Med sykkel på slep fra Lofoten til Narvik

Det begynner å bli noen år siden første gang noen fortalte meg om en sti som befant seg en liten kjøretur utenfor Narvik. De brukte noen fraser som gjorde inntrykk på meg; «verdens beste sti», «det er som kjøre ski med sykkelen» og «du kan sykle hvor du vil». Var dette bare svada fra lokale Narviks-patrioter som ikke hadde syklet noe særlig andre plasser? Uansett var frøet sådd.

Etter å ha hatt sykkel som eneste transportmiddel i over to år, ble denne livsstilen tatt fra meg en kjølig julinatt i fjor sommer. Jeg flyttet fra å bo relativt sentralt i Bodø til en liten øy mellom Vestvåg- og Austvågøy i Lofoten. Da forsvant motivasjonen og muligheten til å dra på nye tohjulte eventyr. Med store avstander og varierende vær, endte jeg opp med å kjøpe meg en bil. Mens jeg satt varm og komfortabel og kjørte bil gjennom vintermånedene begynte en drøm om den sagnomsuste stien utenfor Narvik å spire. Klart jeg bare kunne satt meg i bilen og kjørt. Men jeg tenkte og håpte at det var mulig å gjennomføre turen på en litt annerledes måte. Hvordan? Jeg ville sykle med stisykkelen på slep.

Det å bevege seg med to sykler samtidig viser seg å ikke være så lett som jeg hadde sett for meg. Den første ideen min er å lage en festeanordning på bagasjebrettet som jeg kan feste stisykkelens fremaksling til. Flere mulige løsninger blir vurdert, men de fleste er for kompliserte og plutselig er avreisedagen her. Her står jeg med to sykler, men uten noen anordning for å koble dem sammen. Jeg kaster meg rundt og går for den enkleste løsningen, et 110 mm langt stålrør festet med rørklemmer. Men jeg finner fort ut at det er temmelig ustabilt og bare funker så lenge jeg sykler i en rett linje. Svinger jeg litt for krapt, velter stisykkelen. Så nå er allerede den første dagen av turen brukt opp, uten at jeg har kommet meg av flekken. Etter en runde på tegnebordet, og en mengde forkastede ideer, bygger jeg et sykkelstativ oppå en sykkeltilhenger jeg allerede har. En kjapp test på veien utenfor huset overbeviser meg om at turen kan la seg gjennomføre.

Jeg sover dårlig natten før den forsinkede avreisen. Spent og nervøs for turen som ligger foran meg. «Er jeg i form til dette? Nei. Hjelp, det er minst 350 km hver vei, jeg har aldri syklet så langt før. Det går nok fint», tankene svirrer rundt i hodet mitt. Etter en usedvanlig treg morgen og formiddag kommer jeg meg endelig på hjul. Det går ikke lenger enn ti minutter før det begynner å regne. Selv som det er en forholdsvis kort skur blir jeg gjennomvåt. Men temperaturen er stigende så det tar ikke mange kilometerne før klærne tørker og blir våte av svette igjen. For å unngå de verste bobilkolonnene sykler jeg via Sortland og nesten opp til Harstad. I tillegg til å slippe turisttrafikken er det en større konsentrasjon av mulige sykkelstier langs ruten.

Det føles som verden går over i et roligere tempo i det jeg skrider opp på stålhesten. Ting tar den tiden det tar og det er ikke noe som haster. Selv om jeg allerede har mistet to dager av den avsatte tiden til turen, på grunn av min enestående evne til å utsette alt til siste liten, har jeg valgt å unne meg et par avbrekk fra all asfaltsyklingen. Takket være moderne teknologi har jeg funnet noen stier som ligger så og si helt inntil hovedveien jeg sykler på. Det skal vise seg å bli én fulltreffer og én skikkelig skivebom. Fulltrefferen finner jeg i Bogen mellom Evenes og Narvik. Første delen er en gammel og bratt anleggsvei, mens resten består av flere kilometer med himmelsk flyt gjennom en frodig bjørkeskog. Bomtur-stien ligger like utfor Sortland. Her er halvparten av stien en bratt kjerrevei. Den andre delen en sti som følger fallinjen og er pepret med stein. Det blir mye bremsing. Det er bortkastet bruk av tid og krefter, men utsikten er fin og dårlig stisykling er alltid bedre enn ingen stisykling.

Jeg har aldri tilbragt så mange timer på sykkelsetet før. Så på akkurat denne turen er jeg mentalt innstilt på at det kan bli smertefullt i seteregionen. For å minimere risikoen for ubehagelige timer på setet, har jeg for første gang på lenge ikledd meg en polstret sykkelshorts. I tillegg har jeg gått til anskaffelse av rumpekrem som skal hjelpe for å unngå gnagsår på uønskede steder. Uten noen form for erfaring med slike remedier har jeg smurt tjukt på. Om det er kremens fortjeneste er usikkert, men gnagsår merker jeg fint lite til.

Heldigvis er ruten jeg sykler relativt flat, for den minste motbakke gir assosiasjoner til å sykle gjennom en myr med et traktordekk på slep. Mens jeg sitter og spinner opp bakken fra Straumsbotn mot Rudda i første gir, kommer den ene bobilen etter den andre. Først en vanlig bobil etterfulgt av to bobiler som heller burde klassifiseres som bobusser. Den første med en båthenger etter seg og den andre har en Mini på slep. Til slutt kommer en gammel og hipp sennepsgul ombygd kassebil rusende forbi og etterlater seg et røykteppe så tjukt at en skulle tro Mysil Bergsprekken sitter bak rattet og drar i noen spaker. Jeg kan se på ansiktsuttrykkene til de som passerer meg at de tenker, «for en utrolig unødvendig måte å ta seg frem på». Tilbakemeldingene i form av kroppsspråk består ikke bare av oppgitthet. Når jeg av ulike grunner får lengre blikkontakt med fremmede mennesker på min vei, får jeg fra tid til annen en tommel opp og et blikk som sier, «Kult, men det er ganske teit. Hvorfor kjører du bare ikke bil?».

Etter tre dager med transportsykling, en mengde is, vingummi og et utall av rundstykker med banan når jeg endelig Skjomen, området hvor stien ligger. Jeg slår leir i bunnen av stien og kryper ned i posen.

Dagen er kommet, endelig skal jeg få syklet stien jeg har syklet i dagevis for å prøve Jeg får i meg en stor dose havregrøt og en kopp med pulverkaffe. Planen er, dersom det lar seg gjøre, å sykle stien to ganger. Lunsjen kan jo tas her nede i leiren mellom turene, så jeg pakker en lett sekk og kommer meg på hjul. 

Tre, fire, fem timer etter at jeg syklet fra leiren - jeg vet ærlig talt ikke hvor lang tid jeg har brukt hit - står jeg litt under toppen og spiser opp den siste Bixit kjeksen. Tre små pakker var alt, alt for lite næring. Når jeg endelig kommer meg helt opp, ser utsikten og de endeløse mulighetene som ligger foran meg, så fylles jeg med en ny giv som fortrenger sultfølelsen.

Hjelm, hansker og knebeskyttere. Endelig skal belønningen innkasseres. Jeg vender hjulene nedover for første gang denne dagen. For et grep det er på dette underlaget. Rett ned der, bort dit, rundt den steinen, over der, phssssssssht, faen, punktering. Det var i det minste noen vanvittig fete 50 høydemeter. Jeg lapper dekket med et oppgitt smil mens jeg snakker med meg selv, «jaja, det blir ikke mer typisk enn dette», for jeg er helt alene på fjellet. Foran meg har jeg kilometer på kilometer med mulige sykkellinjer. Jeg forsyner meg som Augustus Gloop i sjokoladefabrikken. I time etter time leker jeg meg oppe på fjellet. Det er først når jeg er tilbake ved teltet at det går opp for meg at jeg har vært på tur i over ti timer. Siden jeg kun har spist noen skarve havrekjeks på hele denne rundturen spiser jeg alt jeg kommer over i leiren, det blir et heidundrende festmåltid bestående av chillinøtter, nudelsuppe og til dessert blir det servert polarbrød med bringebærsyltetøy. Mett, trøtt og fornøyd glir jeg ned i soveposen. 

I morgen starter den tre dager lange hjemturen.