av fra kjerreveien blir det for ulendt terreng til at vi orker å sykle opp. Det blir dytting. Når jeg triller den grove stisykkelen over svabergene, kun avbrutt av røtter, klarer jeg ikke la være å tenke på de mørke skyene som kommer sørfra. Får vi regn når vi skal ned fra dette fjellet, vil det bli en unødvendig spennende affære.
Regnet holder unna. Vi stopper ved Raudevatnet. Selv om regnet ikke kommer, er det friskt nok 600 meter over havet i oktober. Jeg sparker ekstra hardt med foten for å klikke inn i pedalene. Tre dager med sykling i Bergen nærmer seg slutten. Bare denne ene utforkjøringen igjen. Jeg spenner alt jeg har av kjernemuskulatur og slipper meg ned stien.
Det er den tiden på året hvor alt er i ferd med å bli grått, etter å ha vært oransje. Den grå stien snor seg i viddelandskapet som fortsatt har fargenyanser. Fra toppen av stien ved Raudvatnet er stien befriende enkel og snor seg i myrlandskapet blant små knauser. Det varer ikke lenge. For tredje dag på rad dropper jeg ned i et svart hull av røtter og steiner. Og samme hvor sliten og lei jeg er, kan jeg ikke gjøre annet enn å digge det. Jeg skjønte at jeg kom til å få juling i Bergen, og jeg kommer til å få juling igjen.
Hit må jeg nemlig tilbake.
