Brøl i skogen

Låta jeg har fått på hjernen overdøves av stillheten i Ballettbakken. Det er lite som minner om blandingen av folkefest, brente bremseskiver og klosser, gledesrop og stønning av utmattelse som ligger som et lokk over dette området fast den siste helgen i august hvert år. 

Ja, jeg snakker om Birken, og nei, det er ikke noe Birken-relatert jeg er her for nå. Det nærmeste jeg kommer Birken er vel sekken jeg har på ryggen, og den veier langt mer enn tre og en halv kilo.
For meg har det alltid vært sånn at Lillehammer og sykkel – da har tankene mine gått rett til Øyerfjellet. Det er kanskje ikke så rart, for det er jo disse stiene som har fått mest oppmerksomhet. Men hva med selve Lillehammer da? Denne gangen skal jeg ikke kjøre forbi – jeg skal stoppe.

For å finne det som kanskje er de beste stiene, har jeg trommet sammen en gjeng som virkelig er stisyklister til sin hals: 

• Endurosyklisten Andreas Øhrn 

• Rundbanesyklisten Hedda Brenningen Bjørklund 

• Sykkeltreneren og utforsyklisten Bjørn Ballangrud

Det de har til felles, er at de alle sykler her i Lillehammer.

Les også

Et øye for Øyer

Når snøen smelter blant hyttene på Øyerfjellet dukker noen av Norges beste stier fram. 

Det er ingen nåde når vi setter i gang. Fra parkeringsplassen ved Lysgårdsbakkene navigerer vi forbi asiatiske turister med kameraer, og rett inn i noen ganske hissige klatringer de ikke tok bilde av.

På inn- og utpust (mindre enn meg, selv holder jeg på å krepere av åndenød), forklarer Bjørn Ballangrud hvorfor dette terrenget vi sykler i er helt perfekt for han og elevene hans på NTG. – Her pleier vi å kjøre drag da, så elevene kjører terskelintervaller oppover her, og når de skal hvile, er det rett inn i heftige utforstier for å simulere konkurranser, forklarer han. 

Det er mange stier i området vi kunne ha syklet, men denne dagen med tiden vi har til rådighet, blir det å sjekke ut de som er mest tilgjengelig.

Skal man henge med i rundbanesykling i dag, må teknikken sitte. Det har den tidligere utfor-syklisten tatt konsekvensene av, og har ekstra fokus på det til elevene sine. Hedda Bjørklund er én av dem.

Les også

Her tok det helt av: – Nå har jeg den i bagen. Det er stort

Huckfest hadde sitt siste Huck to Flat og svenske Oscar Bengtsson fløy inn til seier.

For meg er det alt annet enn hvile, både fysisk og mentalt. Å prøve å holde bakhjulet til Hedda ned stien «Bjørns Brøler» er for meg som å henge i et slapt tau bak en rallybil. Svingene kommer raskt på, og det er langt fra noen superflyt, her er det bare å holde tunga rett i kjeften. Steiner, røtter, krappe svinger, i en helsikkes frekvens og jeg er konstant på etterskudd.

På et eller annet mirakuløst vis klarer jeg å tre feite stidekk gjennom det som er en mikrolabyrint av hinder, mens sidesynet er helt tåkete av alt som suser forbi. 

Krister Sørbø som er med oss på tur er ikke like heldig. Bak meg hører jeg den umiskjennelige lyden av lufttrykk som blir kraftig redusert på veldig kort tid - en skarp stein har flerra bakdekket, så han må ta beina fatt ned til bilen. Men ikke vi.

Det er ropene jeg hører både foran og bak meg. Ropene som jeg kjenner så lett igjen, de hoiende skrikene av en sånn skrekkblandet fryd når du sykler en ny og fet sti for første gang. Når du føler deg som verdens beste syklist i ett sekund, men i det neste blir fullstendig avkledd, nesten tryner, og slipper unna med skrekken, og en gledesrus i salig blanding.

Jeg brøler kanskje ikke ned Bjørns Brøler, men jeg vræler av skrekk og glede samtidig. Sjelden får man bikepark-følelse når man sykler vanlig sti. Men at det er utforglade syklister som har vært med å forme disse stiene hersker det liten tvil om.

En ting er tegnene vi finner langs løypa; her ligger det annekterte løypeskilt fra Lenzerheide – en av de mest ikoniske utfor-destinasjonene i verden. Det andre er stiene i seg selv. Det er en deilig blanding av naturlig skogssti, med bygde hopp, svinger og doseringer ispedd som krydder. Ikke er jeg kjent, og ikke vet jeg om jeg har skillsa til å ta det on-sight heller, så jeg lar de tre lokale heltene sykle i tog foran meg.

Vi blir spytta ut av noen tekniske svinger på en åpen hogstflate hvor jeg må slippe – jeg har verken nerver eller ferdigheter til å henge med over de litt slitne gap-hoppene som er bygget på kryss og tvers nedover lia. 

At dette er bygget av noen som er ti ganger mer vant med begrepet airtime enn jeg, er det hvert fall liten tvil om. Øhrn flyr som ja, nettopp, en ørn, og smeller inn i en venstresving før det på nytt bærer inn i en tett og mørk skog hvor øye-hånd-bein-og-resten-av-kroppsdelene-koordinasjonen får kjørt seg så det synger.

På mange måter misunner jeg elevene som har gått på NTG under Ballangruds styre. For det er ikke rart at rundbanesyklistene som har kommet ut fra denne skolen er gode på teknikken.
Jeg slår dem neppe på tidene opp disse klatringene, og jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært å dundre ned disse stiene med puls øverst oppe i sone fire. Og ut fra den syklingen jeg observerer denne dagen, ville jeg neppe hengt på noen nedover, heller. 

Vi har fått rast fra oss på stiene i skogen bak hoppbakken, og som en dessert tar vi en avstikker langs Mesna-elva. Egentlig er jeg gira på mer, men spørsmålet er om det har blitt nok fet og bratt stisykling for én dag. Det spørsmålet slipper jeg heldigvis å ta stilling til selv, for i løpet av bare noen minutter skyer det til, og et regnskyll av de sjeldne hamrer ned gjennom trærne.
Klær og sykler som har vært rene hele dagen, blir på minutter sausa ned i sølesprut og møkk, og vi pakker bilen for å komme oss avgårde. 

Kanskje blir det et stopp på Lillehammer neste gang jeg er forbi, også.

LES OGSÅ

10 grunner til å digge høsten som stisyklist

Det er bare å glede seg: Høsten kan være en fantastisk tid for stisykling.

Slik takler du det glatte høstføret

Høsten er over oss med både nedbør og surt vær. Det gjør at forholdene på stiene endres mange steder. Så hvordan takler du sleipe røtter og steiner?